Vi publiserte tidligere i dag saken Volds-islam vant over ytringsfriheten i Norge: Forbudt å brenne koranen, som belyste Norges ryggesløse møte med Erdogans krav til innskrenkning av ytringsfriheten. Enhver som så gårdagens Debatten i NRK, vil ha registrert at politiet utelot å møte, men de vil også ha registrert at norsk lov er klokkeklar på forbud mot forhåndssensur av ytringer.
Politiets rolle under demonstrasjoner er å ivareta ro, orden og sikkerhet, og politiet skal etter beste evne legge til rette for at alle skal kunne ytre seg innenfor trygge rammer. Politiets egen instruks er klar på at politiet ikke kan avslå demonstrasjoner selv om det er framsatt trusler mot demonstrantene, og vi ble derfor nysgjerrige på hvordan politiet selv kommuniserer dette til publikum.
Det som oppleves sårende
Informasjonsvideoen politiet har laget kan du se her, og den er i sannhet et underlig skue. Videoen synes hovedsakelig å være rettet mot muslimer i Norge, og anerkjennelsen av opplevde krenkelser er i aller høyeste grad tilstede. Mens overskriften lyder «Ytringsfriheten står veldig sterkt i Norge, og den er helt sentral for demokratiet og for rettsstaten», blir man definitivt i stuss når man hører besvarelsen av sju sentrale spørsmål om ytringsfrihet og demonstrasjoner.
1: Hvorfor tillater politiet at noen brenner religiøse bøker på gata?
– Det er et godt spørsmål, for vi vet at dette oppleves sårende og provoserende av mange. Grunnen til at dette ikke er forbudt er fordi bestemmelsen om hatefulle ytringer, den verner personer og ikke for eksempel institusjoner, nasjoner og religioner.
2: Hvorfor får grupper med krenkende budskap lov til å demonstrere?
– Jo, årsaken til det er at ytringsfriheten står så sterkt i Norge at vi også må tillate og beskytte ytringer som er provoserende, krenkende og i strid med det folk flest mener.
Det levnes liten tvil om at «religiøse bøker» er en omskrivning av «koraner», for ingen vil vel hevde at det første spørsmålet norske borgere vil stille vedrørende ytringsfrihet omhandler retten til å brenne bibelen. Ei heller opplever den jevne nordmann å bli så overveldet av «sårende og provoserende» følelser at man ikke klarer å unnlate å gå til fysisk angrep på noen som ytrer seg.
Det politiet kunne og burde sagt om koranbrenning er det åpenbare: «Du har ingen lovbeskyttelse mot å føle krenkelse. Dine såre følelser er ganske enkelt dine egne, og dersom du er uenig i det som ytres, kan du vise det ved å selv gå til fredelig motdemonstrasjon. I Norge klarer vi dette helt utmerket, vi møter ord med ord, og klarer du ikke det blir du innbrakt av politiet.» Politiet kunne brukt demonstrasjon 9. november 1991 på Youngstorget mot Arne Myrdal og Folkebevegelsen mot innvandring som eksempel.
Beklager ytringsfriheten
3: Kan man si hva man vil under en demonstrasjon?
– Ja, nesten. Ytringsfriheten gir alle lov til å si nesten hva man vil, men det finnes noen få unntak, og et av disse unntakene er det vi kaller hatefulle ytringer. Det er sterkt nedsettende ytringer om personer, på grunn av deres hudfarge, religion og så videre. Hvis man kommer med den type utsagn, så risikerer man å bli straffet i etterkant.
«Og så videre» er en omskrivning av loven om hatefulle ytringer. §185 er ikke en ren rasisme- eller religionslov, den er en lov som spesifikt skal verne også andre minoriteter. Men det er åpenbart ikke verdt å nevne av politiet, for de vet av erfaring at verken seksuelle minoriteter eller mennesker med funksjonsnedsettelser strever med ytringsfrihet og demonstrasjoner på samme måte som muslimer. Politiet frykter ikke disse gruppene og gidder derfor ikke engang nevne dem.
4: Hvorfor bruker politiet tåregass?
– Politiet bruker tåregass så lite som mulig, men av og til er det nødvendig for å beskytte en ytring. Dessverre er det ofte de mest provoserende ytringene. Alternativet til å bruke tåregass er ofte å avbryte en politisk markering, og det innebærer at noen har klart å true andre til taushet, og det er ikke akseptabelt.
«Dessverre må de mest provoserende ytringene beskyttes». Politiet velger altså å beklage at vi har ytringsfrihet, snarere enn å forklare hvorfor det har seg slik at ytringsfriheten er den friheten alle andre friheter hviler på.
Så kan man også registrere av dette utsagnet at politiet innrømmer at de lar seg true til taushet, vel vitende om at de har valgt både å avbryte pågående demonstrasjoner og lagt seg flate ved å avlyse demonstrasjoner de i utgangspunktet har sagt ja til. Beskjeden er klar; Trusler virker.
5: Hvorfor tillater man demonstrasjoner midt i pandemien?
– Det er fordi reglene om arrangementer ikke omfatter demonstrasjoner, og det er fordi ytringsfriheten regnes som viktigere enn det å få lov til å gå på konsert.
Dette var forbilledlig klart og tydelig uten terapeutisk støtte til den som eventuelt hadde vonde følelser.
6: Bestemmer politiet hvem som får lov til å demonstrere?
– Nei, det er ikke politiet som bestemmer det, men man har plikt til å melde fra til politiet på forhånd, slik at politiet kan forberede nødvendige sikkerhetstiltak.
Siste ukes politivurderinger setter denne påstanden i et underlig lys, men det er igjen forbilledlig klart og tydelig.
7: Hva er lov og ikke lov under en demonstrasjon?
– Det er akkurat det samme som ellers. Likevel er det slik at politiet tåler litt mer støy og uorden under demonstrasjoner, men for eksempel vold og skadeverk er akkurat like straffbart under demonstrasjoner som ellers.
Forskyvning av grensen for tålbar «støy og uorden» er kanskje ikke helt heldig, for erfaringsmessig slipper motdemonstranter unna med eksempelvis å bruke egne barn som skjold mot politiets tåregass.
Inspirert av Støre
Nå skal man kanskje ikke være så forundret over at politiet i sin opplysningsvideo snakker som om de snakker til barn og bruker tid på å understreke forståelsen for at noen blir krenket. Det finnes jo mange å la seg inspirere av når det gjelder ønske og vilje til å møte muslimske særkrav, eksempelvis vår egen statsminister.
Vi husker alle Jonas Gahr Støre etter karikaturstriden i 2006. Daværende utenriksminister Støre uttalte til CNN at«ekstremister på begge sider» måtte ta ansvar for volden som fulgte av Muhammed-karikaturene, og la dermed et delansvar på alle som hadde trykket tegningene. I 2006 sendte Støre fra UD talepunkter til norske ambassader, blant annet i Midtøsten og Pakistan, med et budskap fra regjeringen: «Jeg beklager at trykkingen av karikaturtegningene av Profeten Mohammad i det norske bladet Magazinet har skapt uro i muslimske miljøer.»
At det ikke var et stolt øyeblikk for ytringsfriheten er en underdrivelse, men Støre selv framholdt i 2015 at hans egen feighet avverget vold på norsk jord. I et intervju med Dagens Næringsliv påsto vår statsminister følgende:
– Det er et skjønn hva man oppfatter som en krenkelse. Jeg har aldri sett det som et mål at når jeg ytrer sterke meninger – at de først begynner å telle når de krenker. Men det ansvaret må vi ta som enkeltmennesker når vi uttrykker oss i diskusjoner og som redaktører må ta det når de velger hva de trykker.
I det samme intervjuet framholdt han at det ikke «er viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi», noe han forøvrig har Ap-velgerne i ryggen på. Vi kan med forferdelse minnes at bare 22 prosent av dem mener det skal være lov å brenne religiøse symboler, altså koranen. Holdningen er at slikt er for slemt og for krenkende, og at det er rimelig å «ta ansvar» ved å forby det.
Hvorvidt politiet mener det er viktig eller ei skal ikke vi uttale oss om, men det er nå uansett deres gitte mandat å beskytte ytringsfriheten – med voldsmonopol ved behov. At politiet pakker loven inn i unnskyldende gloser selv før de går Erdogans ærend og avlyser Sians demonstrasjon sier bare sitt om en etat som er i ferd med å bli mer opptatt av terapi for de krenkede enn av prinsipielt forsvar av vår viktigste frihet.