Vi har flere ganger omtalt hvordan den grunnlovfestede ytringsfriheten over tid har blitt innskrenket, særlig ved innføring av straffelovens §185 som setter en strafferamme på 3 års fengsel for den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, siste gang i en artikkel den 18.08.22.
Hva som er «diskriminerende eller hatefullt» er ikke lett å forstå, men lovgivers tanke er selvsagt at hvis en person fra det som blir definert som en «sårbar gruppe» føler seg krenket av en uttalelse, da kan man fort havne i problemer.
Når §185 ikke er nok
Asker kommune tok i 2020 imot en såkalt fribyforfatter, Xebat Rasouli, en kurder som har flyktet fra Iran. Det er i seg selv en god ting at en forfatter gis anledning til å utøve sin ytringsfrihet i sikkerhet fra et undertrykkende presteregime. Ingen bør være uenig i det.
Da formannskapet i Asker den 20.09.22 skulle bevilge nye 200.000 kroner for å drifte denne ordningen i 2023, følte antagelig lokalpolitikerne at de skulle slå et slag for ytringsfriheten. I hvert fall ble det fattet følgende vedtak:
Asker kommune tar angrepene på ytringsfrihet på største alvor, både lokalt og globalt. Vi vil gjennom å synliggjøre «Asker som friby» arbeide aktivt for deltakende lokaldemokrati med fokus på ytringskultur og ytringsfrihet.
Smak litt på den. Hva er det Askers politikere egentlig vedtar her?
Asker har i årevis vært en kommune dominert av Høyre. Er dette Høyres forsøk på en variant av venstresidens ny-ord «ytringsansvar» som heldigvis ikke brukes lenger? Antagelig fordi venstresiden etterhvert forsto at det i realiteten kunne innebære å legge ansvaret for vold på ofrene, fordi de hadde sagt noe som krenket en annen. De hadde nemlig ikke utvist tilstrekkelig ytringsansvar.
Er det dette Høyre nå forsøker å gjeninnføre gjennom begrepet «ytringskultur», bare i nye klær?
Hva mener Ytringsfrihetskommisjonen?
HRS har tidligere omtalt Ytringsfrihetskommisjonens rapport med hensyn på straffelovens §185. Denne rapporten har også kort omtalt begrepet «ytringsansvar», og viser hvor diffust dette uttrykket er, og i hvilke retninger det kan tolkes (rapportens side 99).
Begrepet ytringsansvar kan forstås på flere måter. For det første kan det forstås som en juridisk forpliktelse, som et uttrykk for det ansvaret man har dersom man kommer med ytringer som bryter loven.
For det andre kan begrepet brukes for å beskrive en moralsk forpliktelse, at man utøver ytringsansvar når man sier ifra om urett og er en samfunnskritisk borger.
For det tredje brukes begrepet i diskusjoner om hvilket etisk ansvar man generelt har for innholdet i sine ytringer. I de to siste tilfellene handler det da om ytringsansvar som en størrelse i ytringskulturen. Et spørsmål som stadig skaper debatt, er hva man har ansvar for når man ytrer seg.
Betyr ytringsansvar for eksempel at man har et medansvar for voldelige handlinger begått av en person som har blitt inspirert av noe man selv har ytret på en blogg eller lignende? Har man medansvar dersom man tegner en karikaturtegning som enkelte kan bli så provoserte av at de går til fysisk angrep på noe eller noen på grunn av den?
De som har vært ivrigst til å snakke om ytringsansvar har neppe hatt noen klar formening om hva dette innebar. Bortsett fra at det innebar en for dem nødvendig begrensing av ytringsfriheten. At det også kunne bety det stikk motsatte – en moralsk forpliktelse, at man utøver ytringsansvar når man sier ifra om urett og er en samfunnskritisk borger – slik Ytringsfrihetskommisjonen skriver, har neppe vært i venstresidens tanker.
Ytringsansvar ble ytringskultur
Stort klarere blir det ikke når Asker kommune bytter ut «ytringsansvar» med «ytringskultur». Det eneste medlem av formannskapet som stemte mot å innføre ytringskultur i Asker, var Frps representant Ole Jacob Johansen.
I et innlegg i Budstikka 01.10.22 skriver han følgende:
Å snakke om ytringsansvar eller ytringskultur i spørsmål om ytringsfrihet som en fundamental liberaldemokratisk rettighet, er problematisk.
Når mennesker myrdes eller trues på livet for å si det andre ikke vil høre – innenfor lovens rammer – blir det feil å overføre ansvar på ofrene.
Kanskje de som trues på livet eller ble drept, ikke forholdt seg til ytringskulturen? Kanskje de ikke tok ytringsansvar? Hvem skal definere ytringskultur?
De fleste skjønner at dette blir feil, men det skjønte ikke flertallet i formannskapet.
Voldsutøverne er problemet, ikke ofrenes legitime bruk av ytringsfriheten. Hvis vi ønsker toleranse for mangfold, trenger vi mer ytringsfrihet – ikke mindre.
Bedre kan det vanskelig sies.
Så de av oss som bor i Asker må nå huske at vi bor i en kommune der man skal utøve ytringskultur, i samsvar med et kommunalt vedtak.
Formannskapet har med dette vedtaket neppe hatt i tankene at det innebærer at den enkelte heretter har en moralsk forpliktelse til å si fra om urett. Det er nok heller at man må passe seg for å si noe som kan få andre til å føle seg krenket.
Og hva hvis den krenkede svarer med vold – utgjør det en formildende omstendighet at den som krenket voldsutøveren ikke utviste tilstrekkelig ytringskultur?
Selv om han bodde i Asker?