De politiske løftene er vel enhver norsk borger kjent med. Kvoteflyktningene skulle være annerledes enn de økonomiske migrantene, de skulle være enklere å integrere enn andre asylsøkere, rett og slett fordi det ble foretatt en integreringsvurdering i forkant av utvelgelse. Håndplukkede og med reelt behov for beskyttelse skulle kvoteflyktningene ikke bare få den tiltrengte beskyttelsen, men også raskt finne seg til rette i Norge, lære seg norsk språk og komme seg i arbeid.
Det politiske argumentet benyttes fortsatt, men ingen forteller velgerne at uttakskriteriene er endret og at integreringsvurderingen i all hovedsak ikke ble gjennomført i utgangspunktet.
Uttakskriteriene
Det er FN som plukker ut kvoteflyktningene som kommer til Norge. UDI skriver om denne gruppen:
Overføringsflyktning er personer som vanligvis er registrert som flyktninger hos UNHCR, men som ikke kan tilbys en varig løsning i det landet de befinner seg og som derfor presenteres for overføring til et tredje land.
Og de grunnleggende utvalgskriteriene er identiske i 2015 og 2020, der vi på regjeringens nettsider kan lese følgende:
Vedtak om uttak av enkeltpersoner skal bygge på følgende hovedkriterier:
a) Behov for internasjonal beskyttelse. Det skal her både ses hen til flyktningens grunn til å forlate hjemlandet, risikoen ved retur og sikkerheten i oppholdslandet. Utgangspunkt tas i UNHCRs vurdering. Samtidig skal beskyttelsesvurderingen i saker om overføring ligge på tilnærmet samme nivå som i asylsaker. Dette gjelder også troverdighetsvurderingen.
b) Behov for gjenbosetting. Det skal ses hen til utsiktene til å oppnå andre varige løsninger på kort og mellomlang sikt.
Men på veien har noe skjedd, og endringen er tydelig. Dersom vi ser på kriteriene for uttak i 2015 het det:
Ut over dette skal det ses hen til følgende tilleggsmomenter:
c) Kvinneperspektiv. Ved uttak skal det ses særlig hen til kvinners behov, og utsatte kvinner er en prioritert gruppe.
d) Barneperspektiv. Ved uttak skal barnefamilier med barn under 18 år prioriteres.
e) Integreringsperspektiv. Ved uttak av personer over 18 år skal de med utdanning og yrkeserfaring av relevans for norsk arbeidsliv prioriteres.
Kvinner, barn og integreringsvilje er unektelig kloke prioriteringer, men ser man på kriteriene for 2020 er integreringsperspektivet forsvunnet. Ordet «barneperspektiv» har også forsvunnet som dugg for solen, mens en ny gruppe har dukket opp.
c. Barnefamilier med barn under 18 år skal prioriteres.
d. Utsatte kvinner er en prioritert gruppe.
e. LHBTIQ+- personer skal prioriteres.
Men hvordan kan det ha seg at integreringsperspektivet forsvant? Det kom ganske enkelt av at det så å si ikke ble brukt.
Ingen integreringsvurdering
Hva som ligger i selve begrepet «integreringsperspektiver», sier ikke regjeringen mer om enn at det omhandler å velge mennesker med utdanning og relevant yrkeserfaring, men med dette må man anta at det i utgangspunktet var tenkt at utdannede mennesker som var på flukt grunnet politisk og sosialt samfunnsengasjement skulle prioriteres. Det er ingen urimelig antakelse, da mennesker uten utdannelse svært sjeldent er i posisjon til å utøve eksempelvis regimekritikk eller fremme demokratiske synspunkter. Det er heller ingen urimelighet at norske velgere har ønsket at Norge skulle prioritere nettopp denne gruppen, da det åpenbart er enklere å integrere mennesker med et allerede etablert samfunnsengasjement og demokratiske verdier enn hva det er å integrere mennesker som aldri har lært å lese og skrive, og langt mindre har hatt noe arbeid som vil gi relevant erfaring for å klare seg på det norske arbeidsmarkedet.
Men årsaken til at integreringskriteriet forsvant, beskrives av sosiolog Erlend Paasche fra Institutt for samfunnsforskning. Under presentasjonen av den første delrapporten av prosjektet Når sårbare migranter møter staten, sier Paasche følgende (Opptaket kan sees i sin helhet på nettsiden, der Paasche uttaler seg fra 51:00:
-I 2015 kom det rundskrivet her (Retningslinjer for arbeidet med overføringsflyktninger 2015, min anm.). Det er spesifisert at man skulle ta et individuelt integreringshensyn når man skulle velge ut overføringsflyktninger fra rundt omkring i verden.
– Unntaket for det her var barnefamilier som jo utgjorde over 90 prosent av dem som ble gjenbosatt, men de resterende skulle vurderes individuelt da – i hvilken grad denne personen er i stand til å integreres i Norge. De stiller jo veldig mange vanskelige spørsmål og UDI endte vel opp med at de ikke klarte å operasjonalisere det individuelle hensynet da. Så i rundskrivet som kom fem år senere så ble det tatt ut det individuelle hensynet til integrering, og hele integreringshensynet ble på en måte reformulert og spesifisert på en annen måte da. Så det er der ennå, men nå er det på gruppenivå, ikke på individuelt nivå. Man snakker om en balansert sammensetning av overføringsflyktinger.
Slik forsvant altså integreringskriteriet fullstendig og ble erstattet med LHBTQ+personer. Den reelle muligheten til å påtreffe LHBTQ+personer på flukt er så å si null, av samme grunn som man ikke påtreffer kristne på flukt heller. Da HRS i 2021 intervjuet Afghanistanekspert Dag Ottar Hansen, forklarte han hvordan det har seg at de mest sårbare minoritetene ikke er blant kvoteflyktningene.
For skrekkslagne til flukt
Dag Ottar Hansen er ansvarlig for å informere Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon om tilstanden for kristne i Afghanistan, og Landinfo skriver dette om Hansens kunnskap og bakgrunn:
Landinfo har gjennom flere år søkt kilder med erfaringer fra kristnes praktisering av sin religion i Afghanistan. Dag Ottar Hansen er en kilde med slik konkret kunnskap om afghanske konvertitter og hvordan de praktiserer sin tro. Hansen har bodd lenge i Afghanistan, behersker lokale språk, og har vært bosatt både i urbane og rurale områder. Landinfo vurderer Hansen som etterrettelig og balansert, og anser ham som en viktig kilde på flere områder – spesielt hva gjelder forhold knyttet til konvertittenes hverdagsliv og tilpasning til daglige rutiner i omgivelser preget av islam. I flere år drev han konsulenttjenesten Hansen Cultural Coaching. Han holdt kurs og trening, blant annet for norske styrker i Afghanistan, norske helsearbeidere, kommunale instanser og flyktningkonsulenter. Hensikten var å bidra til bedre kulturforståelse av Afghanistan og det afghanske folket.
Det bør derfor ikke betviles at Hansen besitter en kunnskap norske politikere kan se svært langt etter. Men det interessante er hva Hansen forklarte:
Offisielt sett finnes det ingen kristne i Afghanistan.
– De allierte afghanerne som jobber for FN, ulike bistandsorganisasjoner og ambassader vil naturligvis også benekte at disse gruppene finnes. Om noen kanskje vet at de finnes, har de ikke nok kontakt med dem til å kunne hjelpe dem. Det gjør det vanskelig, i realiteten umulig, for kristne (eller andre forfulgte minoriteter) å søke hjelp.
Dette er hele poenget: ansatte i FN, ulike bistandsorganisasjoner og ambassader er nettopp allierte afghanerne.
– Spør en afghaner: Finnes det kristne? De vil svare «nei». Det finnes offisielt sett ingen kristne. På lik linje som at det ikke finnes homofile, lesbiske eller transpersoner. Det er grunnen til at disse gruppene ikke får hjelp eller blir evakuert, forteller Hansen.
Han er sikker på at de mest sårbare blir værende igjen i landet.
– Så, vi kan nok trygt konkludere at det er stort sett majoriteten som blir evakuert og ikke de mest sårbare gruppene i landet. Når norske myndigheter sier de tar de mest sårbare, er det derfor en sannhet med modifikasjoner. Dette må ikke forståes slik at afghanere personlig er bevisst ekskluderende overfor minoriteter. De er bare likegyldige og del av en kultur som gjør det. I en slik krisesituasjon blir det alltid de sterkeste som overlever. De svakest klarer ikke å hevde seg. Da er det bare langsiktig bistandsarbeid og utviklingsarbeid som hjelper, avslutter Hansen.
Enhver islamsk stat vil hevde det samme, og deres lokale FN-ansatte vil være enige: Minoriteter, ei heller LHBTQ+personer, finnes ikke. Risikoen for å avsløre egen seksuelle minoritetsidentitet for FN vil være alt for stor til at noen tar sjansen på det. At begrunnelsen brukes senere i prosessen for å få opphold i vestlige land er velkjent, men de reelle minoritetene er ikke blant kvoteflyktningene.
Vi kan trygt konkludere at minoritetene med reelt beskyttelsesbehov er igjen i opprinnelseslandene, og det vet nok også UDI som ifølge Paasche «endte opp med at de ikke klarte å operasjonalisere det individuelle hensynet» når det gjaldt vurdering av integrerbarhet.
Som alle andre
Som vi allerede har kunnet konkludere, forsvant integreringskriteriene som dugg for solen, kun for å bli erstattet av varm luft, aka påstanden om at Norge henter utsatte seksuelle minoriteter. En ren bløff, men folk har det ofte med å tro på det de vil tro på.
Man skal ikke lenger enn til SSB for å fastslå at kvoteflyktninger er som de aller fleste andre innvandrere i Norge. Dette utdraget er fra hovedfunnene i rapporten Overføringsflyktninger 2020:
- Som andel utgjør overføringsflyktninger 16 prosent av alle som har kommet til Norge med flyktningbakgrunn, og over halvparten av dem kommer fra ett av landene Syria, Iran, Vietnam eller Irak. Siden 2014 er seks av ti overføringsflyktninger som har kommet til Norge fra Syria.
- Som for andre flyktninger blir overføringsflyktninger bosatt over hele landet. De bor i noe større grad i hovedstadsområdet enn befolkningen generelt, men ikke i like stor grad som innvandrere generelt og andre flyktninger.
- Om lag halvparten av overføringsflyktningene har grunnskole som høyeste oppnådde utdanningsnivå, mens nær en fjerdedel har videregående skoles nivå og en fjerdedel er utdannet på universitet eller høgskole. Dette er omtrent på linje med flyktninger i alt, men langt lavere utdanningsnivå enn blant innvandrere generelt og i befolkningen som helhet. Det er også mindre kjønnsforskjeller i utdanningsnivået blant overføringsflyktninger enn det er i befolkningen.
- Arbeidsmarkedstilknytningen blant overføringsflyktninger varierer sterkt, og forhold som blant annet botid, landbakgrunn, kjønn, alder og bosted påvirker tilknytningen. I 4. kvartal 2019 var i alt to av tre overføringsflyktninger mellom 15 og 66 år i arbeid eller utdanning/introduksjonsordning, og denne andelen har vært tilnærmet uendret de siste årene. Andelen er om lag den samme som for alle flyktninger sett under ett, men en god del mindre enn for alle innvandrere samlet, og betydelig mindre enn for hele befolkningen.
Dette kan være verdt å ha i bakhodet neste gang du hører politikere som framholder påstander om kvoteflyktningers ekstra evne til integrering fordi de er «håndplukket» og påstander om at de er «sårbare minoriteter» på flukt. Sannheten er snarere at dette er ønsketenkning satt på papir og at kjønnsaktivistene har fått såpass balletak politisk at de kan posere på høyeste nivå i innvandringspolitikken med sitt LHBTQ+fokus. På samme tid er den triste sannheten at UDI har gitt opp å finne integrerbare flyktninger, mens politikerne har «glemt» å fortelle det.