HRS har i noen tidligere artikler, for eksempel her og her redegjort for den politikk Norge fører i forhold til Israel, og hvordan denne politikken ses på fra Israel.
Et sentralt punkt her er selvsagt forholdet til det som i Norge og de fleste vestlige land omtales som «de okkuperte områdene», nærmere bestemt Vestbredden og Golanhøyden. Som de fleste sikkert har fått med seg trakk Israel seg ut av Gaza i 2005, selv om enkelte aktivister fremdeles tar Gaza med seg når de fordømmer Israels påståtte okkupasjon av palestinske områder.
Vi har tidligere i vår artikkel om Alternative fakta fra UD gitt en kort gjennomgang av historikken fra FN-vedtaket i 1947 og til Israels første statsminister, David Ben Gurion, erklærte Israel som en selvstendig stat i 1948.
6-dagers krigen
For å få klarhet i den rettslige status til det som ikke bare i Norge, men også i FN, omtales som okkuperte områder er det nødvendig å se litt nærmere på hva som skjedde under den såkalte 6-dagers krigen fra 5. til 10. juni 1967.
I mai 1967 kastet daværende president Gamal Abdel Nasser ut FNs fredsbevarende styrker fra Sinaihalvøya, som den gangen var en del av Egypt. Deretter plasserte Egypt store militære styrker langs Israels grenser samtidig som Akababukten ble stengt for israelske skip på vei til Eilat, den israelske byen som ligger innerst inne i bukten. Dette ble støttet av Jordan som inngikk en gjensidig forsvarsavtale med Egypt.
Israel så dette som en de facto krigserklæring og angrep først Egypt, deretter Jordan og også Syria som hadde plassert artilleri på Golanhøyden hvorfra de kunne nå store deler av Israel.
Det tok Israel seks dager å tilnærmet utslette Egypt, Jordan og Syrias samlede flyvåpen og okkupere hele Sinaihalvøya og Gaza fra Egypt, Vestbredden og Øst-Jerusalem fra Jordan og Golanhøyden fra Syria. Deretter ble partene enige om våpenhvile.
Det er viktig å kjenne til denne historien når man i dag skal uttale seg om det som omtales som områder okkupert av Israel, i strid med folkeretten.
Rettsstridig okkupasjon?
Det er ikke tvilsomt at når et land forsvarer seg mot angrep fra et naboland, så er det land som blir angrepet i sin fulle rett til å okkupere deler av det landet som startet krigen. Et godt eksempel på dette er hva som skjedde med Tyskland etter 2. verdenskrig, da USA, England Frankrike og Sovjetunionen delte opp Tyskland mellom seg. USA, England og Frankrike etablerte i 1949 Vest-Tyskland, mens Sovjetunionen beholdt Øst-Tyskland som fikk navnet Deutsche Demokratische Republik (DDR). Som kjent besto DDR til Berlinmurens fall i 1989.
På samme måte var Israel i sin fulle rett til å beholde de landområder de okkuperte etter 6-dagers krigen. Etter folkeretten hadde Israel rett til å la sine styrker bli stående der de var, da våpenhvileavtalen ble inngått. Det ble derfor en lovlig okkupasjon.
Sinai ble etter hvert levert tilbake til Egypt, og Israel trakk seg ut fra Gaza i 2005. Israel valgte å beholde Vestbredden, Øst-Jerusalem og Golanhøyden.
Hva skjedde 26. oktober 1994?
På denne dag undertegnet Israel og Jordan en fredsavtale der de blant annet ble enige om hvor grenselinjen mellom de to landene skulle være. Avtalen ble undertegnet i Washington DC av Israels statsminister Yitzhak Rabin, Jordans statsminister Abdul Salam Majali og medundertegnet av USAs daværende president Bill Clinton.
Bestemmelsene om grenselinjen mellom Israel og Jordan står nedfelt i vedlegg 1 til fredsavtalen.
Her heter det at grensen mellom de to land skal gå langs Jordanelven, midt i Dødehavet og deretter i noenlunde rett linje ned til Eilat i Akababukten.
Konsekvensen av denne avtalen var at Jordan ga avkall på sine tidligere territorielle rettigheter til Vestbredden til fordel for Israel, hvoretter det ikke lenger er tale om noen okkupasjon – det ble fra da av en del av Israel.
Israels problem
Det er et historisk faktum at fredsavtalen av 1994 mellom Israel og Jordan fastslo grenselinjen mellom de to landene. Begge land er bundet av avtalen, og verdenssamfunnet (i praksis FN) må legge dette til grunn. Vestbredden ble derfor i 1994 en del av Israel og ikke lenger en okkupert del av Jordan.
Men Israel har et dilemma. Bortsett fra Øst-Jerusalem, som ble formelt annektert av Israel etter våpenhvilen i 1967, har ikke det samme skjedd med Vestbredden. Å annektere, det vil si formelt innlemme, Vestbredden i Israel vil få konsekvenser for den palestinske befolkningen som er bosatt der. De vil da få rett til israelsk statsborgerskap, det vil innebære brudd på folkeretten å ikke tilby dem det. Og med det følger alminnelig stemmerett ved israelske valg. Dette vil bety slutten på Israel som jødenes hjemland og verdens eneste jødisk stat. Organisasjonen av muslimske stater (OIC) har i dag 57 medlemsland, en annektering vil da på sikt kunne få som resultat at OIC får ett medlemsland til.
På den annen side – hvis Vestbredden annekteres og blir en del av Israel uten at den palestinske befolkning samtidig tilbys statsborgerskap og alminnelig stemmerett, da blir parallellen til Sør-Afrika under apartheid slående.
Feilinformasjon
Når norske politikere uttaler seg om konflikten i Midtøsten uttaler de seg som om fredsavtalen mellom Israel og Jordan ikke eksisterer. Og det er meget mulig at norske politikere heller ikke kjenner til denne avtalen fordi den ikke passer inn i narrativet om at det foreligger en ulovlig israelsk okkupasjon av palestinske landområder. Så lenge Jordan har avstått suvereniteten over Vestbredden til Israel foreligger det selvsagt ingen okkupasjon.
En helt annen ting er hvordan dagens situasjon best kan løses.
Situasjonen i dag er fullstendig fastlåst og de vestlige land, inklusive Norge, har mye av skylden for det. Det går enorme beløp til de palestinske selvstyremyndighetene i Ramallah på Vestbredden. Norge alene ga i 2021 over 900 millioner kroner, og kontrollen med hvordan disse pengene brukes er mangelfull. Det som er helt sikkert er at selvstyremyndighetene ikke har noen interesse av å inngå avtaler med Israel som setter denne pengestrømmen i fare. Israel vil heller ikke gi selvstendighet til et nytt Palestina som fort kan ende opp som et Gaza 2.0, hvorfra det blir fritt frem til å sende avgårde raketter mot tettbygde strøk i Israel. Dessuten nekter palestinerne å godta kun deler av Vestbredden som et selvstendig Palestina, de forlanger hele området «fra elven til havet» det vil si fra Jordanelven og til Middelhavet. Og der ligger Israel.
Så lenge pengestrømmen fra de vestlige land inklusive Norge fortsetter, er det fristende å ikke gjøre noen ting. Og det er akkurat det Israel gjør. Av grunner nevnt ovenfor er annektering av Vestbredden absolutt ikke i Israels interesse, og det er selvsagt helt uaktuelt å bidra til en selvstendig palestinsk stat som omfatter hele eller deler av dagens Israel.
Da blir løsningen å sette opp sterke nok gjerder til å påse at ingen kan passere inn i Israel uten at vedkommende blir grundig kontrollert. Som en hyggelig sikkerhetsvakt på flyplassen i Tel Aviv sa til meg for noen år siden da jeg kommenterte grensekontrollen der – med slike naboer som vi har, kan vi ikke være for forsiktige.