En kan forledes til å tro at barne- og ungdomskriminaliteten i Sandefjord er mye verre enn andre steder, men sannheten er vel heller at Sandefjords Blad (SB) – i motsetning til en rekke andre lokalaviser – er villige til å formidle problematikken. Det står det respekt av, da åpenhet etter all sannsynlighet bidrar til at problemene får sin rettmessige oppmerksomhet, både av fagmiljøer og politikere.
Eller «åpenhet og åpenhet», også SB formidler problemene på en slik måte at en må lese mellom linjene for å forstå hvem dette gjelder. Som vi har kommentert ført: Dermed kan politikerne fortsette å late som om de ikke forstår hva problemene egentlig består i. For i alle partier er feigheten i møte med importert vold påfallende. «Vi vet lite om årsaken til ungdomsgruppens problematiske atferd», påstås det.
Imens fortsetter SB med å formidle triste nyheter. Denne gangen fra en av byens barneskoler, der en gutt truer medelev med kniv.
Kniv og trusler
Ifølge SB var det i forrige uke at gutten før det ringte inn til 1.time truet en medelev med kniv. Ei jente i klassen hans så hendelsen, og fortalte det til sin far dagen etter.
– Datteren min og jeg snakket om at det har blitt vanligere for ungdom i Sandefjord å bære kniv, slik det har kommet fram i artikler i Sandefjords Blad. Det var da hun fortalte at hun hadde sett knivepisoden i skolegården dagen før. Jeg tok kontakt med skolen, og dagen etter ble det arrangert en samtale mellom henne og gutten som hadde kommet med knivtruslene, forteller faren til SB.
Mandag troppet jenta opp som vanlig på skolen, men ble møtt med trusler fra samme gutten, forteller faren:
– Hun fortalte at han hadde sagt at dette var et problem for ham og at det ville bli et problem for henne. Da jeg fikk vite det, hentet jeg henne med en gang. Nå holder jeg henne hjemme fra skolen.
Han forteller videre at datteren tidligere har hatt problemer med denne gutten.
– Hun ble utsatt for mobbing i fjor, og hun var ikke den eneste. Flere av medelevene hans har holdt seg hjemme fra skolen mange ganger på grunn av mobbing. Jeg føler skolen har for få virkemidler til å takle dette problemet, og det ender med at mobberen blir tatt hensyn til – ikke ofrene, sier han.
Jenta er redd og «tenker på den kniven hele tiden», sier faren, og hun frykter hva som kan skje hvis hun må tilbake på skolen. Samtidig som faren planlegger hjemmeundervisning, er han klar på at hun trenger det sosiale nettverket som skolen gir. Men han understreker at han ikke tør sende henne tilbake til skolen.
Multiverktøy
Multiverktøy av denne typen skal altså berolige noen?
Den aktuelle rektoren ved denne barneskolen vil overfor SB ikke kommentere detaljer rundt episoden av «personvernhensyn». Samtidig uttrykker vedkommende forståelse for at «foreldre blir bekymret når barna deres opplever noe traumatisk».
Rektoren påpeker at skolen ikke har anledning til å ransake elevers ransler, for så å rote seg helt bort:
Rektoren understreker samtidig at det i denne episoden ikke dreide seg om en stor dolk.
– Det var snakk om en leatherman multiverktøy. Jeg synes at det er viktig å få fram for å nyansere historien.
Om denne «nyanseringen» er ment for å dempe ned hendelsen, vil jeg tro vel så godt kan ha motsatt virkning. Det er som om denne rektoren nærmest forventer at barneskoleelever kan dukke opp på skolen med «en stor dolk» eller en machete i sekken. Så når det «bare» var et mindre stikkvåpen er det mye mindre grunn til å være redd? Og har skolen fått noe svar på hvorfor denne gutten i det hele tatt hadde med seg stikkvåpen på skolen? Er han truet på noen måte?
Hendelsen burde få alle alarmklokker til å ringe ved denne skolen. Det burde arrangeres felles foreldremøte, hvor også kommunens ansvarlige var tilstede, der man i klartekst fortalte hva som har skjedd – og hvordan skolen har tenkt å håndtere dette videre. Men hva sier kommunalsjef for kunnskap, barn og unge i Sandefjord kommune, Kristin Flåtten, til SB? Jo, hun har «tillit til at skolen løser denne saken på en god måte». Hva hun mener er «en godt måte», spør dessverre ikke SB om, men de hadde vel uansett ikke fått annet enn et svadasvar.
Det er forstemmende å være et utenforstående vitne til slike hendelser. Det er som om alle voksne har forlatt arenaen og lar noen barn og unge gjøre miljøet rundt seg utrygt.
Det kommer for øvrig frem at skolen og faren til denne jenta er «kommet fram til tiltak som gjør at hun kommer tilbake til skolen», men hva disse tiltakene er får vi ikke høre noe om. Og nettopp tiltakene er vel egentlig noe av det viktigste i denne saken, for fremstår de som betryggende eller er det igjen ofrene som trekker det korteste strået?