Gjennomgangstemaet var håpet om at den verdensomspennende motreaksjonen kan bli starten på det iranske presteregimets fall. Appellene på Eidsvolls plass var allmenngyldige og samkjørte, følelsene var ekte og slagordene (på farsi) satt løst blant de mange tusen fremmøtte. Brorparten hadde opprinnelse i Iran og Kurdistan, men også mange etniske nordmenn, kanskje så mye som en tredjedel, hadde tatt turen til sentrum for å vise sin støtte. Men sammenliknet med markeringen for George Floyd og BLM (Black Lives Matter) våren 2020 – som også handlet om politivold – var nærværende demo forholdsvis beskjeden. Fagforeningene, som den gangen stilte mannsterke med fyndige faner og Covid-trass, var helt borte nå. Blitz og andre sinna-sosialister var også fraværende.
Programmet besto av korte appeller og musikkinnslag, og ble ryddig ledet av Ingvild Gjone Lyberg fra Amnesty Norge. Særlig inntrykk gjorde innslagene til Sonya og Diako – kusinen og fetteren til Mahsa Amini – som med engasjerende ord maktet å løfte Teheran litt nærmere Oslogryta. Andre talere var stortingspolitiker Tina Bru (H), stortingspresident Masud Gharakhani (Ap) samt stortingspolitiker Marian Hussein (SV). Artisten Delera framførte en kjent folketone på farsi og Astrid S rundet det hele av.
SVs stortingsrepresentant Marian Husseins visuelle framtreden bør imidlertid vies noen kritiske bemerkninger: Var det noe denne forsamlingen av frihetsaktivister, islamkritikere og hijab-motstandere ikke trengte å bli eksponert for denne dagen, så var det den strengt innsnevrede hijaben til Marian Hussein, en ekvipering selv moralpolitiet i Iran ville vært strålende fornøyd med. Det utskjelte plagget som har blitt selve motsymbolet over Mahsa Aminis død, sto i bisarr kontrast til den totalt hijab-frie folkemengden. Kontrasten var på grensen til surrealistisk, som om en KKK-leder med rituell hette hadde snakket «solidarisk» til en forsamling av slaver.
Så var det ordene, som ikke gjorde scenografien mindre oppsiktsvekkende. – Vi er samlet for å minnes Masha Amini fordi hun bar hijaben feil, var Marian Husseins åpningsreplikk. Hennes egen korrekte hijab, som skjuler både hår og ører, ble således samtidig en grotesk påminnelse (ikke eksplisitt intendert), om hvordan Masha Aminis hijab burde ha vært båret om hun skulle ha vært i live i dag.
Etter drapet på den 22 år gamle Mahsa Amini framstår hijaben i dag ikke bare et symbol på undertrykkelse, men også en utslagsgivende og pågående drapsaktivator for over nitti hijab-brennende demonstranter på to uker.
Marian Husseins budskap er selvfølgelig ikke at alle muslimske kvinner MÅ pakkes inn i hodefiller, hun mener selvsagt at hijaben er valgfri og kanskje til og med litt opprørsk og mote-feministisk. Og resten av identitetsjagerne i SV synes nok at opptrinnet med frivillig hijab «mot» tvangshijab var rørende og sterkt, og et uttrykk for mangfold. Men nei. Dette var den verst tenkelige dagen å flagge hijab på. Jeg tenkte et øyeblikk; hvor genialt ville det ikke vært om Hussain hadde valgt nettopp denne dagen og dette øyeblikket til å rive av seg sin egen hijab, i påviselig solidaritet med de forfulgte iranerne? Bare for dette øyeblikket i det minste, siden hun jo mener at plagget er helt frivillig og dermed bør kunne tas av og på. Men nei, det skjedde ikke.
Hva mener så moderpartiet? Hva kommer det av at det tradisjonelt antireligiøse SV ikke ønsker å ta et offisielt oppgjør med hijab? Enten dette var Hussains ublue egenmarkering, eller om SV stiller seg lojalt bak at det nettopp var den kontroversielle hijab-fundamentalisten Marian Hussain som skulle fronte appellen i denne sammenhengen, var anskuelsen så umusikalsk at konsekvensen bør bli en parti-intern prinsippdebatt om hijabens rolle og symbol både internasjonalt og i Norge; som religiøst underkastende plagg, som kvinneundertrykkende plagg og som sosialt segregerende plagg – for kvinner i alle aldre.
Bortsett fra Marian Hussains manglende dømmekraft i klesveien, var det faktisk ikke en eneste hijab å se på Eidsvolls plass denne søndagen. Ikke engang på grillen.
(Erik Holien er idéhistoriker, sakprosaforfatter og musiker. Foto fra Eidsvoll plass: Erik Holien)