I dagens utgave av Politisk kvarter på NRK var kunnskapsministeren hentet inn for å snakke på inn- og utpust om hva som kan gjøres med volden i skolen. I forslaget til ny opplæringslov finnes ingen nye retningslinjer om hva lærere skal kunne foreta seg mot voldelige barn. Debatten som gikk for seg bar preg av det som allerede er etablert politisk praksis om innvandringsdrevet voldseksplosjon i skolen – de gjør ingenting med den, men prater varmt om forebygging og «våre unger».
Grunnproblemet er at selv om skolene, rektorene, lærerne eller en virksomhetsleder i en kommune skulle ønske å stramme inn, rydde opp, så har norske politikere – med noen få unntak – bestemt at skolevolden dysser vi ned snarere enn å eksponere den, pleier en tidligere lærer i Oslo-skolen å påpeke dersom skolepolitikk er samtaletema. Ikke med ett ord klarte Brenna å uttale ordet «innvandrer», og tall forstår hun som kjent så lite av at hun tror det er unødvendig å bry seg med statistikk overhodet.
Pratemaskin
Vi har flere ganger stilt spørsmål ved hvordan Tonje Brenna (Ap) med videregående skole og 2 i matte som høyeste utdanningsnivå er rett person i stillingen som kunnskapsminister, og det kan definitivt stilles igjen etter uttalelsene hun kom med i dag. Dette er en kvinne som har spesialisert seg på å presentere sine innøvde talepunkter så raskt at hun er nær uforståelig å lytte til, men etter et par gangers lytting avkodet jeg følgende forsvarstale for både ny skolelov og forespeilede retningslinjer lærerne skal få i møte med klasseromsvolden:
– Det ene er at alle problemer og utfordringer vi har i samfunnet vårt, de kommer jo til uttrykk i våre klasserom over hele landet. Men det betyr jo ikke at det er skolen som skal løse de problemene alene. Her er det ulike politikkområder som må virke sammen, og det handler om alt fra fattigdom til integrering, til det at foreldrene har jobb, til det at vi klarer å samarbeide med andre rundt skolen og foreldrene, så det er liksom den ene tingen jeg mener vi må ha veldig tydelig med oss. Det andre det handler om å tørre og orke og ville stille oss selv det grunnleggende spørsmålet:
– Hvordan kan det ha seg at vi holder oss med en skole der også ganske unge elever utagerer på den måten? Og det å klare å lage å lage en skole som rommer alle unger, der alle barn kan trives, ikke opplever frustrasjon eller opplever at de må ty til vold på noen måte, det er jo, mener jeg, et helt grunnleggende ansvar vi har da, når vi diskuterer utdanningspolitikk, så de to perspektivene må vi ha med oss når vi diskuterer dette i det videre også, for det er ikke opp til lærerne å løse disse problemene alene, sier Brenna.
Dersom Brenna tror det er behov for å finne opp hjulet på nytt, tar hun kraftig feil. Vi «holder oss med en skole der også ganske unge elever utagerer på den måten» fordi det er villet politikk. Så sent som i 2020 foretok eksempelvis Oslo en maskeringsøvelse som skulle gjøre det vanskeligere å peke på hvem som utøver volden. I stedet for å beholde den geografiske inndelingen av skolegruppene, ble det lansert en gruppeinndeling på tvers av byens ulike bydeler.
Utdanningsetaten (UDE) har vært gjennom en omstrukturering i 2020. Denne har blant annet medført endringer i skolegruppene. Alle grunnskolene i Oslo er delt inn i grupper, og forut for UDEs endringer var gruppene A – F delt ut fra geografisk tilhørighet. Nå er skolegruppenes inndeling endret. De nye gruppene består av skoler på tvers av byen og har fått navn fra 1 – 6, ble det forklart.
Smart, ikke sant? Slik kan man få det til å se ut som at vold er et like omfattende problem på beste vestkant som det er på østkanten.
Brennas «perspektiver» er i realiteten ikke annet enn varmluft, men hun går lenger.
De klamme henders pedagogikk
Snarere enn å holde seg for god til å uttale seg om tall, fastslår Brenna at tall ikke er viktig for å forstå noe som helst.
– Jeg er usikker på om endel av de beslutningene som er tatt de seinere åra for skolen nødvendigvis har hatt som mål for øye å utvide skolen sånn at den rommer flere unger. Vi diskuterer veldig ofte for de yngste elevene våre; er det nok lek? Har vi for mye karakterer, er det for mye stress og press? Tester og måler vi for mye, og jeg mener det er perspektiver som også handler om dette. Ikke at unger som strever med mange og sammensatte utfordringer vil slutte å streve med det hvis vi slutta å ha karakterer og begynte å leke mer, det er ikke det jeg mener, men at dette henger sammen og at vi klarer å ha en skole der ungene våre trives og hvor målet er å gi lærerne tid, tillit, rom til å løse sitt pedagogiske oppdrag samtidig som ungene trives, det mener jeg er viktig. Og det mener jeg forsvinner av og til i norsk skoledebatt, hvor vi veldig ofte får en diskusjon om hvordan tall ser ut på en PISA-undersøkelse eller hvordan ting slår ut rent statistisk, mens det å trives, være trygge, kunne lære, ha tillit til læreren, det er helt avgjørende for at unga våre skal ha det bra, heter det fra Brenna.
«Ungene våre» trives best dersom de slipper å bli stilt overfor krav til deltakelse i et standardisert læringsmiljø, fastslår kunnskapsministeren, mens til og med NRKs programleder synes himmelfallen når han spør om hun mener at det er stress og press som gir disse resultatene senere, at det er det som gir ekstrem oppførsel. Brenna fortsetter ufortrødent videre.
– Nei, men jeg mener at disse tingene kan ikke isoleres fra hverandre. Unger som vokser opp i utfordrende hjemmeforhold eller i fattigdom eller med foreldre som ikke klarer å ta godt nok vare på dem, vil åpenbart ha en krevende oppvekst isolert sett. Hvis vi i tillegg plasserer en del av de ungene som kanskje har behov for hjelp, støtte, andre type utfordringer i klasserom hvor det ikke er rom for nettopp de behovene, så vil jo de forsterke hverandre. Og så mener jeg også at noe av det som vi må huske på er at en del av de elevene som utagerer, det er ikke store tenåringer bare, det er også ganske unge elever, og det at vi har 6-,7-,8-, 9-åringer som slår læreren sin, det er ganske dramatisk og alvorlig. En ting er at det er skremmende for lærerne, men det gir heller ikke trygt læringsmiljø for de andre elevene. Sånn at å se dette i sammenheng, men hele tiden ha som mål for øye at vi har en skole der unga våre trives, det mener jeg er veldig viktig.
Alle er «våre unger», men Brenna klarer altså likevel å snakke om «de andre». Det er, selv om Brenna bruker en rekke andre ord for å beskrive det, de norske ungene. Det er vi og våre unger som er de andre, og vi har å skjerpe oss på kosen og tilrettelegge trivselen for de «fattige fra utfordrende hjemmeforhold». Dette er altså de samme fattige som sendte ut 1,35 milliarder kroner via private foretak til 10 land første halvår i fjor alene, de fattige fra land som Somalia, Pakistan, Afghanistan, Eritrea og Tyrkia. Det tilsvarer like i underkant av 7,4 millioner kroner per dag.
Statistikk vil ikke Brenna se mer av, hun er forkjemper for det jeg pleier å kalle «de klamme henders pedagogikk», der kvinner som overveiende stemmer fra innerst til ytterst på venstresiden skal frelse de små innvandrerbarna og der foreldre er noe fraværende og perifert som ikke kan holdes ansvarlig, men som må støttes og veiledes og avlastes.
Den effektive løsningen
Den aller mest effektive løsningen på innvandret vold er det utrolig nok ingen norske politiske partier i dag som tar til orde for. Skal man få bukt med problemet kan man ikke unngå å se på hva problemet reelt sett er. Det er patriarkalsk klankultur som møter norsk feministisk ettergivende kultur. Hva om det ikke er penger som skal til, men et annet syn på lærerens egen rolle? Hva om en annen pedagogisk tilnærming enn mild stemme og klem på gangen må til? Hva med å sette seg inn i hvilken kultur de små voldsutøverne er oppvokst i og ta det derfra? Hva med å forstå at tydelige forventninger, streng disiplin og klare sanksjoner er virkemidler disse barna responderer langt bedre på, rett og slett fordi de er vant til den formen for disiplinering og fnyser foraktfullt av å «bli sett» og kosepratet med?
Reell likestilling i skolen vil være et langt bedre virkemiddel enn alskens klamme pedagoghender.
I norsk skole står dessverre følelsene sterkt, og det er ikke første gang Arbeiderpartiet generelt og kunnskapsminister Brenna spesielt tar til orde for enda mer ettergivenhet. Vi kan med gru tenke tilbake på Brenna da hun syntes det var slemt både med karakterer, oppmøtekrav og eksamen fordi det er vondt for elevene som hadde opplevd koronarestriksjoner. Men selve skolehverdagen, den stadig mer voldelige sådanne, er det pussige resultatet av kvinner som på den ene siden putter stemmesedler for mer innvandring i urnene, samtidig som de ikke evner å gjøre annet enn å rope på mer penger og ressurser når de faktisk får viljen sin. De endrer ikke den pedagogiske tilnærmingen til tross for massivt økt behov for bruk av ytre disiplin i møte med innvandrerelevene, de synes bare enda mer synd på.
Jeg har tidligere belyst hvordan den kvinnedominerte skolen ikke er noe greit sted for gutter, og oppsummeringen kan gjentas.
Kvinner har makt over de sektorene som omhandler omsorg, og de utnytter makten til å forskyve fokus i feminin retning innen sektorene. Resultatet er skole, barnevern, helsevesen og utdanningsinstitusjoner som i stadig større grad fokuserer på feminine verdier, og erstatter det tidligere fagfokuset med omsorgsfokus.
Slik skvises menn ut av eksempelvis læreryrket, som tidligere har vært henholdsvis mannsdominert og deretter jevnt representert av begge kjønn. I dag er mindre enn en av fire ansatte i grunnskolen menn, mens andelen menn i grunnskolen i 1985 var 42 prosent. Menn har fra naturens side et lavere følelsesfokus enn kvinner, og både mistrives og kommer til kort i systemer som styres mer av følelser enn av fakta.
Jo færre mannlige lærere, jo større problemer får gutter på skolen. Når man ser på både diagnostiserte og udiagnostiserte atferdsproblemer utgjør guttene en andel på ca. 70 prosent i den kvinnedominerte skolen. Faglig presterer jenter bedre i alle fag bortsett fra kroppsøving. Kjønnsforskjellene forklarer mer av de ulike resultatene i skolen enn alle andre faktorer. Minoritetsspråklig bakgrunn, lavt utdannede foreldre eller skilte foreldre innvirker på resultatene, men ikke på langt nær så mye.
Ser man på forekomst av psykiske lidelser blant norsk ungdom, øker forekomsten suksessivt i takt med at menn forsvinner fra både skole og utdanningsinstitusjoner. På samme måte som barn har behov for omsorg, lek og oppdragelse av begge foreldre fordi de i kraft av henholdsvis feminine og maskuline forskjeller tilfører ulike kvaliteter, har brukere av pedagogiske, psykologiske og helsefaglige tjenester tilsvarende behov for de ulike kvalitetene menn og kvinner besitter i kraft av kjønn.
Eksemplene på at barn, og i særdeleshet gutter, taper stort på at mennene har forsvunnet fra utdanningssektoren, er mange. På samme tid gir kjønnssegregeringen på andre felt tilsvarende utslag, se bare på helsesektoren, rettsvesenet eller barnevern. I kvinnetunge systemer taper menn rett og slett i kraft av å være menn. Og ikke bare blir ungene tristere og mer utagerende enn å være overlatt til kvinner: De blir dummere enn før.
Kvinner har makt over de sektorene som omhandler omsorg, og de utnytter makten til å forskyve fokus i feminin retning innen sektorene. Resultatet er skole, barnevern, helsevesen og utdanningsinstitusjoner som i stadig større grad fokuserer på feminine verdier, og erstatter det tidligere fagfokuset med omsorgsfokus.
Omsorg og forventningskrav
De muslimske samfunnene er i særstilling med å separere mann og kvinne, og det er kvinnens oppgave å ivareta små barn. Far har ingen oppdragende funksjon før barna er større. Det er da også derfor muslimske kvinner i større grad enn muslimske menn utøver vold mot små barn – fedrene er ikke i kontakt med barna. Far har ingen rolle som lekende oppdrager når han først kommer på banen, men innehar oftere rollen som brutal autoritet med disiplineringsbehov. Voldskulturen har også et stort element av understimulering i barneoppdragelsen, og barna forholder seg tidlig til kjønnssegregering og æreskultur.
Psykologen Nicolai Sennels jobbet i flere år i et dansk ungdomsfengsel og i 2009 skrev han boken Blandt kriminelle muslimer. Sennels påpeker en annen vesentlig forskjell mellom vestlig og muslimsk oppdragelse. Når muslimske menn kommer på banen i barneoppdragelsen, er det ofte sent i barneårene, og de er ofte stolte av barnas aggressive adferd:
I den vestlige kultur er et plutselig sinneutbrudd den raskeste veien til å tape ansikt. I den muslimske er det omvendt. Muslimene ønsket derfor ikke å lære å mestre sitt sinne. Aggresjonen var nemlig et viktig verktøy. Uten dette, kunne de ikke gjenopprette æren hvis noen krenket dem. De forklarer de mange slåsskampene, ødelagte vennskap og problemer med politiet med at «folk kan bare la være med å provosere».
Kunnskapsministeren bør selvsagt forstå at det er vesentlig å ha kunnskap om denne kulturen i møte med voldelige elever – men også være villig til å redde norsk skole fra misforstått empatisk feminisering. Det vil være til beste for absolutt alle, inkludert de barna som ikke utøver vold, for også disse barna må leve med negative konsekvenser av ikke bare jevnaldrendes vold, men av lærere som verken «ser» dem eller forstår hva de trenger.
Det partiet som ville fått min stemme ville vært det partiet som gikk inn for reell likestilling i yrker som skal utøve omsorg, opplæring og sanksjonering. Det handler rett og slett om å få en balanse mellom omsorg og forventningskrav. Dersom man sammenlikner det rent mannsdominerte muslimske opplæringssystemet med det rent kvinnedominerte norske, vil man se at førstnevnte er altfor hardt og sistnevnte er altfor ettergivende. Førstnevnte gir voldsparate barn, sistnevnte gir deprimerte barn. Systemer kan bli totalitære på andre måter enn å fravike demokratiske prinsipper, rendyrkede kjønnssystemer vil gi samme totalitære tilsnitt enten det er menn eller kvinner som får enemakt.
Et samfunn som lærer sine barn at det er synd på enhver som utøver vold blir dårlig i stand til å bedrive et helt nødvendig sorteringsarbeid. Mantraet i skolen er «det finnes ikke vanskelige barn, det finnes barn som har det vanskelig». Det er dessverre en elendig overforenkling som begrenser sanksjonsmulighetene overfor voldsutøver, det er stempling av voldsutøveren i kraft av å være både ansvarsfraskrivende og å mangle forventninger, og ikke minst mangler dette fokuset en helt nødvendig omsorg for ofrene for volden. Du tar feil, Tonje Brenna, når du tror enda mer fokus på trivsel er løsningen.
Midt oppi all identitetspolitikk og offerideologi gjenstår et åpenbart biologisk faktum: Det skal både kvinne og mann til for å produsere og oppdra barn. Enhver med interesse for reell trivsel, mulighetslikhet og intelligens bør registrere når Norge nådde toppen av Flynn-effekten, altså når vi som samfunn nådde høyeste grad av iq før det igjen gikk nedover. Det var på det tidspunktet det var en jevn kjønnsfordeling i menneskemøtende yrker.