Denne gangen var det VG som kunne avsløre «sine egne». Grunnen til VG er åpenbar; de selv publiserte ikke (denne gangen), så her er det indirekte selvskryt så det holder:
VG har over tid jobbet for å faktasjekke opplysningene i saken som Aftenposten nå har trukket. VG er kjent med at kvinnen ikke har status som fornærmet i straffesaken etter skytingen.
Hvorfor sjekke?
Saken som avpubliseres er den hjerteskjærende historien om nestlederen i Salam Norge som angivelig ble skutt utenfor London-pub etter terroren i juni. Men det er bare at historien fremstår som det rene oppspinn, da det ikke finnes et snev av bevis for at den er sann.
Salam er en organisasjon som sier å arbeide for trygghet og inkludering av skeive muslimer og skeive med muslimsk bakgrunn. Ifølge den såkalte «flerkulturelle avisen» Utrop (via Subjekt) er Salam lovet penger over statsbudsjettet av kulturminister Anette Trettebergstuen (Ap), der det blant annet vises til at «flere muslimer, spesielt skeive muslimer, har mottatt trusler og hatmeldinger i etterkant av at Zaniar Matapour skjøt gjester på London Pub og Per på hjørnet den 25. juni».
Finnes det så noe bevis for denne påstanden? Neppe. Men det fungerer helt utmerket for å grafse til seg mer av skattepengene, som Ap så gjerne deler ut til dem de liker.
Historien til Nikita Amber Abbas var oppsiktsvekkende. Hun ligger på gata utenfor London Pub denne terrornatten, der ligger også en venn av henne. Han bruker seg selv som skjold for at ikke hun skal bli skutt og hun ser det hun tror er hans blod. Hun får hjelp av en venninne til å få han på fanget i sin rullestol (hun er delvis lam) og triller dem begge vekk og ringer etter ambulanse. Abbas drar så hjem, vasker vekk blodet og kaster klærne. Så skal ambulansepersonell ha ringt henne og sagt at de ikke finner patronen i kompisen hennes. Historien er så at skuddet har gått tvers gjennom kompisen og sitter i Abbas – nær hjertet. Men alle vitale organer er i orden.
Dette hendelsesforløpet er det altså ingen som kan bekrefte.
Det kan være at det finnes noen forklaring på historien som nå alle avpubliserer, der mediene ikke finner noen hold i historien – når de i etterpåklokskapens navn fant det riktig å sjekke.
Men det er ikke denne historien i seg selv som er det interessante. Det interessante er at mediene gang på gang går i fella. Tilhører du en minoritet, eller flere, snakker du per se sant, skal løftes frem og journalistene tar seg lite bry med å sjekke fakta.
Noen rammes – og det hardt
Men stort sett rammes noen av disse løgnhistoriene. Bare spør oss i HRS – og Hege Storhaug spesielt. Vi er rammet av så mange løgnhistorier via mediene at selv politikerne tør ikke annet enn å tro på det (i alle fall later de som i offentligheten). Men enda verre: en rekke medier vet at det de serverer ukritisk er løgn, bare spør VG da de (via Kadafi Zaman, nå TV 2) spredte en rekke løgner om HRS med historier fra Kadra, Saynab og Nadia (bare google i vei). Siden har det gått slag i slag med slike løgnhistorier. Bare spør Dagbladet da de brukte omtrent en hel sommer på oss med løgner fra Amal Aden. Dagbladet visste bedre, de hadde selv hørt lydopptaket fra det siste møtet vi hadde med Aden.
Kanskje kommer boken om HRS en dag, om så, er det en bok nokså mange kan grue seg til.
For det koster å rippe opp i alt presset og alle løgnene. Og hvis noen tror at det ikke gjør noe med en å bli framstilt som grusomme mennesker, som rasister og hatefulle, så tro om igjen. Men alt er snudd på hodet: det er blitt rasistisk og hatefullt å ikke tro på historier fra minoriteter. Svarer du tilbake på løgnene, framstilles du som den «overlegne hvite mann» som (igjen) tråkker på den stakkars minoriteten. Og nå har de lært – det får ikke konsekvenser. De kan bare fortsette. Det er totalt risikofritt, faktisk kanskje tvert om: det kan løfte dem opp på stjernehimmelen. Mediene lærer ikke.
Hatobjektene, slik som HRS, er pekt ut, men det kommer stadig flere til, der fellestrekket er å prøve å holde seg til sannheten. Men sannheten er blitt livsfarlig, det kan både tjene de foretrukne hatobjektene og skape splid i det falske fremstilte samfunnet.
Viktig å ta tak i
Jeg er helt enig med Espen Goffeng (og til orientering: han liker ikke HRS, men han er nå raus nok til at vi er FB-venner, så håper på tilgivelse for både å være helt enig med han og dele hans viktige budskap her), når han på Facebook sier at det flere grunner til at vi som samfunn bruker tid på denne løgnpraksisen som er i ferd med å få et sterkt fotfeste:
- Man slutter etter hvert å tro på alt som fortelles. Man slutter å tro på folk som faktisk er ofre for hathendelser. Det alene er nok til at folk som lyver bør skamme seg.
- Man slutter å tro på ærlige og standhaftige aktivister som legger ned innsats og tid på å oppnå rettferdighet på diverse fronter. Disse bør være de aller sinteste blant oss når løgner avsløres.
- Man ødelegger bevegelser. Dette er de flotteste bevegelsene samfunnene våre har laget. Antirasisme, feminisme, homokamp. Jeg har dem tatovert på armen som en feiring. En feiring som er i ferd med å bli en gravsten, mye på grunn av aggressiv løgn.
- Man mister tillit til pressen. Hvordan er det mulig at Aftenposten, VG, TV2 og flere andre skrev om denne saken uten å sjekke skikkelig om den var sann?! Når det er sagt: om man har fulgt litt med, så vet man at det finnes temaer hvor presse oftere trykker løgn enn sannhet.
- Man kaster folk under bussen. Idrettspresidenten er kanskje det tilfellet som har irritert meg mest. Etter et makkverk av en forskningsrapport som malte hele idrettsnorge som systemisk rasistisk falt det henne ikke inn å forsvare sine tusenvis av ansatte og frivillige. Hun sparket dem alle hardt i deres ømmeste kroppsdeler, og ble stående igjen selv som høyverdig og bekymret.
- Denne strømmen av overdrivelser og løgn fremstiller samfunnet vårt som grunnleggende bedritent, for å si det rett ut. Dette er et fantastisk samfunn etter alle målestokker. Fullt av fantastiske folk. Men ifølge hatindustrien lukter det vondt. Alle hater alle. Ingen kan stoles på. Vi er en pøl av hat og forakt. De jobber daglig med å få det til å se så ondt ut som mulig. Fordi det er sånt statsstøtte er avhengig av. Det er sånt redaksjoner får klikk av. Det er da man selv er modig, som står opp mot ondskapen som flommer. Det er sånt politikere kan sole seg i glansen av når de lanserer sine handlingsplaner. Selv om det er dette samfunnet de liksom er valgt for å representere. Hvor er egentlig enden på den visa der? Er man faktisk ute etter at alle skal hate alle?Vel, skam dere alle sammen. Kom ikke og lat som om dere ikke har visst at mye av dette er løgn. Å dra et helt samfunn ned i søla for egen glories skyld fortjener ikke respekt.
De som først og fremst bør henge disse seks punktene på veggen, er mediene. Men det gjør de neppe. Når statskanalene – med sine årlige milliarder av skattebetalernes kroner for å bedrive folkeopplysning – forteller oss om avpubliseringen, så gjør de det slik:
Andre bare sletter saken, uten noe form for forklaring.
Nå er det for øvrig ikke første gang at noen fra organisasjonen Salam tas i løgn. Vi husker «Den utrolige historien om historien om Kjetil Rolness, hetsing av transseksuelle og framvisning av kjønnsorganer i dokø – og hvor i all verden var de voksne i VG?», publisert i Nettavisen. Da hadde Salams Begard Reza fremmet en rekke vanvittige påstander om blant annet Rolness, «hendelser» som angivelig førte til at Reza trakk seg fra Ytringsfrihetskommisjonen (Ykom). Ikke fortelle meg at dette ikke også var et tema i kommisjonen, men Ykoms NOU viet denne problemstillingen svært lite oppmerksomhet, og i ettertid har ikke Ykos medlemmer funnet noen grunn til å forfølge kjerneproblemet i saken. Tvert om; norske medier ble rost opp i skyene av Ykom. Heller ikke politikere, selv om mange vet bedre, tør å ta tak i denne problematikken, de vet mediene vil klistre dem til rasisme og hat.
Vår fantastiske ytringsfrihet lider visstnok bare av noen sminkefeil. Men en dag må sminken tas av, i alle fall hvis en ikke vil være klovn på heltid.