Man kan undres over menneskenes unike vilje til selvpisking når man ser hvite, triste fjes samlet rundt et bål, der en selverklært hvithetsterapeut forteller dem hvor forferdelige de er. Men viljen til tro på dette sludderet er stor – og den er økende. I kjølvannet av George Floyds død og Black Lives Matter-demonstrasjonene og -opptøyene vil stadig flere hvite både lære om og påfølgende unnskylde sin egen iboende rasisme – en rasisme de har nedarvet av forfedre som var enda mer rasistiske enn dem selv.
Det er ikke mye «Land of the Free and Home of the Brave» over den kritiske raseteorien som forfektes med stor innlevelse, tvert imot er det en form for rasisme på speed når hvite mennesker skal tolkes og forstås utelukkende på bakgrunn av egen hudfarge. Da teorien skjøt fart i 2020 skrev Espen Teigen en god artikkel om fenomenet i Nettavisen.
Begrepet «woke» handler om folk som har «våknet opp» og sett den ekte sannheten. Nemlig at USA med sin historie er et grunnleggende rasistisk samfunn. Minoriteter og kvinner holdes nede. Og øverst i hierarkiet troner de heteroseksuelle hvite mannfolkene. Nederst er det handikappede, transkjønnede, lesbiske svarte. Individualismen og frihetstanken som skapte USA er byttet ut med noe som kalles «kritisk teori».
I korte trekk handler kritisk teori om å se systemene bak, og legge ansvaret over på et system eller en kultur. Hvis det er flere svarte enn hvite i fengsel er det automatisk kulturen eller systemets feil. Dermed må det skyldes rasisme. Dette skiller seg kraftig fra tradisjonell teori, som handler om å finne årsakene og deretter finne løsningene.
Terapi
Når Danmarks Radio (DR) nå har besøkt USA og tatt del i terapi for egen hvithet, har det resultert i både en artikkel og et TV-program der seerne får bevitne vanviddet. For det skal godt gjøres å se annet enn vanvidd, med mindre du har slukt teorien med sluk, søkke og snøre.
I artikkelen beskrives møtet med «terapeuten»:
Kusum Crimmel er hvit og en tidligere borgerrettighetsaktivist. I dag har hun tatt kampen mot rasisme inn på terapirommet.
Hun bor i et rolig nabolag med kaktus og eiketrær i Oakland, California. I hjemmet sitt har hun innredet et rom med duftlys og bilder av mørke kropper på veggene.
Her behandler hun hvite mennesker for deres hvithet.
– I USA har alle en viss grad av hvit overlegenhet i seg, sier hun og ber meg reise meg for å gjøre en øvelse med henne.
Deretter beskrives behandlingen, som består av blant annet meditasjon og healing som kan rense de hvite tankene. Det hele tar utgangspunkt i bøkene «White Fragility» og «Nice Racism», skrevet av Robin Diangelo, som argumenterer for at «hvite mennesker ubevisst viser at de er rasistiske nettopp når de avviser anklager om rasisme» og fastslår at «alle hvite bør jobbe med sin personlige rasisme». Det høres unektelig absurd ut, men utbredelsen av tankegodset er stor, og DR beskriver hvor stor:
Diangelos bøker brukes som et utgangspunkt for antirasistisk trening, terapi og helbredelse i offentlige institusjoner, bedrifter og universiteter over hele USA.
I TV-programmet får vi se ti hvite mennesker som sitter rundt et bål og skammer seg over USA feirer «Columbus Day». Oppdagelsen av Amerika var starten på den iboende viljen til å dominere og kolonisere mennesker av annen rase, får deltakerne vite.
DRs journalist anses altså å være rasist idet han møter opp, rett og slett fordi han har hvit hud, og terapien oppsummeres som følger:
– Du er veldig anspent, sier terapeutstolen overfor meg.
Når leksjonene mine med Kusum Crimmel går mot slutten, konkluderer hun med at hvit overherredømme bor i meg som spenning og mangel på kontakt med kroppen min. Det gjør at jeg går alt for lett inn i en defensiv posisjon, mener hun.
I Norge
I september 2020 satte daværende president Donald Trump en stopper for at skattepenger skulle brukes til antirasismetrening i offentlige institusjoner. Dersom du tenker at det satte en stopper for at kritisk raseteori ble spredt videre tar du selvsagt feil. Ikke bare er dette vanviddet importert til Norge, det utøves iherdig for dine og mine skattepenger.
Eksemplene er mange, men vi kan trekke fram noen.
NKVTS er et statseid forskningsinstitutt i Norge med ca. 100 ansatte og hovedkontor i Oslo. Det er Norges nasjonale forskningsinstitusjon innen vold og overgrep, katastrofer, terrorisme, væpnede konflikter og stressmestring, samt tvungen migrasjon og flyktninghelse. Instituttet er kunnskapsleverandør til oppvekst- og kriminalsektoren, og staten (altså du og jeg) finansierer forskningen som senere brukes aktivt i blant annet straffesaker for «rettferdig» utmåling av straff for utøvd voldskriminalitet.
Et nylig avsluttet prosjekt ved NKVTS heter Vold mot kvinnelige flyktninger og migranter. Vi har skrevet om det tidligere:
Innen denne forståelsesrammen foregår «forskningen», der det anses dypt problematisk at «neokoloniale makthierarkier mellom forskere sitter på ressursene og definerer forskningsspørsmålene». Da er det langt bedre at kvinner – for det er hovedsaklig kvinner som bedriver dette skvalderet – utdefinerer de reelle overgriperne mot migrantkvinnene.
Det er i interseksjonell, neokolonial feministisk tolkningsramme selvfølgelig hvite lovgivere i vestlige land som er de egentlige skurkene.
Eller som prosjektleder Jane Freedman forklarer, det er de ulike hindringene migrantkvinnene møter ved grensene i europeiske land, som muliggjør at de utsettes for vold. Men for all del, dette er et verdensomspennende problem, forklarer Freedman. Som et virkelig skrekkeksempel på hat mot migranter trekker hun fram Israel, som hun hevder er så restriktive i sin innvandringspolitikk at de i særdeleshet undertrykker migrantkvinner og gjør dem sårbare for vold.
Som eksempel kan også nevnes tre kvinner i skattefinansierte stillinger (alle lønnet med over 800.000,- årlig) som har stor påvirkningskraft både på politikk og samfunnsutvikling, stortingsrepresentant og mangeårige bystyremedlem i Oslo for Arbeiderpartiet, Kamzy Gunaratnam, VGs faste kommentator Shazia Majid og samfunnsdebattant og forfatter Guro Sibeko. Generaliseringsviljen til disse tre er så sterk at de i fullt alvor, fra ulike plattformer, framholdt at den nå famøse episoden mellom Atle Antonsen og Sumaya Jirde Ali på Bar Boca, «kan gi oss innsikt som samfunn» og «er strukturen i vårt norske samfunn». Vi kommenterte det slik:
For å forstå hvor ubegripelig jævlige norske menn – særlig de over 50 – er, bør vi altså lytte til kvinner med opprinnelse i kulturer der kvinner systematisk undertrykkes. Men tenk nå endelig ikke på systematisk vold i nære relasjoner og kvinners underordnede verdi som mennesker i disse landene. Den hvite mannen generelt, og den norske mannen over middagshøyden spesielt, er øyensynlig langt verre.
Ifølge stortingsrepresentant og mangeårige bystyremedlem i Oslo for Arbeiderpartiet, Kamzy Gunaratnam, er ikke Atle Antonsens adferd noe enkelttilfelle. Å være bedriten er en strukturell tilstand i Norge, kan Ap-politikeren fortelle.
Det er forøvrig samme Kamzy som har villet gå til kamp mot «etnisk profilering» i politiet, og villet innføre kursing i «strukturell rasisme» for kommuneansatte.
Og fokuset funker jo som bare rakkern – og vi betaler for det. Det produseres rapporter om den iboende norske rasismen, eksempelvis denne KIFO-rapporten som omhandler den rasistiske adferden til ansatte i Oslo kommune (sic), og sier at «Mekanismene i diskriminerende praksiser og negativ forskjellsbehandling handler om ulik fordeling av ressurser og muligheter i fortid, nåtid og fremtid, og praksiser som på et systemisk nivå bidrar til å produsere og vedlikeholde resultatulikhet for borgere med minoritetsbakgrunn.» Eller dette Forskningsprosjektet om strukturell rasisme i Bergen kommune.
Selvpiskingen har kommet for å bli – og den er høyst rasistisk. Eller hva tror disse selv om muligheten til å lansere «terapi for egen sorthet» uten at det ville skapt (berettiget) rabalder?