Carsten Søndergaard sier det samme som vi over tid har påpekt; når autokrater snakker, så hør etter hva de sier. Det gjelder «naboer» som Russlands Vladmir Putin eller Tyrkias Recep Erdogan. Og ifølge Søndergaard var det akkurat det russerne gjorde da Putin talte 48 timer før Ukraina ble invadert. Men Vesten vendte det døve øret til.
– Fra den dag kunne vi se at folk begynte å forlate landet. De forstod godt hva som ble sagt, forteller den nylige avgåtte ambassadøren til Berlingske.
Talen var et vendepunkt, der Putin kastet masken og trådte frem som en krigspresident. Han varslet angrep på Ukraina og han varslet angrep på sine motstandere i Russland. Russerne som ikke støttet krigen var «forrædere og avskum», og ifølge presidenten skulle de «spyttes ut som en lite insekt som tilfeldigvis flyr inn i munnen». Det var nok en indikasjon på at Russland gikk over grensen fra et autoritært styre til et diktatur, sier Søndergaard.
Talen var et slikt øyeblikk hvor man kunne merke at det raskt ble mørkt midt på dagen, erindrer Søndergaard.
Hans budskap er at tragedien i Ukraina vil bli verre før det blir bedre, og at Vesten i den kommende tiden vil bli satt på en vanskelig prøve. Og det fikk han jo rett i, for før intervjuet ble publisert grytidlig i dag, så hadde bombene igjen smelt både i Ukraina og Russland.
Opptrapping – og eventuell atomvåpen
Carsten Søndergaard mener det er flere tegn i tiden som tyder på massiv russisk opptrapping av krigen. Det er en opptrapping som kan ta flere retninger, men i verste fall kan det omfatte russisk bruk av atomvåpen.
Han mener at risikoen for Putins bruk av atomvåpen nå ligger på 10-20 prosent, men at sannsynligheten er på vei oppover. Det omfatter «demonstrativ» bruk av kjernevåpen som for eksempel atombombedetonasjon i åpent hav eller (også) detonasjon av mindre, taktiske atomvåpen i Ukraine.
Bakgrunnen for Søndergaards dystre analyse er at det går dårlig for Putins krig, som for eksempel angrepet på broen som forbinder Russland med den okkuperte Krim-halvøya.
– Her vil modus operandi være å eskalere seg ut av det. Det vil være refleksen. Kan man endre dagsorden? Kan man etablere en sjokktilstand?, sier de tidligere ambassadøren om den russiske tenkemåten.
Ikke minst handler det om den siste talen fra Putin. Her viste Putin spesifikt til de amerikanske atombomber over Hiroshima og Nagasaki i 1945, der «USA skapte presedens». Denne tenkemåten går igjen og igjen hos Putin, han skylder på Vesten, typisk i en historisk kontekst, og kan Vesten, kan han. Men han skjener også til det han mener er et svakt Vesten.
Tannløst Vesten
Ifølge Søndergaard kom ordren om invasjon av Ukraina etter det Putin oppfattet som et svekket og tannløst Vesten som stakk halen mellom bena i Afghanistan.
– Han så et tidspunkt hvor man kunne få endret spillereglene, for krigen handler ikke bare om Ukraina, men om en ny verdensorden til Russlands fordel, sier han.
Putins Russland ønsker seg respekt i stormaktenes maktsfære som de små land skal respektere og følge stormaktenes ønsker, der Sødergaard viser til en uttalelse den tyske jernkansleren Bismarck: «Representanter fra små land skal være pynt ved middagsbordet».
Men også Vesten reaksjon på Russlands invasjon av Krim i 2014 er nok høyt oppe i pannebrasken hos Putin. For Vesten sto bare tafatt og så på.
Søndergaard viser også til en feilslått vurdering fra daværende president Barack Obama som så sent som i 2016 uttalte at Ukraina vil være underlagt Russlands militære dominans, «uansett hva vi gjør».
– Det var holdningen dengang, og den var feil, fastslår Søndergaard.
Langvarig krig
Krigen i Ukraina går nok ikke som planlagt, ikke minst fordi Putin, og ja-menneskene han omgir seg med, hadde kalkulert med rask ukrainsk kollaps og en russisk triumf. De forventet ikke at ukrainerne kunne og ville forsvare seg selv.
Men til tross for fadeser og tilbakeslag er det ingenting som tyder på at de russiske makthaverne er innstilt på å redusere krigsinnsatsen. Mange i systemet tror fortsatt på russisk seier når det kommer til det lange, seige trekket, mener Søndergaard.
– Deres analyse er at det blir en langsiktig krig, og den avgjøres ikke kun på slagmarken, men også av politikk, økonomi og samhold. Og her er oppfatningen at Vesten ikke står distansen, sier han.
Derfor svarer russerne med ytterlige opptrapping, noe som kan skje ved angreb på følsomme sivile mål i Ukraina som byer, kraftverker og vannforsyning. Det kan også skje i form av gråsoneangrep på vestlige land for å ramme energiforsyning, råstoffer, transport og økonomi.
– Målet er å påtvinge Europa en resesjon med begrunnelsen at våre politiske systemer ikke kan takle et alvorlig økonomisk tilbakeslag, mens det russiske samfunnet vil klare seg bedre, sier Søndergaard.
Dommedag
Amerikanerne har over tid nedtonet risikoen for bruk av atomvåpen, men på fredag hadde pipen fått en annen lyd hos president Joe Biden. Da advarte Biden om en «direkte trussel» om russisk bruk av «taktiske atomvåpen eller biologiske eller kjemiske våpen». Biden trakk også en parallell til Cubakrisen i 1962, som kunne blitt en dommedag da de to supermaktene sto på randen av en atomkrig.
Men om den daværende sovjetiske lederen Nikita Khrusjtsjov hadde folk rundt seg som kunne roe ned situasjonen, så har Putin neppe det. Om de noen gang har eksistert, er de nok fjernet for lenge siden.
USA har også gjort klart at russisk bruk av atomvåpen vil utløse «katastrofale konsekvenser for Russland». I første omgang sannsynligvis et ikke-kjernefysisk motsvar. Tidligere CIA-direktør David Petraeus har nevnt muligheten for å «ødelegge alle russiske konvensjonelle styrker i Ukraina og Krim og alle skip i Svartehavet».
Søndergaard viser også til at Putin må balansere i forhold til sine kinesiske venner.
– Kineserne vet godt at USA må reagere (hvis Putin velger å bruke atomvåpen, red.). Også av den grunn vil Kina, Iran og Nord-Korea studere den amerikanske reaksjonen i detalj, sier Søndergaard.
Og derfor er det primære mål med de russiske atomtruslene å sjokkere de vestlige samfunn og skremme dem til å oppgi støtten til Ukraina.
Styrkeprøve
Den virkelige styrkeprøven for Europa er om vi er klare for lange, seige trekk i løpet av de kommende måneder og år, når krigen i Ukraina kanskje ikke lenger er førstesidenyheter? sier Søndergaard, og legger til at Ukraina vil trenge støtte som kan sammenlignes med Marshall-planen etter 2. verdenskrig.
– Det skal til en enorm politisk vilje over de neste to, fem eller ti årene for å hjelpe Ukraina. Så må vi se om Europa kan levere varene. For det kan komme et tidspunkt der amerikanerne får annet å gjøre, sier han.
Samtidig betviler han at Europa er klar: «Retorisk kanskje, men hvor er budsjettene?» spør han.
Og selv om det er tegn på intern maktkamp i Moskva, mener han det vil være naivt å håpe på endringer som vil endre krigens gang.
– Vårt problem er at ethvert autokratisk system fremstår som stabilt inntil det ikke eksisterer lengre. Og vi i Vesten er antakelig de siste som får vite det, tror Søndergaard.
Med nattens hendelser og at Hviterussland (Belarus) utplasserer felles styrker med Russland, sammen med missilregn over Ukraina i dag, ser det bare ut som om Søndergaard har helt rett i sine dystre analyser.