Håkan Boström er lederskribent hos Göteborgposten (GP), og vi husker han tilbake til 2015 mens han et sommervikariat på samme sted. Da kom det frem at han ønsket å gi leserne bredde, analyse og det han kalte et forhåpentligvis litt uventet perspektiv. Ifølge Boström var det viktigste problemet i Sverige i 2015 innvandring og integrering. Til det kan vi vel bare fastslå at det er det enda, bare at situasjonen er blitt verre og verre i løpet av disse årene.
Boström viste seg å ikke være skyggeredd og gikk rett i strupen på det unnvikende media-Sverige. Han krevde at mediene sluttet å villede om innvandringen, og filleristet en mediaomfavnet rapport som handlet om at Sverige tjente milliarder av kroner på innvandringen. Rapporten bar det fantastiske navnet «900 miljarder skäl att uppskatta invandringen» (900 milliarder grunner til å sette pris på innvandringen) og var en henvisning til at Sverige hadde tjent 900 milliarder kroner (!) på innvandringen.
Den gang håpet jeg på at Boström og de få andre som hadde mot til å snakke på tvers av gruppen som plasserte seg behagelig med en «rådende konsensus», skulle bidra til å å få Sverige ut av innvandringsdvalen. Men siden har det bare gått den gale veien, og det selv om Boström har stått på. For litt siden hadde han et nytt og aktuelt innlegg, der han hevder at det er på tide å ta et oppgjør med ideen om «strukturell rasisme».
Et slikt oppgjør er virkelig på tide, både i Sverige, Norge og en rekke andre land.
Nyspråk
Før vi går videre med Boströms velskrevne tekst, skal vi ta et lite tilbakeblikk på hva som skjedde i Norge i det herrens år 2008, altså for nærmere 15 år siden. Da ble nemlig dette «nyspråket» lansert i Norge og omfavnet av mediene – og dermed av de fleste politikerne. Avsenderen var PR-byrået Dinamo og Antirasistisk senter (ARS). Da daværende leder i ARS, Kari Helene Partapuoli, den 15.april 2008 hevdet i Aftenposten at det «er en rasist i oss alle» var det et nøye gjennomtenkt utspill. Bakgrunnen var lett gjennomskuelig, om en ville se. På denne tiden sto selve rasismebegrepet under et slags press fordi det begynte å gå opp for flere og flere at det som i flere tiår hadde bygd seg opp til en antirasistisk business, sto på vaklende grunn. Den såkalte rasismen var kanskje ikke så påtakelig som ARS og dets like hadde hevdet, og dessuten var heller ikke innvandrergruppene fri for rasisme. «Svart-hvit» sto for fall, og da ble det særdeles viktig å få definisjonsmakt over rasismebegrepet. Slik ble «alt og ingenting» bakt inn i rasismebegrepet, som igjen skulle få oss alle til å tro at vi egentlig er rasister – uten å vite det selv. En skikkelig innertier for antirasismeindustrien.
Det er viktig at denne debatten (rasismedebatten, red.) blir en debatt om samfunnet som helhet hvor vi blir bevisste hvor rasisme finnes og i hvilke former rasismen kommer til uttrykk i dagens Norge, enten det er i helsevesenet, i politiet, blant journalister eller i politiske partier som har bygget en popularitet blant annet på fremmedfrykt, skrev Partapuoli.
På dette tidspunktet var Knut Olav Åmås debattredaktør i Aftenposten, og da – som nå, som direktør i Fritt Ord – hadde han stor definisjonsmakt. Og Åmås bet på agnet. Han var overbevist om at det viktigste var «å bekjempe usynliggjøringen av rasisme i Norge i dag».
Da vi omtalte saken i 2008, hevdet vi blant annet følgende (også ut fra Åmås påstand om at det » er et faktum at offentlige etater i dette landet ikke engang gidder å kalle én etnisk minoritetsperson inn til intervju for ledige stillinger»):
Hvis det er noen som ikke gidder noe i rasismedebatten, så synes det å være de som behagelig plasserer seg i «majoritetsbåsen». De som elegant hevder at både det ene og andre kan forklares med rasisme, og derav plassere skyld og ansvar på den hvite majoritet, og som skyter på alle andre for at det ikke gjøres nok for å bekjempe det som ingen ser, men som alle tydeligvis burde sett. Dette betoner seg som en kamp mot spøkelser. Men det Åmås og mange med han synes å glemme, er at en slik holdning ikke bare setter en rekke mennesker i en offerrolle, de fratar dem også deres verdighet. De behandles ikke med likeverdig respekt. Hvis jeg drifter et firma med en profil som tilsier religiøs nøytralitet, er jeg da rasist om jeg ikke tilsetter en muslimsk tildekket kvinne som kundebehandler? Er jeg rasist hvis jeg ikke tilsetter en resepsjonist som ikke behersker det norske språk? Er det ikke tvert om å behandle mennesker ut fra de valg og kvalifikasjoner de har? Eller er vi der, som Åmås sin kronikkspalte til tider bærer preg av, at bare du er mørkere i huden enn meg, så er det godt nok? Det er regelrett respektløst! Samtidig kan det å forsvare seg mot rasismeanklager også fortone seg som en kamp mot spøkelser. Det er rett og slett ikke lov i dette landet å ha en annen oppfatning av det såkalte flerkulturelle Norge enn det som en liten gruppe definerer.
Siden vet vi at det bare har gått i nedoverbakke. Stadig flere begreper og «forklaringer» er bakt inn i «nyspråket», ikke minst på grunn av hendelser som George Floyds død ved arrestasjon, Atle Antonsen-saken, ja, noen hevdet endog at Antonsen-saken «kan gi oss innsikt som samfunn» og «er strukturen i vårt samfunn», vi har lært at vi kan gå i terapi for vår hvithet, for ikke å snakke om de norske regjeringenes belønning av «antirasismen» som igjen gir økt fokus på «strukturell rasisme», «hverdagsrasisme» og «hatefulle ytringer», vi kan heller ikke glemme rasismedebatten ved skoler og høyskoler, og hva med stortingsrepresentant (da som varaordfører i Oslo) Kamzy Gunaratnam (Ap) som ville innføre kursing i «strukturell rasisme» for kommuneansatte? Eller da daværende arbeids- og sosialministeren Torbjørn Røe-Isaksen (H) i 2020 i fullt alvor hevdet at han som «hvit, middelaldrende, heterofil mann» får mindre hets enn hvis en fjernet enten hvit, middelaldrende eller heterofil (kanskje også mann) – men så var det straks verre med de (stakkars) innvandrerne.
Eksemplene er så mange at det tar vinter og votter å samle, men de ender med det samme: vi produserer og putter melaninrike i offerrollen fortere enn vi klarer å tenke, samtidig som melaninfattige skal spikres på veggen til spott og spe, for egne eller forfedrenes synder.
Misbruk
Med referanse til statsviteren Peter Esaiasson peker Boström på at rasismebegrepet kan strekkes til det ugjenkjennelige, og at rasismeanklager kan fungere som et våpen og også bidra til en taushetskultur. Boströms hovedpoeng er at for å forstå rasisme og motvirke den, må man også se misbruket av antirasisme. Han skriver at «utgangspunktet for en rasjonell tilnærming må være at rasisme er handlinger og utsagn som enten kan bevises eller ikke». Nettopp her er kjernen, for det er altfor mange i antirasismens navn som har opphøyd seg selv til både moralsk dommer og bøddel.
Om det kan bevises eller ikke, er i Boströms fortolkning «selvfølgelig for de fleste». Samtidig legger han til: «Men ikke for mange av dem som har gjort det til sitt yrke å drive med skattefinansiert ‘antirasisme'». Her kommer alle tilsnikende dypt ideologiske forestillinger om «strukturell rasisme», «kulturell rasisme» og «normkritikk» som har tatt bo både i svensk akademia og administrasjon (som Sverige ikke er alene om, det er et fenomen i hele den vestlige verden).
Med disse begrepene blir rasisme plutselig noe som gjennomsyrer hele samfunnet vårt. Og hvis en gruppe klarer seg dårligere enn gjennomsnittet, er det alltid samfunnets feil.
Han viser til at det strukturelle rasismebegrepet egentlig er en variant av marxisme:
Samfunnet deles inn i ofre og gjerningspersoner på gruppenivå, men klassene er erstattet med andre kategorier. Alle forskjeller i livssituasjon avledes rent logisk fra maktrelasjoner. Det finnes ikke noe behov for belegge noe, ettersom man allerede sitter på sannheten om samfunnet. Individet mangler per definisjon ansvar for sin egen situasjon og er dermed som en umyndig. Det er en grunnleggende totalitær måte å tenke på – i vitenskapelig sjargong er den «ikke falsifiserbar».
En konsekvensen av det strukturelle rasismebegrepet er at det legitimerer et offerperspektiv som allerede er utbredt blant deler av befolkningen i såkalte utsatte områder. Det skaper en tillært hjelpesløshet der alle problemer skyldes på samfunnet, sier Bostöm, og i et slikt «gjennomrasistisk samfunn er det ingen grunn til å anstrenge seg eller prøve å bli integrert».
På toppen av det hele er dette en logikk som passer som hånd i hanske for politikerne. De kan da love stadig større samfunnsinnsats eller de kan legge skylden for problemene på noen andre.
I praksis fungerer disse teoriene som en lumsk måte å låse folk fast i utenforskap, samtidig som de (politikerne, red.) forsørger en kjede av «hjelpende» akademikere, aktivister og prosjektansatte uten å måtte endre noe fundamentalt. For hjelpen stopper vanligvis ved ord og ideer.
«Ekte rasisme»
Boström viser til at Gøteborgs kommunes handlingsplan mot rasisme er gjennomsyret av disse forestillingene, og er fylt med orwellsk nyspråk. Han kunne antakeligvis henvist til hvilken som helst handlingsplan i hvilket som helst vestlig land, for de konstrueres etter samme mal alle sammen. Det kan vi antakelig takke ulike FN- og EU-organisasjoner for – og «sivilsamfunnet». For det er sivilsamfunnets såkalte frivillige organisasjoner (NGO-er som typisk er fullfinansiert av staten) som legger ordene i munnen på samme FN og EU, og vi vet jo hvem disse NGO-ene er og hvem de samarbeider med.
I Gøteborgs handlingsplan slås det fast at det er «sivilsamfunnet», som representanter for de utsatte gruppene, som skal involveres, sier Boström. «I stedet for å henvende seg direkte til innbyggerne, henvender man seg til de man vet kan bekrefte det bildet man vil ha, da store deler av det svenske sivilsamfunnet lever i symbiose med stat og kommune. I denne logikken inngår også at den som hevder seg utsatt for urett alltid har førsteprioritet til å komme med en tolkning («tolkningsföreträde»). Man har i praksis strupet alle muligheter for en objektiv evaluering», fastslår Bostöm.
Han er klar på at kritikken mot strukturell rasisme ikke handler om å bagatellisere eller relativisere ekte rasisme. Det fortoner seg tvert om, fordi «det strukturelle rasismebegrepet forvrenger og politiserer arbeidet mot ekte rasisme og skader dermed ambisjonen om å motvirke den virkelige rasismen». Bare at vi er kommet dit at vi må ta i bruk et ord som «ekte rasisme» sier vel sitt.
Nyspråket låser grupper til en offeridentitet, det undergraver myndighetenes upartiskhet og rasjonelle forvaltning. Det driver frem og institusjonaliserer konflikter i stedet for inkludering.
I Boströms tolkning kan et inkluderende samfunn kun bygge på klare og entydige regler, offentlig likebehandling og at alle gis grunnleggende muligheter til å ta kontroll over eget liv. Samtidig er det med likebehandling som det er med ideen bak enhetsskolen, for alle har det ikke likt. Når det nye rasismebegrepet har som resultat at «samfunnet er gjennomsyret av usynlige rasistiske strukturer så lenge ikke alle har det likt, sår du frøene til evig misnøye og mistillit til allmennheten», påpeker Boström.
Hvis noen tror at ikke det ene fører til det andre, så er det bare å se på de siste dagers hendelser i Norge: Nasjonalmuseet som har satt et Christian Krohg-maleri fra 1893 i kjelleren under merkelappen «kolonialistisk bilde». Forlaget Gyldendal som følger opp et britisk forlag ved å fjerne såkalt krenkende ord som «tjukk» og «stygg» fra Roald Dahls bøker. Samerådet som ber om at antrekk som ligner samedrakten fjernes umiddelbart fra dataspillet «Final fantasy XIV». Det er bare å vente på det neste som kan tolkes inn i verste mening.