Den norske offentlige definisjonen av seksuell trakassering har samme ordlyd som tilsvarende definisjon i EU-direktivet, og lyder som følger:
«enhver form for uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom.»
Legg merke til at formålet med den seksuelle oppmerksomheten ikke trenger å være verken krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom. Det holder at virkningen er det, og med en slik definisjon er det nær umulig å sette en nedre grense for hva seksuell trakassering egentlig består i. I likhet med opplæringslovens §9a som sier at det er elevenes egen opplevelse av hvordan de har det på skolen som er avgjørende i vurdering av hvorvidt det foregår mobbing, er det kvinnenes egne opplevelser som avgjør hvorvidt noe er seksuell trakassering.
En rekke kvinner anser #metoo som en velsignelse og et gjennombrudd av feministisk karakter – jeg er redd det er nærmere et feministisk karakterdrap av vestlige kvinner, der risikoen er stor for at samfunnsnormen utvikles i mindre likestilt retning. Mindre likestilt fordi særrettigheter ikke er like rettigheter, mindre likestilt fordi offerfokuset i kjølvannet av #metoo er navlebeskuende og skygger for den reelle likestillingskampen som handler om like muligheter og like stort ansvar for egne avgjørelser for kvinner som for menn – og ikke minst den solidariske kampen for at andre kvinner ikke skal lide. Reell endring og reell feminisme fordrer noe annet enn barnlige, trassige løsninger. Det fordrer innsats, ofte på vegne av andre. Det fordrer å løfte blikket vekk fra sin egen navle.
Likestilling i global målestokk
Mens Vesten var opptatt av #metoo gikk kvinners liv i andre deler av verden videre. Her kunne jeg skrevet «på godt og vondt», men realiteten er at det er mye vondt. Den tørre statistikken ser slik ut på FNs nettsider:
Det er fortsatt et stykke igjen til lovene i verden sikrer kvinner, og de som definerer seg som kvinner, like rettigheter som menn.
- 178 land har diskriminerende lover som hindrer kvinner i å delta på arbeidsmarkedet og i økonomien på lik linje med menn. I 2021 endret 23 land lovene sine for å styrke likestilling på det økonomiske området.
- kun tolv land har de samme, lovfestede rettighetene for kvinner og menn. Alle er OECD land.
- kvinner har i snitt bare 76,5 prosent av de samme, lovfestede rettighetene som menn har.
- på verdensbasis er kun 25 prosent av representantene i verdens lovgivende forsamlinger kvinner. Kun 10 land har kvinnelig statsoverhode (2021).
- bare fire land i verden har mer enn 50% kvinner i sin lovgivende forsamling. Disse landene er Rwanda, Bolivia, Cuba og De forente arabiske emirater.
- mange land har ulike lover for menn og kvinner, som bestemmer om kvinner har til adgang til å jobbe, starte egen bedrift, eie jord eller å motta arv.
- menn eier stort sett alltid mer enn kvinner. På verdensbasis eies under 15% av jorda av kvinner.
Det er lite #metoo å spore i punktene, som omhandler situasjonen for jenter som blir giftet bort, jenter som nektes skolegang og kvinner som ikke får bestemme over sin egen kropp eller være med å bestemme hvordan samfunnet skal styres. Dette er ikke en «opplevelse av», det er en konstant tilstand av undertrykking som rammer hundretusener daglig.
Iranske kvinner
Det pågående kvinneopprøret i Iran høster solidaritet utenfor landegrensene, og i etterkant av 22 år gamle Mahsa Aminis død etter å ha blitt arrestert av det iranske moralpolitiet, har endelig flere vestlige kvinner uttrykt sin avsky mot det kvinnehatende regimet. Også i Norge har norskiranere og norskkurdere demonstrert aktivt ved å brenne hijaben, som er det fremste symbolet på undertrykking i landet.
Den iranske feministen og menneskerettsaktivisten Masih Alinejad, skaperen av My Steathy Freedom, sa nylig i Urix at hijaben er selve symbolet på kvinneundertrykkelsen i Iran, og at det er derfor påbudet om å bære plagget er avgjørende for prestestyrets makt over folket.
– Hijaben er som Berlin-muren, sa Alinejad på Urix.
Kanskje er det enklere for vestlige kvinner å forstå den dødelige likestillingskampen når de får kampen så tydelig utbrodert som nå, men de siste tiårene har ikke vestlige kvinner akkurat kastet seg rundt i solidaritet med muslimske kvinners undertrykkede liv. Snarere har de støttet de mest høylytte hijabentusiastenes påstand om at hijab betyr friheten til å velge. Hvor mange kvinner i hijab som ble spurt om sine erfaringer med seksuell trakassering da #metoo-bølgen skylte over den vestlige verden for fem år siden, kan dessverre oppsummeres med svært få, og dette til tross for at nettopp disse kvinnene, i alle fall den eldre garde, kan huske å ha blitt frarøvet likestilte rettigheter på aller mest brutalt vis.
I løpet av ett tiår fikk iranske kvinner likestilte rettigheter, og at det går hijabentusiaster rundt og påberoper seg plagget som et moderne feministsymbol, samtidig som det ble brukt som Khomeini-regimets symbol da iranske kvinner ble fratatt rettighetene sine i 1979, er ikke bare flaut – det er ubegripelig at de finner støtte i norsk politikk, lovgiving og av kommentariatet, kommenterte vi i saken Alle som tar hijaben i forsvar bør se til Iran.
Mens vestlige kvinners engasjement er synlig nå, er det slik at iranske kvinner måtte starte sin egen #metoo-bevegelse, tre år etter at vestlige kvinner «glemte» å inkludere dem. Først i 2020 kunne Human Rights Watch rapportere fra Iran:
I løpet av de siste tre ukene har dusinvis av iranske kvinner med ulik bakgrunn tatt seg til sosiale medier, i sitt eget #MeToo-øyeblikk, for å rapportere om sine erfaringer med seksuell trakassering og overgrep. Politiet har varslet at de har pågrepet minst én mistenkt. Mange kvinner håper dette bare vil være begynnelsen på en bredere bevegelse mot seksuell vold.
På en viss måte kan man forstå at vestlige kvinner ikke ønsket å «besudle» sine egne krenkelsesopplevelser med de hinsidig voldelige opplevelsene iranske kvinner fortalte om i sine #metoo-historier. Forskjellene er så store at det ikke er til å unngå å se «ubehagelig oppmerksomhet» som en hån mot hva de iranske kvinnene forteller.
Irans rettssystem kriminaliserer seksuelle forhold utenfor ekteskapet, som kan straffes med pisking, så et offer risikerer å bli tiltalt dersom myndighetene ikke tror henne. Dette er spesielt tilfellet hvis det er et allerede eksisterende forhold eller myndighetene tolker noen form for oppførsel som ledet frem til overgrepet som et samtykke.
Dessuten utelukker straffeloven eksplisitt voldtekt i ekteskapet, og har en begrenset og problematisk definisjon av voldtekt som inkluderer seksuell omgang utenfor ekteskapet mellom en mann og en kvinne, inkludert utroskap eller utukt, i stedet for en bredere kjønnsnøytral definisjon som inkluderer andre former for penetrering uten samtykke eller under tvang.
I tillegg forventer politi, påtalemyndigheter og dommere i Iran i praksis høye bevisstandarder for å bevise tvang, for eksempel kroppsskade eller forsøk på å flykte. For å gjøre vondt verre, er den obligatoriske straffen for voldtekt, kalt «tvangszina» under iransk lov, dødsstraff. Disse juridiske restriksjonene, kombinert med patriarkalske sosiale normer, er rettslig avklaring en tung byrde for ofre, så tung at mange foretrekker å ikke anmelde.
Når #metoo handler om voldtekt av småbarn
Rent grotesk blir Pakistans #metoo-kampanje, som heller ikke hadde noe med kjendiseri eller krenkende blikk å gjøre. Jamie Dunoway rapporterte følgende fra Pakistan i 2018:
I Pakistan utløste voldtekten og drapet på 7 år gamle Zainab Ansari denne måneden nasjonal harme i et land der seksuelle overgrep mot mindreårige ble kriminalisert for bare to år siden. Lokalt og statlig politi griper sjeldent inn i saker om seksuelle overgrep, og mange voldtektsmenn går ustraffet. Ofre kan imidlertid bli siktet for utroskap og fengslet.
Ansaris død har ført til at en bølge av #MeToo-aktige erklæringer fra ofre for seksuelle overgrep som har offentliggjort sine historier. Blant dem som har uttalt seg er Frieha Altaf, en tidligere modell og PR-kjendis; og motedesigner Mahem Khan. Begge delte historier om overgrep som barn og utfordret kulturen av skam og frykt som holder mange pakistanere tause om seksuelle overgrep.
Det bør definitivt være et tankekors at millioner av verdens kvinner anser det å ha blitt voldtatt som barn, som et seksuelt overgrep det er verdt å belyse. Vi snakker ikke da lenger om ubehagelige kommentarer på julebordet, vi snakker om de aller groveste formene for seksualisert vold – noen ganger med døden som utfall.
Vestlige medier er forøvrig langt mer stille om den fortsatt pågående seksuelle voldskulturen jenter i muslimske land utsettes for. Snarere må man til ideelle organisasjoner eller alternative medier for å finne informasjon. Men mens vestlige kvinner markerer femårsjubileet for #metoo, kan du sende en tanke til 12 år gamle Zarvia, som aldri mer skal komme hjem til familien sin. Det ble fastslått i Pakistan i august, og foreldrene til den kidnappede, tvangskonverterte og tvangsgiftede 12-åringen har ingenting de skulle sagt, rapportert av Morning Star News:
Dommer Sadaqat Ali Khan ved Lahore High Court’s Rawalpindi Bench avviste torsdag (18. august) begjæringen fra Parvez Masih og hans kone, Yasmeen, som framsatte krav om å få tilbake omsorgen for datteren Zarvia, sier rettighetsaktivisten Sherkan Malik.
«Dommeren avviste begjæringen vår på under to minutter – han nektet til og med å se på noen av bevisene, som tydelig viste at det mindreårige barnet ble truet til å avgi en uttalelse til fordel for den siktede, Imran Shahzad og hans kone Adiba,» fortalte Malik Morning Star News.
Dommeren, som erklærte «Jenta er 12, hun er gift, og hun gjorde det av fri vilje,» avsa kjennelsen til tross for dokumenterte bevis på at Shahzad hadde truet med å drepe Zarvias to brødre hvis hun fortalte sannheten, sa Malik . Kjennelsen etterlater Zarvia i Shahzad og hans kones varetekt.
Malik, som selv er muslim, sa at Masih og hans kone, som bor i Rawalpindi, henvendte seg til ham for juridisk bistand på grunn av frykt for at datteren deres hadde blitt drept etter å ha blitt kidnappet.
«Siden 14. mai, da en dommer i Rawalpindi overlot Zarvias varetekt til Imran på grunnlag av barnets muntlige erklæring om at hun var 14 år gammel og hadde giftet seg med den siktede av egen fri vilje, har foreldrene ikke hatt kontakt med henne. (…) Dommeren fortalte oss at siden jenta allerede har avgitt forklaring, var dette nå bare en useriøs sak, og det var ikke noe mer retten kunne gjøre i denne forbindelse.»
Malik sa at i juli klarte Zarvia å ringe broren sin, og fortalte ham at Shahzad (40) hadde truet med å drepe ham og hennes andre bror hvis hun inkriminerte Shahzad i bortføringssaken.
«Familien har et lydopptak av Zarvias telefonsamtale til hennes eldste bror,» sa Malik til Morning Star News.
Basert på denne informasjonen sendte Masih inn en begjæring om tilbakeføring av datteren til Rawalpindi-domstolen 13. juli, men dommeren avviste saken 14. juli.
Da gjenstår bare å ønske alle en god 5-års #metoo-dag.