Vi skriver 2001. Året før har Didier Lemaire startet som lærer på en videregående skole i Trappes, en forstad til Paris med rundt 33.000 innbyggere. Lemaire forteller at han likte seg godt i byen og med elevene, bortsett fra én liten gruppe elever som bekymret han. Bekymringen ble ikke mindre etter 9/11-terrorangrepet i USA i 2001, der noen av de muslimske elevene ikke la skjul på at de var glade for al-Qaidas angrep.
«Det var det første sjokket for meg, men det var bare snakk om noen få, isolerte elever, og jeg kunne diskutere med dem. De betraktet meg ikke som en fiende – ennå», sier Lemaire til Berlingske.
Men det ble langt verre. I fjor, etter 20 år i byen, ble han tvunget til å forlate Trappes fordi han har alarmert om den økende islamisering.
Da hadde Lemaire blitt beskyldt for «rasisme» og «islamofobi», og måtte eskorteres til og fra jobben av tungt bevæpnet politi. Myndighetene fryktet at Didier Lemaire skulle lide samme skjebne som den franske læreren Samuel Paty, som ble halshugget i 2020. Paty jobbet på en skole bare fire mil unna Lemaires skole.
«Det var en vanvittig stemning, og det var også en mur av motstand fra elevene. Jeg ble der fordi jeg følte at jeg gjorde noe nyttig i forhold til elever som ikke var så privilegerte. Men til slutt var det ikke noe mer til felles mellom oss», sier Lemaire til avisen.
Til advarsel
Utviklingen i Trappes, på folkemunne «Trapistan» eller «franske Molenbeek», som en rekke andre byer i Frankrike, ikke minst rundt Paris, har bekymret myndighetene lenge. Som Hege Storhaug fortalte i boken Islam – Den 11. landeplage (2015) vet det franske politiet at å slå ned på tildekking av kvinner i det offentlige rom kan føre til voldelige opptøyer:
«Nettopp det skjedde til gagns i Trappes og nærliggende områder i 2013, forsteder vest for Paris. Politiet ba en maskert kvinne identifisere seg, noe som førte til at ektemannen ble så rasende på politibetjenten som bøtela hustruen, at han tok kvelertak på representanten for det statlige maktmonopolet. Mannen endte dermed i arresten, og den påfølgende natten gikk 250 personer, de fleste representanter for «les jeunes», berserk. 20 biler ble brent ned, søppeldunker og annet lett antennelig material i det offentlige rommet stod i flammer, politiet ble beskutt og også møtt med bensinbomber. Tre politibetjenter og en 14-årig «demonstrant» ble skadet i opptøyene som pågikk fra arrestasjonen denne fredagen og gjennom hele helgen.»
Organisasjonen Collective against Islamophobia in France (CCIF) hevdet at det var rasisme fra politiets side og misbruk av makt. Kvinnen hevdet blant annet at hun ble dratt av klærne, at politiet hadde ropt til dem som om de var hunder og at hun var blitt kalt «et spøkelse».
I en rapport fra rettsmyndighetene i 2017 fremkom at byen hadde en majoritetsbefolkning av innvandrere, hovedsakelig av muslimer, som ble mer og mer avsondret fra det franske samfunnet. Halalbutikker, foreninger gjennomsyret av religiøsitet og tildekte jenter og kvinner var noen av de synlige tegnene. Arbeidsledigheten og kriminaliteten bare øker, i tillegg til at radikaliseringen har økt. Mellom 2014 og 2016 dro 60-80 unge mennesker til Syria for å tilslutte seg IS.
I 2017 bosatte også to journalister, fra den franske avisen Le Monde, seg i Trappes, med formål å skrive en bok om utviklingen, eller rettere sagt, de ville gå i dybden på forandringen i det franske samfunnet. Boken La Communauté (Samfunnet, 2018) konkluderte med fremveksten av en islamsk stat i staten – med politikerne som tafatte tilskuere. Av frykt for stigmatisering vendte de det døve øret til, mens moskeene bare avviser at det har noe med dem – eller islam – å gjøre.
Det er stadige angrep på politiet i byen, der det blant angriperne finnes stadig yngre personer. I 2021 ble for eksempel politistasjonen (igjen) angrepet, hovedsakelige av tenåringer i 14-15-årsalderen, og urolighetene spredte seg utover i byen. Politiet måtte gå til en voldsom motaksjon for å roe ned gemyttene.
Alt dette, og mer til, burde være til skrekk og advarsel for oss alle andre, men noen av oss vil visst ikke vite. Dessuten er det alltid noen besserwisser og fornektere som stopper nødvendige offentlige debatter, slik som vi for eksempel så med Storhaugs Landeplage-bok.
I fjor publiserte også Didier Lemaire en bok om utviklingen i Trappes, Lettre d’un hussard de la République, der han blant annet forteller om den kvelende sosiale kontrollen med muslimske jenter og kvinner, at flere og flere barn som nekter å synge på skolen eller delta i gymtimer, samt økningen av forbrytelser mot jøder.
Offer
Etter angrepet på det franske satiremagasinet Charlie Hebdo i 2015 ble terroren feiret i Trappes med bilhornkonserter, og i Lemaires klasserom ble skillet mellom elevene – og han – enda tydeligere.
«Flere av elevene mine snakket om at det var to parter som var ‘like gode på det’. Charlie Hebdo kunne jo bare ha vist mer respekt for islam, og derfor ville de ikke fordømme angrepene. Men det var også en forlegenhet. På den ene siden forsto de godt at drapene var umenneskelige, men på den andre siden var de følelsesmessig forbundet til et religiøst fellesskap der terrorhandlingene ble glorifisert. De hadde svært vanskelig for å ta stilling selv», sier Lemaire.
Ifølge Berlingske opponerte flere elever mot den brede støtten til Charlie Hebdo som oppsto i det franske samfunnet etter terroren. Salafisme var egentlig ikke så ille, ble det sagt, og hele #JeSuisCharlie-stemningen og minnesmerkene for terrorofrene ble tolket som en ny form for rasisme – rettet mot dem.
«De utvikler konspirasjonsteorier og en dyp mistillit til mediene og alle institusjoner, sammen med en veldig sterk følelse av å være offer. Dette er ideen som imamene innprenter dem, og det får dem til å føle seg utenfor det franske samfunnet. De føler seg ikke franske selv lenger», sier Lemaire.
Han forteller videre at i løpet av de neste årene opplevde Frankrike en rekke groteske terrorangrep – som avstedkom samme reaksjonsmønster blant elevene. Samtidig var en streng versjon av islam i ferd med å vinne terreng. Noen av elevene nektet helt å diskutere mer filosofi, for det å tenke fritt og utfordre deres antakelser og moral oppfattet de som «galt». Dermed var det ingen mer diskusjon med lærer Lemaire. «De stengte helt av», forteller han, og peker på at noen av de mest dominerende elevene spilte en rolle som religiøs vokter og presset muslimske jenter til å gå med hijab. Flere av disse unge jentene skal ha betrodd seg til han:
«Det starter med bebreidelser, så er det uttrykk for forakt, forbannelser, de spytter etter dem, og så kommer truslene. De lager tegn for å vise at de vil halshugge dem eller voldta dem.»
Politisk kamp
For Didier Lemaire var det groteske drapet på Samuel Paty en uhyggelig bekreftelse på at islamismen var blitt en dødelig kraft i Frankrike og at franske myndigheter sviktet sitt ansvar for å forsvare den demokratiske samfunnsordenen, melder Berlingske. Det som også plaget Lemaire var at Paty forut for halshuggingen fikk en strøm av anklagelser mot seg, og det som omtales som en «digital fatwa» i form av en hatkampanje på sosiale medier.
«Det er rystende at Samuel Paty ikke ble tilbudt noen form for beskyttelse da han ble målet for denne bakvaskelseskampanjen. Dessverre var det heller ikke mye hjelp å få blant hans kolleger. Flere av dem deltok i kritikken og mente at det var han som hadde gjort noe galt. Våre samfunn er blitt smittet av en syk unnskyldningskultur. Folk tror det handler om å si ting finere eller bøye seg. De ser ikke at vi er midt i en politisk kamp», sier Lemaire.
Til Berlingske forteller han at han etter noen ukers betenkningstid skrev et åpent brev i det franske nyhetsmagasinet L’obs., for å advare mot islamiseringen som «eter seg inn» på enkelte franske skoler. Det var ikke første gang Lemaire hadde debattinnlegg med samme type budskap, i tillegg til at han i flere år hadde vært aktiv i en lokal forening med mål om å hindre unge fra Trappes til å slutte seg til IS, men denne gangen utløste hans budskap en virvelvind av reaksjoner.
Ordføreren i Trappes, Ali Rabeh, som selv er muslim og valgt for et utbryterparti fra det franske sosialistpartiet, anklaget Lemaire for å være en «lystløgner» og overdrive trusselen om islamisme i Trappes. Andre politikere, fra venstresiden, sluttet seg til anklagene om at Lemaire banet vei for den «ekstreme høyrefløyens rasistiske forfølgelse av muslimer», ifølge Berlingske.
Det var på dette tidspunktet at den franske sikkerhetstjenesten vurderte at Lemaire skulle ha politibeskyttelse, men det skapte i seg selv nye anklager om at han overdrev truslene. Ordfører Rabeh dro selv til Lemaires skole seg for å dele ut løpesedler med budskapet om at han var på elevenes side. Ordføreren skulle kjempe for at de ble «respektert». Da ble det umulig for Lemaire å fortsette som lærer.
Lemaire tror ikke det er realistisk for ham å gå tilbake til undervisning. I ettertid har også to andre lærere vært nødt til å forlate Trappes av frykt for islamistisk terror. Lemaire er overbevist om at det vil klebes en trussel til han så lenge han er aktiv i samfunnsdebatten.
– Jihadistene trenger ikke komme med konkrete trusler i det hele tatt, sier Didier Lemaire.
Trusselen oppstår naturlig når politikere eller sinte muslimer på sosiale medier anklager en person for å angripe islam.
«De gjør meg til et attentatmål ved å kalle meg rasist og islamofob. Det var også det som skjedde med Samuel Paty», sier Lemaire.
HRS har tidligere omtalt Didier Lemaire da han i fjor ble konfrontert av et fransk tidsskrift om han som sosialist ikke svikter «sine egne». Han svarte: «Skillet går ikke mellom høyre og venstre i politikken, men mellom dem som vil støtte opp om den franske republikk og dens verdier, og dem som arbeider imot.»
Det er mange som har noe å lære av Lemaires historie, ikke minst norske politikere og medier. Og de bør lære før det er for sent.