Han blåste sittende helsebyråd, Robert Steen, av banen da han ble hentet i hui og hast fra Sveits og jobb i Verdens Helseorganisasjon (WHO) til stillingen som byråd i Oslo. Usman Mushtaq er det man må kunne kalle et vaskeekte barn av globalismen, og som 33-åring kan han huke av for alle boksene for «vellykket integrering». Aftenposten oppsummerer Mashtaqs meritter som følger:
Han er utdannet lege og økonom. Han har også tidligere vært byrådssekretær for Raymond Johansen i byrådet i Oslo, og rådgiver for Jonas Gahr Støre.
Som 29-åring ble han headhuntet av helseministeren i Pakistan. Han skulle opprinnelig jobbe med de store helsereformene i landet.
Så traff koronapandemien. Arbeidshverdagen ble brått snudd på hodet. Mushtaq ble satt til å lede krisestaben til helsedepartementet på covid-19.
I WHO har han jobbet med utrulling av vaksiner, diagnostikk og behandlingsmuligheter mot covid-19 verden over.
Etter at pandemien var over, har han jobbet med å ruste opp systemer som kan ruste verden bedre til neste pandemi.
I tillegg omtales multikunstneren Mushtaq som Gunhild Stordalens bestevenn, og denne faksimilen fra NRKs intervju med ham, selvfølgelig gjennomført av Sidsel Wold, levnes liten tvil om at vi har å gjøre med en ung mann som vet å komme seg opp og fram.
At mannen er personifiseringen av Arbeiderpartiets våte drøm er det i alle fall ingen tvil om. Som byrådsleder Raymond Johansen sa da han holdt pressekonferanse om utskifting av mannskapet i byrådet:
– Usman er alt Oslo trenger. Stovner-gutten som ble lege, studerte økonomi, kjenner Oslos styrker og utfordringer fra innsiden. Og han kan se byen utenifra, sa Johansen.
Et typisk Ap-medlem
Vel så viktig for Ap som at Usman Mushtaq kan se byen utenifra er det nok at han kan se innvandrermiljøet innenfra. For er det noe Ap trenger for i det hele tatt å kunne hevde seg politisk i tiden som kommer, så er det innvandrerstemmer. Mens «vanlige folk» for lengst har innsett at Ap ikke har tenkt å gi dem den lovte turen, må partiet satse tungt der de tror de kan opprettholde oppslutning.
Velgere stemmer naturlig nok på sine «egne», og muslimske velgere vil ha muslimsk representasjon. Dette er ikke noe nytt for Ap, vi har påpekt det i flere saker, sist i saken Kan norsk lokalpolitikk kuppes som i Sverige? Svaret ligger i Aps valglister. For når Ap endelig har klart å få på plass en byråd med minoritetsbakgrunn, så gir i realiteten ikke muslimsk bakgrunn lenger minoritetsstatus i Oslo Ap. Muslimsk bakgrunn er det vanligste dersom man er medlem av Oslo Aps bystyreliste :
Vi påpekte følgende i saken om Oslo Aps valglister:
Partisystemet i de europeiske landene er i hurtig endring, og statsviterne er tydelige på at islam er årsaken. De poengterer at innvandring fra den muslimske verden har endret befolkningssammensetningen i vesteuropeiske land. Vi har tidligere vist til Rafaela Dancygier, professor ved Princeton University og forfatter av boken Dilemmas of Inclusion: Muslims in European Politics fra 2017. Hun har analysert tusenvis av valgkamper i hundrevis av europeiske byer for å forstå hvordan de politiske partiene innlemmer muslimske kandidater og tiltrekker seg muslimske velgere. Danske Weekendavisen intervjuet professoren for to år siden.
– Symbolsk inkludering er første skritt for partiene – ikke minst de på venstresiden. De stiller med progressive og feministiske muslimer som signaliserer assimilering og avstand fra innvandrernes patriarkalske normer. På denne måten appellerer de til sine politisk korrekte kjernevelgere, samtidig som de signaliserer interesse for den muslimske velgermassen blant deres muslimske kandidater, sa Dancygier til Weekendavisen.
Dancygier sier rett ut at valg i europeiske storbyer i dag vinnes ved å tiltrekke seg muslimske velgere, ikke minst ved å tekkes klanledere og imamer. Det er nettopp disse muslimske lederne som er viktige for politikerne å glede, fordi de har makt til å bestemme hvem hele klanen skal stemme på ved valg, forklarer hun.
Men ser man nærmere på Aps nye wonder boy Usman Mushtaqs uttalelser, har Ap tatt skrittet videre. Mushtaq signaliserer verken feminisme eller avstand fra patriarkalske normer når han lar seg intervjue av Klassekampen.
Kvinner = innvandrerkvinner
Da Mushtaq på kvinnedagen tok turen til Helseforum for kvinner, en ideell organisasjon som driver et lavterskel sosialt tilbud med fysisk aktivitet på Grünerløkka i Oslo med Klassekampen på slep, var det tilsynelatende ikke fokus på alle deler av jobben Mushtaq har som byråd for arbeid, integrering og sosiale tjenester. Mens Helseforum oppgis å ha brukere som er «kvinner med helseutfordringer fra mer enn 50 nasjonaliteter» lot Mushtaq fokus på arbeid og integrering fare. Han var der for å fokusere på kjønnsperspektivet og «få innspill».
Mushtaqs utspill var: Norge er overraskende dårlige på kvinnehelse. Kvinner med innvandrerbakgrunn har større helseutfordringer enn majoritetskvinner. I Oslo utgjør kvinner med innvandringsbakgrunn en tredel av alle kvinner. Derfor går Arbeiderpartiet til valg på å utvikle en handlingsplan for Oslo-kvinners helse og inkludere kjønnsperspektivet i alle kommunale planer og strategier i kommunens helse- og omsorgstilbud.
Ærlig er han i det minste, når han påpeker at kjønnsfokuset skal omhandle innvandrerkvinnene. Men hvorvidt han har noen likestillingstanker knyttet til det arbeidet har vi sterk tvil om etter å ha lest intervjuet.
Når Mushtaq kommer inn i den trange gangen som leder inn til senteret, trer han også inn i et kvinnefellesskap. Noen ligger rett ut og slapper av i en av massasjestolene. Andre bruker treningsapparatene, eller sitter og prater, beskriver Klassekampen.
Og i dette kvinnefellesskapet får Mushtaq hylle innvandrerkvinnene som er hjemmeværende og uten språktilknytning til landet de bor i.
Bli hjemme, det er de andres skyld
– Kjære mødre og søstre,
Han gjentar at han er starstruck, og at det er helt fantastisk. Han forteller at han er vokst opp på Stovner, og at han er utdanna lege. Mødrene smiler stolt.
Han sier at de skal bli sett – og at han vil ha innspill. Så sier han at mora hans også har gått gjennom sykdom, og at han vil anbefale senteret til henne.
– Hun må bare komme, ropes det fra salen.
En eldre pakistansk kvinne spør om han ikke kan holde talen på nytt på urdu. Byrådssekretæren ser stressa på klokka og foreslår at det kan skje etterpå, men Mushtaq avbryter og snakker i vei på urdu.
Deretter forteller han at han ikke ville blitt lege hvis det ikke var for moren hans. Det var så tøft for henne å komme til Norge, men det var motiverende for barna at hun la ned stor innsats, forteller byråden, som videre påpeker at «det er det disse kvinnene gjør», og sier at han blir rørt når han tenker på at han måtte være tolk for sin egen mor hos legen da han var barn.
Mens dette er åpenbare punkter der Mushtaq kunne fokusert på viktigheten av å jobbe for likestilling i minoritetsmiljøene og vise til viktigheten av å lære språket og la kvinner få utdanning, tar derimot artikkelen og byråden en annen vending.
Sammenhengen mellom diskriminering og dårlig helse er dokumentert i flere internasjonale studier. Det slår kvinnehelseutvalget fast i sin ferske rapport. Der kommer det også fram at sårbare minoritetskvinner har dobbelt så høy risiko for dødfødsler, for tidlig fødsel eller andre alvorlige fødselskomplikasjoner. Videre står det at innvandrerkvinner i Oslo har lavest oppmøte i landet på mammografiprogrammet, og at kvinner fra land hvor kvinnelig omskjæring er utbredt, ikke tar celleprøve.
Utvalget mener at kvinnehelse nedprioriteres og anbefaler at det settes av én milliard til å gjennomføre tiltak.
De skal altså forstå sin egen livssituasjon, dårlige helse og alvorlige fødselskomplikasjoner som et produkt av diskrimineringen de opplever i storsamfunnet. Bare det drysses penger, gjerne en milliard, vil det sikkert bøte på problemene. Ikke et ord om at samme rapport fremmer en risikoliste så lang som et vondt år – direkte knyttet til kvinners undertrykte rolle, både i form av lav eller ingen utdannelse, ingen arbeidslivsdeltakelse, usunne matvaner, kjønnslemlestelse og utsatthet for vold.
En annen kvinne takker Helseforum for at hun er i live. Hun begynner å fortelle om en tøff krise i livet, stopper opp og bryter ut i gråt:
– Unnskyld, unnskyld.
To kvinner trår trøstende til. Mushtaq legger hånda på skulderen hennes:
– Det er ikke din skyld. Det er ikke din skyld, gjentar han.
Arbeiderpartiet står i sannhet i en umulig spagat mellom de mest polariserte forståelsene av begrepet «kjønnsperspektiv». På den ene siden har de likestillingsminister Anette Trettebergstuen som skriker om alle kjønns rett til å være kvinner, mens hun på den andre siden gir det totalitære Brorskapet i Oslo en halv million kroner for at deres unge skal sendes rundt som «veivisere» overfor norsk skoleungdom om angivelig «muslimfiendtlighet». Nå har de i tillegg fått en verdensvant byråd med korrekt Stovner-bakgrunn som skal fortelle hjemmeværende innvandrerkvinner at de har det kjipt grunnet storsamfunnets diskriminering av dem. Det er sannelig ikke rart denne ultraliberale patriarkalske miksen kjører partiet i grøfta.