Buenos Aires, Tokyo, Stockholm, Washington, Los Angeles, New York, Zagreb, Teheran, Zahedan, Paris, Qamishli i kudiske Syria, Seoul, Oslo, København, Sydney, Athen, Berlin, Istanbul – med flere, som landsbyer i Iran. Demonstrasjonene raser i gatene på alle verdens kontinent. Kanskje med unntak i Afrika.
Minst 133 personer skal så langt ha blitt drept i løpet av to uker med rasende protester i Iran. Irans regime beskylder nå USA – den store «Satan» – for å prøve å destabilisere landet. Akkurat slike beskyldninger bygger oppunder at regimet skjelver i buskene – eller i kjortlene. De mannlige geistlige har mistet kontrollen over folket sitt, både på hjemme- og utebane. Derfor begrenses internett-tilgangen for det iranske folket slik at det blir vanskelig å vite hva som foregår på bakken i landet.
Banker og trakasserer
Mahsa Amini er blitt det fremste symbolet i verden på Irans fryktinngydende undertrykkelse av et helt folk. Drept 16. september fordi hun brukte hijab «feil», det vil si at hun ikke var nok bortgjemt i dem forhatte uniformen i henhold til den groteske kleskodeksen til mullah-regimet. Nå er Mahsa symbolet på alt som er redselsfullt ved det iranske regimet.
Det iranske regimet benekter at Mahsa døde grunnet overgrep. De hevder hun døde av hjertesykdom. Alle som kjente 22-åringen sier hun var frisk som en fisk. Regimet har ingen troverdighet verken hjemme eller ute. Mahsa Amini skal ha blitt slått i hodet med en batong og hennes hode ble deretter slått mot en bil tilhørende det forhatte moralpolitiet.
Human Rights Watch skriver om en annen kvinne som i sommer ble arrestert på samme grunnlag.
Hun ble angivelig slått i fengselet og brakt til sykehus med indre blødninger. Deretter ble hun tvunget til å stå frem på statlig TV og be om unnskyldning.
Dette er et regime som trakasserer, truer og banker kvinner til lydighet, skriver VG.
Dette er et regime som følger den islamske sharialoven. De strenge og kvinneundertrykkende lovene er ikke noe mullahene har funnet opp selv. De henter dem fra islams hellige skrifter, skrifter som i dag lever i beste velgående i Norge, som at kvinner skal bruke hijab, skal bruke vide kåper for å skjule kroppsfasongen, som at de nektes skilsmisse, at de arver halvdelen av det en mann gjør, som at deres vitnemål teller halvparten av en manns vitnemål.
Hijaben er det ytre symbolet på den systematiske kvinneundertrykkingen. Desto mer sjokkerende er det at dette totalitære plagget har bred støtte i norsk politikk. Det skal ikke røres. Det skal inn over alt. I våre barnehager, barneskoler, i offentlige institusjoner, i svømmebasseng, idrettshaller – og på Stortingets talerstol, anført av somaliske SV-Hussain. Hva snakkes det om på bakrommene til SV på Stortinget nå som demonstrasjonene for frihet raser verden over? Snakkes det i det hele tatt? SVs ledelse har selv valgt å ta inn plagget i egne rekker i vår fremste politiske institusjon. Forstår partiledelsen hva dette innebærer? Det innebærer at det plagget som kvinner drepes for sanksjoneres av Lysbakken og kompaniet hans. Det plagget som verden over er det mest utbredte symbolet for kvinneundertrykking på verste vis. Kvinnen skal aller helst verken ses, høres eller luktes.
En arabisering også hos oss
Ingen land i verden der hijab er utbredt har klart å skape velfungerende demokrati med en rettferdig omfordelingspolitikk. Ingen. I flere av disse landene er kvinnene parkert på samfunnets sidelinje, avskåret fra kunnskap og økonomisk selvstendighet. De evner heller ikke å gi barna den intellektuelle ballasten de trenger for å kunne gjennomføre en god skolegang. FN har ropt høyt siden 2003 om den misæren som befinner seg i den arabiske ligaens medlemsland grunnet den massive kvinneundertrykkingen. Den arabiske verden, sier FN, lider under tre grunnleggende mangler: mangel på ytringsfrihet, mangel på kunnskap og mangel på kvinnefrigjøring, og dermed en veritabel sløsing med halve befolkningens ressurser.
Og det er dette vi ser i de vesteuropeiske gettoene. Kvinnene stenges ute fra samfunnets arenaer, fattigdommen øker, kunnskapsløsheten rammer barna og deres skolegang, og den generelle mangelen på kvinners frihet forringer deres livskvalitet. I et samfunnsøkonomisk perspektiv er dette oppskriften på en arabisering.
I solidaritet med de undertrykte kvinnene, ikke bare i Iran, men overalt der hijaben trives, fordrer dette kloke politiske handlinger, basert på kunnskap og empati. Men våre politiske ledere her på berget ser ikke ut til å inneha verken kunnskap eller empati. De står passivt og ser på en utvikling som peker i retning av regimer de samme ellers gjerne fordømmer.
Det er utilgivelig.