Det er ikke vanskelig å se for seg hvilken umulig spagat Ap-leder og statsminister Jonas Gahr Støre står i når han kommer med det sanseløse kravet om å ikke prate om arbeidslinja på samme tid som man vil øke trygdesatsene. Dette er åpenbart faktorer som henger direkte sammen og ikke kan løsrives fra hverandre, men på sedvanlig ettergivende vis sier Støre nå at han er villig til å se på en generell økning av ytelser som uføretrygd og alderspensjon, økte satser for sosialhjelp og økt barnetrygd.
Støre ser at folk som har minst rammes hardest når prisene stiger raskt, og lukker ikke døren for å styrke noen av ytelsene eller ordningene.
– Jeg er ikke prinsipielt imot noe av det. Vi må se dette samlet, sier Ap-lederen til NRK.
Visst ligger det den sedvanlige tåken tungt over Støres uttalelser, men man må jo spørre seg hvordan han ellers kunne uttalt seg etter en lang vinter der han har framholdt viktigheten av arbeidslinja og nektet å oppjustere satsene permanent. Mens Støre ideelt sett har hatt lyst til å signalisere tydelig at han fortsatt – støttet av regjeringen forøvrig – mener det skal lønne seg å jobbe framfor å motta trygd, er det vanskelig å se for seg hvordan man kan åpne for økte satser og samtidig hevde det skal lønne seg å jobbe.
Planlagt økning
En fersk kartlegging Aftenposten har gjort av forslag som er sendt inn til landsmøtet og av ferske vedtak fra fylkeslagenes årsmøter viser at Støre i realiteten dilter etter et overveldende stort flertall i eget parti.
Det brygger opp til et formidabelt trygdeopprør på Aps landsmøte i mai. Så mange som 274 av 300 delegater kommer fra et fylkeslag som ønsker å øke trygdeytelsene.
Hvor logisk det er å se for seg et «formidabelt trygdeopprør» når det knapt finnes uenige delegater får Aftenposten svare for. Det er snarere duket for intern debatt om hvordan partiet skal klare å beholde noen som helst form for troverdighet når de på samme tid skal fortsette å påstå at arbeidslinja er viktigst.
Mens partiet fortsetter å stupe på meningsmålingene og på Opinions aprilmåling så vidt er over 2 prosent over Frp i oppslutning, er Ap avhengig av å dempe fallet ved å appellere sterkt til velgerne – og da i særdeleshet de velgerne som nettopp lever av ulike former for trygdeytelser. Man trenger ikke være spesielt god i matte for å regne ut hvem Ap ønsker støtte fra. Svaret gis indirekte av statskanalen, som har hentet inn tall fra Oslo:
- Andelen som mottok supplerende sosialhjelp i Oslo økte fra 58 prosent i 2020 til 62 prosent i fjor.
- Økningen var størst i Bydel Sagene. Der økte andelen mottakere med supplerende sosialhjelp fra 55 prosent i 2020 til 70 prosent i fjor.
– Hansen sier dette viser at ytelsene ikke er til å leve av. Hva tenker du om det, Støre?
– Nå skal vi ha debatt om dette, og jeg vet at dette er jo utfordringer som særlig gjelder de store i byene, og kanskje særlig i den aller største, Oslo. Og Rina Mariann Hansen har jo sittet med et ansvar for dette, så jeg trekker overhodet ikke hennes observasjoner i tvil, sier Støre.
– Sosialhjelpen er jo der for en hensikt, å kunne avhjelpe veldig spesielle utsatte situasjoner. Den må vi også slå ring om. Vi økte satsene allerede fra i fjor sommer, sier han til NRK.
Nuvel, «veldig spesielle utsatte situasjoner» er en beskrivelse som ikke akkurat kan betegnes som dekkende. Innvandrere står for så å si hele økningen i utbetalinger av sosialhjelp, og de mottar også mer i snitt enn hva resten av befolkningen gjør. Antall mottakere med innvandrerbakgrunn har økt med over 70 prosent siste ti år, mens det har blitt stadig færre mottakere blant befolkningen ellers, så det skal vanskelig påstås annet enn at fattigdommen er importert.
Nek og dompap
Ikke bare handler problemstillingen om hvem Norge lar innvandre og antallet i et tidsperspektiv, det handler om neket og dompapen også – og norske politikere som byr på stadig mer nek. Når det med forferdelse meldes bekymring for at stadig flere mottar supplerende sosialhjelp i tillegg til andre ytelser, kan også dette forklares med villet politikk.
I januar 2021 ble det innført supplerende stønad til uføre flyktninger. «Hvis du er både ufør og har flyktningstatus, er du dermed garantert en samlet inntekt som tilsvarer minste ytelse for uføretrygd» heter det på NAVs nettsider. Men det stopper jo ikke der. Hvem som anses som flyktning og gis flyktningstatus er også mer omfattende enn du kanskje trodde, for også familiegjenforente kan få slik status.
Hvis du får en familieinnvandringstillatelse kan du flytte til Norge. Når du har kommet til Norge, kan du søke om flyktningstatus og reisebevis for flyktninger. Dette kalles «avledet» flyktningstatus, heter det hos UDI.
I tillegg kommer supplerende stønad for personer over 67 år med kort botid i Norge. Da er det vel ikke så merkelig at andelen med supplerende stønad stadig stiger, og den er politisk drevet og villet snarere enn den er et uttrykk for at det blir større forskjell mellom de som arbeider og de som ikke er i arbeid.
Det er faktisk slik at det i stadig mindre grad lønner seg å være i arbeid. SSB skriver som følger:
Det er ikke selve uføretrygden som har ført til negativ inntektsutvikling over tid. I gjennomsnitt mottok uføre 253 500 kroner i uføretrygd i 2019, målt i faste kroner er det en økning på 1,5 prosent fra året før og 1,4 prosent mer enn i 2015. Det er altså yrkesinntekt, kapitalinntekt og andre overføringer som har blitt redusert i verdi og dermed skapt den samlede realinntektsnedgangen vi ser fra 2015.
Arbeidslinja er forlatt
Vi har i flere saker vist utregninger av hvor mye ikke-arbeidende stønadsmottakere mottar månedlig sammenliknet med alminnelige lønnsmottakere. Da SV fikk gjennomslag i budsjettforhandlingene med den sittende Støre-regjeringen for å holde barnetrygden utenfor sosialhjelpen, regnet vi ut hvor mye barnefamilier må tjene før det lønner seg å jobbe.
Som oppmerksomme lesere sikkert merker seg, vil en familie med tre barn som lever på sosialstønad måtte tjene opp mot 700.000,- for at det skal lønne seg å komme i arbeid, siden arbeidsinntekt må skattes av, mens sosialhjelp er skattefri.
Men utjevningen er større enn som så. Støre-regjeringen har i Hurdalsplattformen sagt at målet er «gratis» skolefritidsordning for alle førsteklassinger, og å redusere maksprisen for foreldrebetaling i barnehagen til prisnivået fra barnehageforliket i 2003 i løpet av 2022. Samtidig er sosialhjelpsmottakerne per definisjon så lavtlønnet at de får «gratis» barnehage, mens en arbeidende husholdning med samme nettobeløp til rådighet hver måned må betale.
Med samme nettobeløp per måned til rådighet, vil den arbeidende familien måtte punge ut opptil 5.600 kroner månedlig for barnehageplass, mens den sosialhjelpsmottakende familien får «gratis» kjernetid.
Vi fant tilsvarende da vi så nærmere på uføretrygd i saken Debatten om fattigdom må bli ærligere, der vi fant at den uføretrygdede mottar 84,3 prosent av det den fulltidsarbeidende gjør dersom den uføretrygdede er helt uten arbeid, mens 100 prosent uføre som benytter muligheten til å tjene inn fribeløpet, i praksis får omtrent like mye som en som er i 100 prosent arbeid.
Inntektsgrensen per år er 0,4 G (fribeløp) for de som har 100 prosent uføregrad. Dette kan du tjene skattefritt i tillegg til uføretrygden, altså kan du tjene 44.591 kroner årlig i tillegg til trygden. Fordelt på årets 12 måneder er det 3.716 kroner måneden.
Hvis vi husker at den enslige uføretrygdede forsørgeren fikk utbetalt netto 25.958 kroner og legger til 3.716 kroner, får vi 29.674.
Da er vi oppe i 96,4 prosent av inntekten til en som står i 100 prosent jobb. Er det realistisk å holde folk i jobb dersom vi utjevner enda mer?
Støre kan like gjerne innrømme at arbeidslinja er forlatt, snarere enn å kamuflere hva som er problemet. Den økonomiske usikkerheten biter seg mer og mer fast, og ikke bare blant de fattige, men blant helt alminnelige middelklassefamilier.
Å etablere en feilaktig «sannhet» om at forskjellene er større enn noensinne og trygdene må økes, er snarere en del av problemet enn en del av løsningen. Av og til kan man undre seg over at folk fortsatt gidder å stå i jobb. I praksis er ikke de Støre påstår er i «veldig spesielle utsatte situasjoner» fattigere enn andre småbarnsforeldre, snarere bør man stille spørsmål ved hvorvidt innvandrere sluses inn i evig passivitet når de mottar mer i overføringer enn de vil få dersom de kommer seg i jobb. Og da har vi ikke en gang nevnt det åpenbare faktum at det ikke er en menneskerett å bo i landets dyreste boområder; de største byene.