Det er ikke lenge siden vi belyste rekordåret i fjor.
Innvandrere utgjør færre enn 20 prosent av befolkningen i Norge. På samme tid utgjør de 65 prosent av alle beboere på landets krisesentre. De utsettes oftere for vold av flere enn en gjerningsperson, de har lengre opphold, har oftere med seg barn og returnerer oftere til voldsutøver(e) enn andre beboere. Bak rekordtallene hviler mange enkeltskjebner, og utviklingen er tydelig: Volden øker og den blir grovere.
VG har – riktignok to måneder senere – funnet fram til de samme tallene. Som ventet klarer verken VG eller den intervjuede krisesenterlederen å si et pip om hvem de voldsutsatte kvinnene er, til tross for at overrepresentasjonen av innvandrerkvinner er enorm. Snarere synes storavisen det kan vinkles som en gladsak: Rekordår på krisesenteret: − Hjelper veldig mange flere er overskriften på saken.
Avisens journalist og fotograf har besøkt Romerike krisesenter, som er et av landets største. Og her hjelpes det og settes rekorder.
Gjennom 2022 var senteret mer eller mindre fullt hele tiden. Rom ble fylt opp nesten like fort som de ble ledige. Trengte flere hjelp, ble det ryddet plass eller skaffet hjelp hos andre krisesentre.
Men det er blant dem som søker råd og hjelp på telefon og gjennom samtaler økningen er markant – fra 482 i 2019, og deretter med en årlig økning til et rekordår i 2022 med 832 dagsamtaler.
– Vi hjelper veldig mange flere nå enn før, sier daglig leder Hege Edvardsen til avisen.
Amerikansk fenomen?
Faksimilen viser at senterlederen har flere forklaringsmodeller som kan gi leserne en forståelse av den store voldsøkningen.
Og VG selv hinter til et forslag til forklaring når de i samme sak legger lenke til saken Elines mareritt; fenomenet knivstikking og balkongkasting. Det er selvsagt en helt grusom sak, men VG har altså klart å få tak i en norsk ung kvinne som har opplevd dette – og der voldsutøveren er amerikaner.
I saken publiseres både bilde og navn på amerikaneren, noe som selvfølgelig er greit, men det vekker en viss undring at fenomenet knivstikking og balkongkasting er velkjente elementer i æresvold og -drap, og at VG ikke engang har nevnt i en notis noen av de tre «balkongflickorna» som sist måned alene ble registrert i vårt naboland.
Allerede i 2006 fikk balkongjentene et ansikt, da Sveriges Radio intervjuet Ayse, som klarte å rømme fra familien sin etter at faren hadde oppfordret henne til å ta sitt eget liv. Ayses historie skapte debatt i Sverige, men ingenting skjedde. Da Sveriges Radio igjen belyste problematikken fem år senere, kunne de avsløre at et titalls innvandrerjenter hadde falt i døden fra forstedenes balkonger – uten at det var tatt ut en eneste tiltale.
Balkongjentene dør fortsatt i Sverige og i andre europeiske, innvandrertette bydeler. Siste gang de ble nevnt i den svenske Riksdagen var i 2020, i interpellasjonen Balkongflickor och oskuldskontroller.
Men pyttsann, finner man en balkong-amerikaner er det verdt å lage en sak i fem deler.
Unnlater å framlegge fakta
Sannhet og fakta skal både fordreies og unnlates å settes ord på i VGs sak, der fokuset ligger på å skape mest mulig tåke om hvem det er som utsettes for vold – og hvem voldsutøverne er. Det hele er ganske uspiselig, og det er gjennomgående.
I Bergen ser krisesenteret at volden er blitt grovere, både den fysiske og psykiske.
– Vi tror det kan ha å gjøre med at folk har vært mer sammen, under press og uten pusterom under coronaen. De som utøver vold har gått enda lenger, sier Pia Krüger Grönqvist ved Krisesenter for Bergen og omegn.
I Nord-Troms er tendensen den samme for de to foregående årene.
– Vi syns sakene har vært mer komplekse. Det er mer psykiatri, mer rus og mange har stor gjeld. Vi ser at flere av de som kommer til oss er utnyttet økonomisk. De har store problemer med å håndtere livet på så mange måter, sier daglig leder Britt-Heidi Andreassen ved Midt-Troms krisesenter.
Som vi tidligere har kommentert vedrørende rekordtallene er det ikke annet enn korona-vasking å påstå at volden stammer fra å være «mer sammen, under press og uten pusterom under coronaen» slik det påstås fra den hjelpende krisesenteransatte i VGs artikkel.
Skal man forstå realitetene bak tallene handler det om at innvandrermiljøene, særlig MENApt-miljøene, preges av større grad av påtvunget utenforskap og omfattende forekomst av æresrelatert vold og negativ sosial kontroll.
Det er videre god grunn til å anta at de lange oppholdene, ofte to og tre ganger så lange som opphold av etnisk norske beboere, handler om at volden er grovere og livssituasjonen farligere og mer truende for innvandrerkvinner enn for norske kvinner.
Noe mer nedlatende og motbydelig enn å fokusere på glede over å kunne «hjelpe flere» når det gjelder ofre for grov vold har jeg til gode å se.