Slik åpner de tre forskerne Marlene Persson (Forsker II, Velferdsinstituttet NOVA), Bernard Enjolras (Forsker I, Leder av Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor) og Vibeke Wøien Hansen (Forsker II, Institutt for samfunnsforskning), og det er med en viss spenning jeg lurer på hva forskningen sier. Men bare måten spørsmålet er stilt på, gir meg en mistanke om at svaret er at innvandringen ikke har noen effekt på frivilligheten, i alle fall ikke negativt. Så jeg lurer egentlig mest på hvordan de er kommet frem til et svar.
Religion
I det pågående forskningsprosjektet, «Inkludering av barn og unge i organiserte fritidsaktiviteter i norske lokalsamfunn», tar de temperaturen på frivilligheten. Og jeg må si forskernes svar er kreativt:
Det er ikke slik at bydelene på Østkanten er de bydelene hvor færrest gjør en frivillig innsats samlet sett, til tross for at de har de største levekårsutfordringene. Det stemmer at noen av bydelene på Østkanten er blant de bydelene hvor færrest gjør en frivillig innsats innen fritidsaktiviteter. Inkluderer man religiøse foreninger, er den frivillige innsatsen større i øst.
Snedig, hva? For frivilligheten innen for eksempel idrettslag, korps, kor, teater og fritidsklubber (som for øvrig får mye skattekroner) kan fint utvides med «religiøse foreninger», og da ser jo det hele mye penere ut. Hadde de samme forskerne enda hatt mot til å gi det sitt riktige navn, muslimske foreninger, så kunne jeg nå tatt dem litt alvorlig. Siden disse «religiøse foreningene» inkluderes i frivilligheten, avviser forskerne at det legges ned mindre innsats i Oslo øst innenfor barn og unges fritidsaktiviteter.
Dataene viser altså ingen krisestemning på Østkanten. Men i intervjuer vi har gjennomført i 2022 påpekes det at ressurssterke foreldre på Vestkanten har mulighet til å betale seg ut av problemet når det mangler frivillige. Våre analyser viser at det er færre som gjør frivillig innsats i Vestre Aker og Ullern enn i Bjerke og Søndre Nordstrand som er på toppen blant dem som gjør frivillig arbeid i Oslo. Frivillighetsmangelen er verken et østkant- eller integreringsproblem. Så hva er problemet da?
Hva tror du? Ja, selvsagt: frivillighetens største problem er mangel på langsiktig finansiering og de mange krav som settes; krav til medlems- og regnskapsrapportering, sertifiseringer og kurs. Dette er krav som er «med på å gjøre hverdagen som frivillig stadig mer komplisert, og kan være med på å forsterke forskjeller i frivillig innsats».
Både foreningene og kommunens ansatte sier samtidig at støtteordninger er uoversiktlige og tidkrevende å sette seg inn i. Man må orientere seg i søknadsordningene, skrive gode søknader og deretter rapportere på bruken av midler i ettertid. I tillegg må man gjerne søke flere ulike tilskudd for å få nok penger. En frustrert frivillig refererte til dette som «et lappeteppe av støtteordninger». Dette tar mye tid for frivillige som allerede bruker mye fritid.
Østkant- og integreringsproblem
«Frivilligheten» har med andre ord endret karakter, der kravet er at frivilligheten må ha penger til fast drift. Og så er det denne forferdelige konkurransen da, som igjen gir kommunepolitikerne mer makt over midlene.
I tillegg skaper det uforutsigbarhet når etablerte støtteordninger endres. BUFDIRS tilskuddsordninger nevnes spesielt av organisasjoner og kommunene. Ordninger har blitt slått sammen, og konkurransen oppleves nå som hardere. Tilbud som tidligere nærmest hadde «fast» finansiering står plutselig uten støtte; ordninger man tidligere søkte finnes ikke lenger, og de passer ikke helt inn i noen nye. Da blir det opp til kommunepolitikerne å avgjøre om noen av pengene fra kommunekassa kan gå til å finansiere tiltakene. Fritidstilbud til barn og unge er ikke en lovpålagt kommunal oppgave, og det er mange ting som må prioriteres fra de begrensede kommune- og bydelskassene.
Dette snedige forskningsprojektet forteller oss kanskje heller at den frivillige innsats innen fritidsaktiviteter, inkludert disse «religiøse foreningene», har et skarpt skille mellom vest og øst i Oslo. Vestkantens frivillighet har den kjennskap og kunnskap som skal til for å overleve i et søknadsbasert system med påfølgende kontroll, mens her sliter innvandrertette områder mer. Jeg har mer enn én gang hørt ulike byråkrater si noe slik som «men vi kan jo ikke forvente at de kan dette» (spesifikt knyttet til regnskapsrapportering).
Så er forskerne klar på at «mer penger til frivilligheten er positivt, men er ikke hele løsningen».
De politiske prioriteringene kommer til å bli stadig tøffere når velferdsstaten møter nye utfordringer som eldrebølge, utfasing av olje og uroligheter i verden. Et stadig viktigere spørsmål å diskutere er derfor hvordan pengene brukes. Organisasjonene og de offentlige støtteordningene må rigges på en måte som gjør frivilliges hverdag så enkel og forutsigbar som mulig. En åpenbar løsning er å la noe av midlene som nå går til nye prosjekter, gå til videreføring av tiltak som fungerer. Det er bedre bruk av penger og frivilliges tid.
Velferdsstatens nye utfordringer handler ikke minst om kostnadene til den ikke-bærekraftige innvandringen, men det skal selvsagt ikke nevnes. Og ressursprioritering vil nødvendigvis også medføre ressursknapphet til andre ting. At man bør prioritere tiltak som fungerer er i min optikk selvsagt, men er det derfor mange klubber dør i Oslo øst – de fungerer ikke? Eller er det de «frivillige» som ikke behersker systemet? Med andre ord: Frivillighetsmangelen kan være både et østkant- og integreringsproblem, selv om forskerne kategorisk avviser dette. Men man kan jo ta det opp på fredagsbønnen – og i tillegg oppfordre foreldrene til å sende mindre penger til opprinnelseslandet og heller prioritere fritidsaktiviteter uten religiøs bindinger for egne barn – sånn i «integreringens navn».