Vi er blitt fortalt, og de fleste har også trodd, at de ukrainske flyktningene vil dra hjem igjen når krigen er slutt. Det ville i så fall være helt i tråd med hvordan flyktningkonvensjonen var tenkt i sin tid. Norge har således, sammen med mange andre land, vært rause i mottak av ukrainere, som først og fremst er kvinner og barn. Så langt er det registrert i underkant av 32.000 syrere, herav 14.851 kvinner, 10.105 barn og 6.240 menn. Ifølge prognoser fra UDI forventes like mange å komme neste år, hvis krigen fortsetter.
Tolkning
I juni foretok By- og regionsforskningsinstituttet (NIBR) en spørreundersøkelse med svar fra 680 ukrainske flyktninger. Hvis vi sier at målgruppen utgjør alle voksne syrere, i overkant av 21.000, er spørsmålet om utvalget er representativt og hva som er svarprosenten, som ikke fremkommer i Aftenpostens omtale. Det får vi antakelig vite når NIBR publiserer rapporten, visstnok senere i dag.
Funnene til NIBR viser ifølge Aftenposten at:
- 26 prosent ønsker å returnere til Ukraina så snart krigen slutter. 19 prosent sier nei, mens 54 prosent er usikre.
- 3 prosent ville returnere hvis de må bo i en annen del av Ukraina enn hjemstedet. 66 prosent ville da heller bli boende i Norge.
- Selv om hjemstedet skulle bli trygt, var det bare 11 prosent som ville flytte tilbake før krigen er over i hele Ukraina.
At bare 11 prosent vil returnere før krigen er over i landet, bør ikke overraske. Putins krigføring i Ukraina tar ikke hensyn til sivile og mange kan rammes vilkårlig og hardt. At kun 3 prosent ville velge en annen del av Ukraina enn hjemstedet, er heller ikke underlig. De 66 prosentene uttrykker kanskje heller at de da vil vente til krigen er helt over. At 19 prosent, en av ti, sier at de ikke vil dra tilbake til Ukraina er heller ikke det mest overraskende, men det er derimot at hele 54 prosent er usikre.
Men i min optikk er det liten dekning for Aftenpostens overskrift om at det kun er 1 av 4 som vil hjem.
Valgte Norge
At en så stor andel av ukrainerne skulle ønske å bli i Norge slik undersøkelsen presenteres, er etter min tolkning usannsynlig, i alle fall hvis vi forholder oss til hvordan ukrainere har uttalt seg offentlig og ut fra de jeg selv har snakket med (som selvsagt ikke er representativt). For ukrainere fremstår som et stolt folk som både vil ta tilbake landet sitt og bidra til å bygge det opp, samtidig med at de vil samle familiene igjen.
Men selvsagt er det også fullt mulig at de samme har fått erfare tryggheten, stabiliteten og velstanden i Norge, og slik sett ønsker å bli, kanskje ikke minst av hensyn til barna som nå begynner å få fotfeste her. Og kanskje har troen på en snarlig løsning av krigen svunnet hen.
Respondentene har da også fått spørsmålet om hvor lenge de tror krigen vil vare, der 16 prosent sier ut 2022, 16 prosent sier ut 2023, 24 prosent tror flere år (2024 eller lenger), mens hele 45 prosent vet ikke.
Det fremkommer videre at over halvparten (54 prosent) sier de bevisst valgte Norge, mens 32 prosent møtte frivillige som førte vedkommende til Norge. 18 prosent peker på tilfeldigheter, 9 prosent på andre årsaker og 5 prosent viser til at de ble hentet med hjelp fra norske myndigheter. 3 prosent sier at de ikke vet. Kanskje den store andelen som bevisst valgte Norge ut fra en vurdering av forskjellige land, kan støtte opp om ønsket om å bli værende.
Langsiktige løsninger?
NIBR-forskerne er selv overrasket over resultatet, som de også mener vil vekke oppsikt internasjonalt, da tidligere internasjonale undersøkelser avdekket at over 60 prosent svarte at de ville hjem til Ukraina når forholdene tillot det.
Forskerne mener videre at disse funnene tilsier at Norge (og andre land) må begynne å orientere seg om mer langsiktige løsninger, da ukrainere er gitt midlertidig kollektiv beskyttelse, i første omgang for ett år.
– Vi bør løfte debatten om vi nå bør innta et mer langsiktig perspektiv. Historisk sett er det få kriger og konflikter som får en rask slutt. Og basert på tidligere erfaringer er det stor sjanse for at mange av flyktningene blir, sier NIBR-forsker Vilde Hernes, og fortsetter:
– Det kan være tidkrevende å godkjenne høyere utdannelse fra Ukraina. Det kan også bli nødvendig å tilpasse tilbud og kurs fordi svært mange er alenemødre.
At familiegjenforeninger vil komme i tillegg, og da ikke bare av ektefeller (og kanskje hjelpetrengende eks-soldater), men også annen nær familie, sier ikke Aftenpostens artikkel noe om.
Uansett er det nå én ting at (kanskje) mange ukrainere ønsker bli i Norge, noe annet er det hva norske myndigheter vil tillate. Men bevares, det er antakelig nok av forskere og pressgrupper, inkludert medier, som allerede har bestemt seg.