Det er en historisk dag i Danmark. Etter ukevis med forhandlinger er nå den nye SVM-regjeringen klar. Men først og fremst vil dannelsen av denne regjeringen bli husket for løftebrudd og velgerbedrag.
Ikke minst har et klipp med Venstre-leder Jakob Ellemann-Jensen fra Folketingets åpning (i oktober) gått igjen og igjen på sosiale medier.
Er det helt utelukket at dere kan gå i en regjering med Mette Frederiksen etter valget? spør journalisten.
– Mette Frederiksen, som strekker seg over den politiske midten for å bli sittende, er bildet på en som vil være statsminister for enhver pris. Og jeg kan love; jeg kommer ALDRI til å peke på Mette Frederiksen som statsminister i Danmark.
Nå er jo seks uker lang tid i politikken, og jo nærmere en kommer en mulighet til selv å få makt, jo mer gele blir ryggraden. Venstre ble for øvrig en av valgets tapere, de fikk 13,3 prosent, mens de i 2019-valget hadde 23,4 prosent. Det betyr at de mistet 20 mandater i Folketinget, fra 42 til 23.
Makten tiltrekningskraft
Danmark har fått en koalisjonsregjering på tvers av blokkene, og de har fått en bred flertallsregjering. Det har de færreste forventet, også blant noen av den nye regjeringens egne medlemmer. Danmark skal styres fra den politiske midten gjennom samarbeid og innrømmelser, og ved å legge tiår med maktkamp mellom rød og blå blokk på hylla, i alle fall for en stund. Hvor lenge blir det nye spenningsmomentet.
Blant landets politiske kommentatorer og analytikere virker man generelt imponert over at Mette Frederiksen lyktes, mens Moderaternes Lars Løkke Rasmussen betegnes som den store vinneren. Da Løkke Rasmussen i 2019-valget annonserte en regjering av denne typen i Danmark, lo de fleste godt. Frederiksen tok derimot ideen til seg. Da hun utlyste valget 5. oktober, var det med en rød-blå regjering som høyeste prioritet. Etter valget mistet imidlertid Moderaterne jokerrollen, men etterhvert som de øvrige partiene i rød blokk trakk seg ut av regjeringsforhandlingene – ikke minst med beskyldninger om at Socialdemokratiet ble farget for blått – fikk Løkke Rasmussen tildelt flere og flere kort på hånden. Og nå er han tilbake i regjeringsmakten.
Det samme er Ellemann-Jensen, men det kan vise seg å koste dyrt. Én ting er at han brøt løftet om ikke å peke på Frederiksen som statsminister, men også fordi han slapp kravet om en juridisk vurdering av Frederiksens behandling i den såkalte mink-saken (som coronatiltak tok statsministeren livet av hele den danske minkoppdrettsnæringen over natta – uten lovhjemmel, der en juridisk vurdering kunne endt med riksrettssak for Fredriksen). Det samme kravet hadde også Løkke-Rasmussen, men også der er dette kravet frafalt.
Sys sammen
I hele forhandlingsperioden har det ulmet i Venstre, ikke minst fra ungdomspartiet, og spørsmålet er om partiet tåler slike løftebrudd fra sin leder. Fornøyd er heller ikke ungdomspartiet til sosialdemokratene. Danmarks Socialdemokratiske Ungdom (DSU) ga raskt beskjed om at de ikke ville møte på slottsplassen og ønske den nye SVM-regjeringen velkommen.
De politiske skillelinjene i dansk politikk er nå revet fra hverandre og skal nå sys sammen på nytt, slik som en av de danske kommentatorene uttrykker det. Men den rødblåe- eller blårøde-regjeringen skaper også to opposisjoner. Alle de forsmådde partiene i rød blokk – sikkert særlig tøft for Socialistisk Folkeparti (SF) som sto sammen med sosialdemokratene i tykt og tynt i forrige regjeringsperiode, ble nå veid og funnet for lett – utgjør en opposisjon til regjeringen. Det samme gjør det som er igjen av blå blokk, men de har rotet det skikkelig til for seg selv. Der er det rett og slett blitt for mange kokker og ditto søl, og nå er de parkert med Venstre og Moderaterne i regjering.
Og siden SVM-regjeringen har et solid flertall i Folketinget, så blir opposisjonspartiene uten reell innflytelse. Kanskje.
– Vi er tre svært forskjellige partier som skal ta ansvar, åpnet Mette Frederiksen på pressekonferansen. Dette kan bli spennende å følge med på.