De fleste vil minnes Hege Ulsteins kommentar i Dagsavisen i 2010, der hun omtalte klitoris som «den lille derten» og påsto at motstand mot lemlestelse er tegn på imperialistiske holdninger og rasisme (et innlegg som for øvrig Dagsavisen har fjernet).
Men hvordan kan vi være skråsikre eksperter på noe som tilhører en helt annen kultur enn vår egen? Er kanskje de vestlige feministenes insistering et eksempel på rasisme, paternalisme – tankegods vi trodde hørte kolonitida til? Frarøver det kvinner stoltheten over sin egen kropp og tvinger det dem til skam?
Man skulle tro slike absurde forestillinger om et potensielt dødelig inngrep med livslange, smertefulle konsekvenser var kastet på historiens skraphaug en gang for alle. Begrepet «kjønnslemlestelse» ble innført i all forskningslitteratur og i alle faginstanser nettopp for å betone alvoret ved praksisen der jenters underliv skjæres, brennes eller stikkes i stykker, før det kanskje også syes igjen. Men norsk akademia vil det annerledes. I ny forskning og undervisningslitteratur anbefales det å gjeninnføre begrepet «kvinnelig omskjæring», fordi ordet «kjønnslemlestelse» kan virke stigmatiserende og sårende mot de menneskene som anser dette uvesenet å være en «verdifull tradisjon».
Dette er kjønnslemlestelse
WHO beskriver fire typer kjønnslemlestelse av jenter:
- Type 1: Klitoris (hode og forhud) er helt eller delvis fjernet (klitoridektomi)
- Type 2: Fjerning av klitoris og hele eller deler av indre kjønnslepper
- Type 3: Innsnevring av skjedeinngangen. Deler av kjønnsleppene (ytre og indre) skjæres bort og sys sammen slik at dekker skjedeinngangen. Ofte fjernes også deler av klitorishodet/forhud (infibulasjon)
- Type 4: Alle andre skadelige inngrep i kvinners kjønnsorgan av ikke-medisinske årsaker, f.eks. prikking, gjennomhulling, skjæring, skraping eller brenning.
I Tidsskriftet for den norske legeforening er studien Omskjæring hos kvinner bosatt i Norge – konsekvenser og behandling illustrert på følgende måte:
I utvalget fra Norge er det hovedsakelig type 3, den mest alvorlige formen for lemlestelse, jenter er utsatt for, ifølge studien. Fra studien kan vi lese at mer enn fire av fem lemlestede kvinner i Norge har gjennomlevd dette, med alvorlige skadevirkninger.
913 kvinner ble inkludert. Median alder ved omskjæring var syv år og ved konsultasjon 26 år. Nær halvparten var gravide. De fleste (81 %) hadde type 3-omskjæring (infibulering). Av disse hadde 87 % gynekologiske plager. Blant kvinner med omskjæring type 1 og type 2 rapporterte henholdsvis 55 % og 70 % gynekologiske plager. I alt 64 % fikk kirurgisk behandling, hovedsakelig deinfibulering (98 %). Det var registrert få komplikasjoner etter deinfibulering.
På landsbasis er omlag halvparten av de kjønnslemlestede kvinnene tilhørende kategori 3.
Type 1- og 2-omskjæring er mest utbredt, men enkelte land har stor forekomst av type 3 (infibulering) (2). I Norge var det bosatt ca. 17 300 omskårne jenter eller kvinner i 2013 (4). Av disse var halvparten innvandret fra Somalia, der type 3 dominerer (2, 4).
I tillegg til å være et ekstremt smertefullt inngrep som utføres som regel uten noen form for bedøvelse, er det potensielt dødelig og særdeles helseskadelig på både kort og lang sikt. Infeksjonsrisiko, smerter og vanskeligheter ved urinering, menstruering, samleie og fødsel er noen av følgene. I tillegg kommer de psykiske skadevirkningene.
Men mange kvinner og jenter har allerede blitt utsatt for praksisen. Som oversikten fra WHO viser, er 98 prosent av alle kvinner fra Somalia lemlestet, ofte på den mest gjennomgripende måten. De lever med ødelagte underliv og enorme plager. Særlig er infibulasjon livsvarig smertefullt for disse kvinnene, og det skulle bare mangle at de kvinnene som ønsker hjelp til bedre fysisk og psykisk helse ved rekonstruksjon av underlivet, blir tilbudt dette.
HRS har kjempet år ut og år inn – i 20 år – for at vergeløse jenter i Norge skal ha optimal rettslig beskyttelse mot kjønnslemlestelse. Det har de ikke hatt. Som Hege Storhaug skriver:
Europa har mislyktes totalt med å få bukt med denne kriminaliteten. Man har ikke vært fargeblind. Som i Norge, der eksempelvis foreldre slipper unna lovens lange arm ved å si at de ikke visste at deres norskfødte datter var blitt kjønnslemlestet, noe jeg gjennom mitt arbeid i HRS har opplevd flere ganger. Igjen ser vi et grelt utslag av at muslimer (for det er nesten kun de som praktiserer overgrepet) ikke likebehandles. De anses som svake, de kan ikke bedre. Det mest groteske resultatet er at barna ofres på foreldrenes kulturalter. Slik skyves barna ut av det nasjonale fellesskapet, som den kraftige advarselen i rapporten «Radikal generasjon» lyder. (Islam, den 11. landeplagen, s.312)
Gjennombruddet kom 22.10.2020, da avvergelsesplikten ble vedtatt som lov. Fra denne datoen plikter en mor, en far, en besteforelder etc. å hindre at slike overgrep skjer.
Men hvordan fremme avvergelsesplikten når fokuset i norsk akademia er å ikke stigmatisere?
Hensynet til foreldrene
Mens forskningsfunnene i seg selv er skrekkelige og samsvarer med tidligere forskning på feltet, er en av initiativtakerne bak studien, forsker Elise Johansen ved Norsk kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), opptatt av å formidle til Forskning.no at vi må forstå hvor verdifull denne praksisen egentlig er. Avsnittet Lemlestelse eller omskjæring? fra artikkelen Ny studie avdekker mangelfull hjelp mot kjønnslemlestelse gjengis i sin helhet:
Man begynte globalt å bruke begrepet «kjønnslemlestelse» for å markere at det var noe ganske annet enn mannlig omskjæring, og at inngrepet var som regel mye mer omfattende, ifølge Johansen.
Imidlertid opplever mange som selv har gjennomgått kvinnelig omskjæring at begrepet kjønnslemlestelse kan være stigmatiserende eller sårende, forteller forskeren.
Derfor rådes det til å bruke kvinnelig omskjæring i stedet for kjønnslemlestelse om man snakker med folk. Det kan være problematisk i praksis når alle lærebøker og vitenskapelige artikler bruker begrepet kjønnslemlestelse, mener hun.
Til tross for at kvinnelig omskjæring, i likhet med mannlig omskjæring, er en grunnleggende, verdifull tradisjon for mange, er det langt mindre aksept for kvinnelig, enn for mannlig omskjæring.
— Det ene er den medisinske forskjellen, og at helserisikoene man har funnet ofte er mye alvorligere ved kvinnelig enn mannlig omskjæring, sier Johansen.
Mannlig omskjæring har generelt sett vært mye vanligere, også i den vestlige verden, kanskje særlig USA. I utgangspunktet er det en jødisk tradisjon, og mannlig omskjæring er, i mye større grad enn kvinnelig, knyttet til religiøse grunner.
— Det er kanskje lettere å legitimere noe folk gjør i tro, enn en kulturell, eller sosial tradisjon, tror Johansen.
Hvor mye Johansen vet om religiøs forekomst av lemlestelse vites ikke, men oppi all relativiseringen hennes er det verdt å merke seg at kjønnslemlestelse utvilsomt er mest utbredt i shariastyrte stater. Worldvisions ferskeste tall er som følger:
FGM (female genital mutilation, norsk: kjønnslemlestelse, min anm.) praktiseres i 31 land i Afrika, Midtøsten og Asia. Det er mest utbredt i Djibouti, Egypt, Guinea og Mali, hvor 90 % eller mer av kvinner i alderen 15 til 49 har blitt utsatt for kjønnslemlestelse. Med rekordnivåer av migrasjon det siste tiåret, har migranter også tatt med seg den skadelige praksisen til andre land, inkludert Australia, New Zealand, Storbritannia, USA og Japan.
Når forskeren antyder at det er enklere å «legitimere noe folk gjør i tro, enn en kulturell, eller sosial tradisjon» og dermed sidestiller mannlig omskjæring med kvinnelig kjønnslemlestelse, går hun langt i å bagatellisere lemlestelsen i kulturrelativismens navn. Kulturrelativistisk er hun utvilsomt også i sitt øvrige virke, der hun er hovedansvarlig for NKVTS Veiviser om kjønnslemlestelse (utrolig nok har ordet hun selv tabuiserer blitt brukt i overskriften). Veiviseren er utarbeidet som rettesnor for helsearbeidere som møter jenter i risikosonen.
Det kan være aktuelt å kalle inn jentas familie til en samtale, enten ved generelt forebyggende arbeid, ved mistanke om forestående kjønnslemlestelse eller mistanke om at en jente eller kvinne har plager etter kjønnslemlestelse. Målet med samtalen kan være å gi informasjon, vurdere og forebygge risiko for kjønnslemlestelse eller å vurdere behovet for – og gi tilbud om – helsehjelp.
Kjønnslemlestelse kan være et sensitivt tema, og det er viktig å møte foreldre og jenter fra aktuelle land med tålmodighet, respekt og forståelse. Informasjon om forbudet, helsekonsekvenser og helsehjelp må formidles på en god måte.
Målet er altså ikke å avdekke, ansvarliggjøre foreldre eller ha fokus på avvergelsesplikten. Det er ivaretakelse og forståelse av foreldrene som står i fokus, selv om det senere i veilederen sies at avverging kan være en målsetting.
Formålet med samtalen må komme klart fram. Er hensikten å gi informasjon med tanke på forebygging eller avverging, eller er hensikten å utforske behov for helsehjelp for jenter og kvinner som er kjønnslemlestet? Legg vekt på at det primære formålet er å hjelpe.
Baklengs inn i framtiden
Man kan undres over hvordan høyst oppegående, høyt utdannede vestlige kvinner (joda, studien har en deltakende mann også, men resten er kvinner) evner å relativisere vekk den lidelsen småjenter påføres, men ser man nærmere på akademia generelt er denne forståelsesrammen, der eventuelle såre tær likestilles med avkuttede, gjensydde kjønnsorganer, gjennomgående.
Vi har tidligere vist til en svensk studie som avdekker at svenske gynekologer nekter kvinner som har vært kjønnslemlestet tilbud om rekonstruering av underlivet. De hevder at en avskåret klitoris ikke står i veien for seksuell nytelse, og påstår at kvinnene «utnyttes» av plastiske kirurger og medias fokus på hva som er «normalt». Slik sidestiller de altså vestlige kvinners ønsker om skjønnhetsoperasjoner med innvandrerkvinners ønske om fungerende organer. Under dekke av inkludering undertrykkes de gruppene som har reelle behov for kirurgi.
Eksemplene på relativisering er mange. I 2017 bestilte Bufdir en rapport om minoritetsbarns opplevelser i fosterhjem. Minoritetsbarna vil ikke ha «etnisk matching» på grunn av vold i innvandrermiljøet, men ber spesifikt om norske hjem. Myndighetene bestemte likevel å satse på «etnisk matching» fordi morsmål, kultur og religion skal videreføres.
Glem kjønnslemlestede småjenter – NKVTS anbefaler frivillig dialog med foreldre og barn, de er imot helkroppsundersøkelse, i likhet med et korps av politisk korrekte forståsegpåere som framholder at det er stigmatiserende, og at frivillighet og dialog er eneste farbare vei. I NKVTS’ rapport Intervensjon mot kjønnslemlestelse Erfaringer fra tilbudet «Samtaler og frivillige underlivsundersøkelser» oppsummeres vanviddet slik:
Flere av dem som i utgangspunktet var positive til en obligatorisk undersøkelse hadde ønsket at denne skulle gjelde for alle jenter i landet. Da tilbudet om samtale og frivillig underlivsundersøkelse ble fremmet, var tiltaket begrenset til noen få innvandrermiljøer. Denne avgrensningen var det flere som stilte seg negative til, nettopp fordi tiltaket nå kunne oppfattes som stigmatiserende.
Avgrensningen ble begrepsfestet som «racial profiling» av Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD). «Racial profiling» er en formulering som brukes om diskriminering som gjerne utføres av politiet hvor det benyttes rasemessige, etniske eller kulturelle kjennetegn som grunnlag for å mistenke at en person har brutt loven. Hvis en på bakgrunn av etnisitet, eksempelvis at foreldrene er somaliske, skulle mistenke at det var fare for kjønnslemlestelse, ville dette kunne oppfattes som en mistanke basert på «racial profiling».
Ja, for all del, la oss fortsette i dette løpet, der vi unngår å bli mistenkt for «racial profiling». Hvem bryr seg vel om noen barberblad, sammensying av småbarns kjønnsorganer med påfølgende skader og uhelse resten av livet når vi kan vise at lovene våre og fagpersonene våre er imot stigmatisering?
Da jeg i sommer bestilte et anmeldereksemplar av Universitetsforlagets nye lærebok for lærerstudenter, Kontroversielle, emosjonelle og sensitive tema i skolen, fant jeg det samme fokuset. Der heter det som følger i kapitlet Undervisning som balansekunst:
Det er knyttet flere risikoer til lærerens valg om å ramme inn et tema som kontroversielt. Religionshistoriker Audun Toft (2019) fant i sin forskning på undervisning i videregående skole at diskusjoner knyttet til islam ofte tok utgangspunkt i kontroversielle og ekstreme eksempler fra mediene. Slik bidro undervisningen til å opprettholde stereotypier omkring islam og muslimer. Filosofen Lene Auestad (2017) viste gjennom en uformell gjennomgang av artikler i en større norsk avis at begrepet «kontrovers» ble knyttet til fenomener som rasisme, sexisme og menneskerettigheter. Begge disse eksemplene tematiserer lærerens definisjonsmakt i valg av innramming av kontroversielle spørsmål. Tenk for eksempel på forskjellen mellom å invitere til en samtale om «omskjæring av kvinner» kontra «kjønnslemlestelse». Et relevant skille går mellom «non-directive teaching» og «directive teaching» (Hand, 2008), som på norsk oversettes med til henholdsvis ikke-styrende og styrende undervisning» (Bøyum, 2020), min utheving.
Ja, tenk ekstra godt på den forskjellen. Tenk at vi går så baklengs inn i framtiden at vi ikke evner å se at det er grunnleggende nødvendig å lære barn og unge at det er vanvittig å lemleste og ødelegge barn for livet. Det er dette forskerne kaller «aksept». Det er snarere et sykdomstegn ved norsk akademia.
Hovedbilde: HRS