Professor i religionshistorie, Torkel Brekke, kom nylig med en bok om antisemittisme, en bok vi gjerne ville anmelde da den handler om et tema som står oss nært: jødehat, og dertil på den politiske venstresiden. Ja, vi ville virkelig anmelde denne boken, men det ble med et ønske. Grunnen er enkel: På side 30 i boken kan man lese følgende:
Det er stuerent å utgi antisemittiske publikasjoner så lenge de kommer fra ytterste venstre fløy. Hvis en organisasjon på ytre høyre flanke hadde utgitt et studiehefte med samme type innhold, ville man ganske sikkert sett oppslag og reaksjoner. Den antimuslimske rasismen til grupper ytterst til høyre, som Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) eller Human Rights Service (HRS), skaper sterke reaksjoner. Den antijødiske rasismen fra ytre venstre vekker ikke samme type reaksjoner.
Antimuslimsk rasisme. Jeg kjenner at jeg er så godt som tømt for tålmodighet hva gjelder grove, uriktige påstander. Påstander som jeg i mange år enkelt kunne dokumentert ikke bare er grove, men helt uriktige, men å begynne å ramse opp sine personlige venner blant muslimer her i landet og i Pakistan tar seg ikke nødvendigvis så godt ut. Det blir så privat, og det minner raskt om en umulig forsvarsoppgave. Jeg skal dog gi ett eksempel, nettopp fordi tålmodigheten min er på bristepunktet. I august 2015, altså tre måneder før storselgeren Islam, Den 11. landeplage ble publisert, skulle datteren til min aller nærmeste venninne i Pakistan føde. Hun var nyinnvandret til Skandinavia sammen med sin pakistanske ektemann. De to studentene bodde på en studenthybel, altså trengte de et nytt bosted. De eide ikke nåla i veggen. Nøyaktig en uke før hun fødte sitt førstefødte barn 16. august flyttet de inn i en andelsleilighet. Og hvem betalte den?
Dere kan selv gjette.
Under beltestedet-påstander
Brekkes omtale av oss er på nivået til en annen professor, Thomas Hylland-Eriksen, som eksempelvis i en kronikk i VG i 2006 uttalte at «så mange innvandrerkvinner misliker» meg. Hva svarer man til slike under beltetstedet-påstander uten faktuelt innhold?
Brekke er ute i en kronikk i Klassekampen, like før påskehøytiden, 1. april. Her parallellfører han meg og Lars Gule. Gule på ytre venstre flanke og med iboende antisemittisme, og meg plasserer han på «ytre høyre» flanke. Vel, jeg debuterte som journalist i Klassekampen i 1989. Jeg har nøyaktig de samme grunnverdiene i meg den dag i dag som den gang: likeverd, likestilling, ytringsfrihet og motstand mot religiøst mørke som fratar mennesket den personlige friheten. Jeg er altså feminist og menneskerettighetsaktivist, med en stor forkjærlighet for det åpne, frie demokratiet og en solid og samlende nasjonalstat der alle borgere kan kjenne en god tilhørighet. Hva er ytterliggående ved disse verdiene og ideene?
Brekke plasserer meg på denne flanken grunnet min islamkritikk – samme Brekke som mener at halal-lån, altså rentefrie lån for muslimer vil føre til bedre integrering. Brekke latterliggjør mitt skille mellom fundamentalister og sekulære muslimer:
Storhaug deler inn muslimer i gode «Mekka-muslimer» og dårlige «Medina-muslimer». Gules oppdeling i gode og dårlige jøder er like stort tøv fra et vitenskapelig ståsted som Storhaugs oppdeling av muslimer. Det er usedvanlig arrogant og virkelighetsfjernt når Gule mener han har rett til å fortelle jøder hvordan det er riktig føle seg som jøde.
Både Gule og Storhaug har demonstrert en total blokkering av synspunkter og informasjon som kan nyansere eget ståsted.
Jeg vet ikke om det er ubehagelig for Brekke å erkjenne at islam faktisk bringer med seg utfordringer for demokratiet vårt. Utfordringene kommer i form av dem som har underkastet seg hele doktrinen fra Medina-epoken til Muhammed, der han var både en politisk, juridisk og militær leder. I denne gruppen befinner det seg tre hovedretninger, som jeg skriver om i Landeplagen: salafistene, jihadistene og Brorskapet, som alle fører en kamp mot det sekulære demokratiet.
For meg med så mange venner blant muslimer i Norge og Pakistan, venner som står for de samme verdiene som meg, er det uhyre viktig å lage dette skillet. Jeg vil ikke være med på «leken» der alle muslimer sauses sammen i en gryte, slik så mange medier, debattanter og professorer gjør. Vi må vite hvem som er våre venner og hvem som ikke er det, hvis ikke vil de tre nevnte gruppene spise opp vår frihet fra innsiden.
Dette skillet mellom Mekka og Medina mener også den fremste Muhammedbiografen i Norge, historikeren Halvor Tjønn, gir mening. Det samme sier professor Einar Thomassen ved Universitetet i Bergen, en mann som antakelig er den fremste islameksperten i Norge.
Men for Brekke er dette altså «tøv fra et vitenskapelig ståsted» når man skiller mellom de åndelig religiøse, som selvsagt skal få ha sin barnetro lik enhver åndelig religiøs kristen, og de politisk, juridisk troende som vil vårt styresett til livs og kamuflerer det som religionsutøvelse.
Grove fordommer, virkelig?
Brekke hevder også at vi i HRS uttrykker «grove fordommer», altså mot muslimer. Vel, etter å ha hatt nært vennskap med muslimer siden 1993, altså har jeg 30-års «jubileum» i år, så tror jeg faktisk at jeg har mindre fordommer enn de fleste i dette landet. Fordom er som kjent mangel på kunnskap, oppfatninger basert på misforståelser.
I påsken har vi hatt opprydning på kontorene våre. Jeg har gått gjennom langt over 100 bøker om islam, langt de fleste om kvinner i islam, mange fra Pakistan. Jeg leste og leste fra jeg første gang kom til Pakistan i april 1993. Jeg ville så gjerne lære og forstå. Jeg må vedgå at jeg stilte meg helt åpen overfor islam. Jeg ville kun ha kunnskap. For å forstå norsk samtid. Og kunnskap fikk jeg til gangs, både gjennom bøkene, gjennom mine nærmeste kvinnelige venner, menneskerettighetsaktivister, og gjennom alle mine reiser rundt i Pakistan fra nord til sør, fra øst til vest.
Den kunnskapen kan verken Brekke eller andre ta fra meg. Eller ta fra oss i HRS. Vi har gjort jobben vår. Vi har tilegnet oss et bilde av islam som står seg godt i enhver debatt om denne religionen/ideologien.
Hva har Brekke bidratt med i debatten om islam i Norge som har vært nyttig? Det er sannelig ikke enkelt å få øye på. Eller som Julie Dahle repliserte, med e-postkopi til Brekke, forleden dag:
Etter mitt skjønn har Brekke vært lat når han har dratt HRS og Sian over samme kam, og så er det kanskje ikke så rart han utøver slik latskap så lenge det finnes så mange andre som gjør det samme for å smykke seg med riktige meninger og påstått intellektuell tyngde. Eksemplene Brekke viser til i sin e-post bærer ikke bare preg av intellektuell latskap, men også svært liten kunnskap om islam generelt og hvordan barn drilles i landets koranskoler spesielt. Ingen barn lærer om koranen. De øvrige innvendingene Brekke kommer med tilsier at eksempelvis den franske president Macron også faller innunder kategorien «antimuslimske rasister», men også disse innvendingene gir et feilaktig og unyansert bilde av hva du har uttalt.
En rask kikk i word press viser at det ligger 14.735 artikler i HRS-arkivet, i tillegg har HRS og du, Hege, utarbeidet en rekke rapporter og et antall bøker jeg ikke husker i farten med fokus på undertrykte kvinner og barn. Når Brekke da sidestiller HRS med rasismedømte Sian som omtaler muslimer som en «invasiv dødskult med uttalt forsett om å plyndre, voldta og drepe deg», da tenker jeg Brekkes påstander faller på sin egen urimelighet.
Hadde Brekke hatt anstendighet, burde han selvsagt bedt om unnskyldning slik Marte Michelet gjorde da det ble påpekt at anklagene hun framsatte i Hva visste hjemmefronten beviselig var tendensiøse og vel så det. Men det sier etter min mening mer om ham enn deg at han ikke beklager.
Det Brekke dog har rett i, er at det er påfallende at Gule gis klippekort i norske medier med sitt klare antisemittiske tankegods. Når han framholder at Israel ikke har rett til å eksistere, og endog har utvist en så sterk ekstremisme at han sammen med palestinske terrorister planla å utføre et terrorangrep i Israel, kan man ikke annet enn å kalle ham antisemitt, men han får med den største selvfølgelighet taletid og spaltemetere likevel.
Når Brekke plasserer meg på motsatt ytterflanke og kaller meg «ytre høyre» og «antimuslimsk rasist», har det ikke noe med politisk forståelse eller evne til å treffe spikeren på hodet å gjøre når Brekke gjør et poeng av at norske medier ikke tilkjenner meg samme taletid og spalteplass. Det har med islam å gjøre, og innerst inne mistenker jeg at Brekke vet det.