Det må sies først som sist at noe mer fiendtlig mot vanlige folk enn den sittende regjeringen skal godt gjøres å finne. Mens statskassen eser ut som en forspist gigant, er det nettopp vanlige folk som blir sittende igjen med smuler. Den økonomiske usikkerheten har bitt seg mer og mer fast under regjeringen Støre, og ikke bare blant de fattige, trygdede og mest lavtlønte, men blant helt alminnelige middelklassefamilier. Sjeldent har man sett en større politisk vilje til å inndra kjøpekraft fra borgerne enn hva man bevitner i dag, og med massivt økte levekostnader som følge av hasardiøs energipolitikk, økte skatter og avgifter og påfølgende forutsigbar inflasjon, er det sannelig ikke rart at den jevne arbeider har forlatt Arbeiderpartiet for godt.
Samrøre
Men Arbeiderpartiet skal ha for at de så det komme – og sikret politisk innflytelse uansett. Man skal ikke lete lenge i Hurdalsplattformen for å se grepet: LO skal gis større makt.
«Arbeid og sosial: Arbeid til alle i et tryggere arbeidsliv», heter overskriften, mens det er under deloverskriften «Organisert arbeidsliv» vi kan finne de virkelige sosialistiske grepene regjeringen Støre vil ta.
Regjeringens mål er full sysselsetting. Høy organisasjonsgrad og sterke fagorganisasjoner er kjernen i den norske arbeidslivsmodellen. Den har gitt norsk arbeidsliv høy produktivitet og et unikt konkurransefortrinn, og et samfunn med høy tillit, små forskjeller og stor omstillingsevne. Regjeringen ønsker et forsterket trepartssamarbeid som er tettere, mer forpliktende og mer strategisk for å møte de store utfordringene Norge står overfor i årene som kommer. Vi vil føre en politikk som stimulerer til økt organisasjonsgrad blant både arbeidstakerne og arbeidsgivere, og jobbe i nært samarbeid med partene for å sikre et seriøst og organisert arbeidsliv. Regjeringen vil gjennomføre en storrengjøring i arbeidslivet for å sikre faste, hele, stillinger med norske lønns- og arbeidsvilkår. Krisetiltakene i forbindelse med koronapandemien skal vare like lenge som krisen, og videreføres eller fases ut i dialog med partene i arbeidslivet.
Hvilke fagorganisasjoner og hvilket forpliktende, strategisk trepartssamarbeid det er snakk om i denne storrengjøringen er det neppe tvil om. Sant skal sies er da heller ikke regjeringen Støre flaue over å si det rett ut, for i neste omgang har den listet opp en rekke kulepunkter under overskriften «Regjeringen vil». Og viljen skal ingen kunne ta dem på, for dette er maktgrep i klartekst (mine uthevinger i teksten).
- Doble fagforeningsfradraget.
- Fornye og forsterke trepartssamarbeidet og gi samarbeidet betydelig større samfunnsoppgaver og -ansvar innenfor områder som kompetanseutvikling, bærekraft og økt eksport.
- Sørge for at partene i arbeidslivet er representert i alle relevante regjeringsutvalg.
- Øke organisasjonsgraden ved å gi virksomheter som er bundet av landsomfattende tariffavtale med fagforening med innstillingsrett, ytterligere unntak og rettigheter.
- Gjeninnføre en kollektiv søksmålsrett for å forhindre ulovlig innleie og arbeidslivskriminalitet, og vurdere kollektiv søksmålsrett på flere områder.
- Bidra til mer informasjon om fagforeningens rolle og trepartssamarbeidet, blant annet i skolen, i lederutdanningene, og på arbeidsplassene for arbeidere som kommer fra land med svake fagforeninger, slik alle kan treffe et informert valg om de vil organisere seg.
- Legge frem jevnlige kartlegginger av utviklingen i arbeidslivet knyttet til organisasjonsgrad, tariffavtaledekning, innleie, samt faste og midlertidige ansettelsesforhold og andre tilknytningsformer.
- Innlemme ILOs kjernekonvensjoner i menneskerettsloven.
- Sette ned en lavinntektskommisjon, med deltakelse fra partene i arbeidslivet og følge opp konklusjonene med politiske grep for å redusere inntektsforskjellene i Norge.
Hvem vil vel gjøre noe med strømpriser, drivstoffavgifter eller matmoms når man kan bruke situasjonen til å øke egen politiske innflytelse via LO? Ikke Arbeiderpartiet i alle fall. Mer makt til LO er i praksis mer makt til Arbeiderpartiet, og det er ingen stor hemmelighet.
Nedadgående Ap – mer makt
Arbeiderpartiets nære forhold til LO kan igjen bli et problem, skrev Theodor Barndon Helland, statsviter i Civita, i Nettavisen 8. april, og det har han selvsagt rett i.
I Norge er interesseorganisasjoner som NHO, Akademikerne, Norges Bondelag, Unio og LO, med på å påvirke norsk politikk gjennom forhandlinger i statens organer og gjennom deltakelse i forvaltningens råd og utvalg.
Men sistnevnte, LO, skiller seg fra de i andre på grunn av dens formaliserte bånd til Arbeiderpartiet. LO er representert i Arbeiderpartiets sentralstyre og valgkomité, deltar for Arbeiderpartiet i valgkamper og overfører penger direkte til partiet.
Altså deltar LO både i statens og Arbeiderpartiets organer. Dette gir grunn til bekymring for økt korporatisme og ytterlige makt til LO, som er et uheldig eksempel på norsk korporatisme.
Det er ikke bare et uheldig eksempel på norsk korporatisme, det er enda verre. Med stadig mindre oppslutning blant velgerne, sikrer Arbeiderpartiet likevel makt ved å sikre LO partsdeltakelse i offentlige råd og utvalg. Ikke nok med det, de tette båndene mellom LO og Arbeiderpartiet er styrket i slik grad at LO har direkte påvirkningsmakt helt inn i regjering og forvaltning. Som eksempel kan nevnes LOs makt påvises ved ikke å gå lenger enn til å påpeke at LO-leder Peggy Hessen Følsvik også leder valgkomiteen i Arbeiderpartiet. Kom ikke og si at det ikke foregår mye spill og forhåndsavgjørelser på bakrommet, det står ikke til troende.
Om så også er med storstreiken kan vi selvsagt ikke vite, men det er flere påfallende elementer som bør få bjellene til å ringe i ørene på folk. Det er bare å stille spørsmålet: Hvem tjener egentlig på denne streiken?
– Når avstanden er så liten fremstår denne streiken så dum at den burde vært over allerede, tordnet Trygve Hegnar på mandag morgen i et videointervju, og NHO-sjef Ole Erik Almlid har sagt seg enig i at streiken kunne vært unngått.
Stein Lier-Hansen, leder i Norsk Industri, framholdt også i NRK mandag morgen at «alle ville fått reallønnsøkning» dersom partene hadde blitt enige om riksmegler Mats Rulands skisse til løsning, der den foreslåtte lønnsveksten er 5,2 prosent. Med en beregnet prisvekst for 2023 på 4,9 prosent, ville Rulands skisse gitt reallønnsvekst, og til tross for at LO framholder at de lokale lønnstilleggene ikke kunne sikret absolutt alle reell lønnsvekst inneværende år, synes det helt avsindig å gå til streik for noen få øre for en liten andel arbeidstakere. Ikke minst synes det avsindig for arbeiderne selv, som ikke vil kunne merke noen positiv endring. For små og mellomstore bedrifter som tas ut i streik vil streiken i seg selv kunne ødelegge langt mer enn den kan løfte de ansattes lønninger.
Mens mediene var mest opptatt av bruddet mellom den tidligere Frp-politikeren Per Sandberg og Bahare Letnes, ga førstnevnte et intervju i Nettavisen der han peker på noen helt vesentlige poeng:
Sandberg har for øvrig ikke noe særlig til overs for den pågående streiken, som han beskriver som både unødvendig og dramatisk for både arbeidstakere generelt og bedriftene.
– Ikke minst for de små og mellomstore bedriftene som akkurat har vært gjennom en krise med pandemien, og nå står i en ny. Økonomien skranter for de fleste, sier Sandberg.
Han mener hele streiken og målet til LO er en bløff, da arbeidstakerne ikke vil få noe igjen for det i det store og hele.
– Jeg synes verken NHO eller LO har forpliktet seg nok til å forklare hva som skjer med fem eller seks prosent lønnsøkning. Det vil skape høyere inflasjon og høyere priser, og ikke minst vil rentebanen være høyere i lenger tid. Så kanskje får vi en økt rente på grunn av det, hevder Sandberg.
– Så dette med å øke kjøpekraften gjennom å gi fire-fem-seks prosent lønnsøkning, det er rett og slett en bløff. For det spises opp av staten takket være skatter og utgifter. De eneste som blir rikere her, er jo nettopp staten, legger han til.
Nettopp. I tillegg kunne han sagt at det indirekte gir Arbeiderpartiet makt og gjennomslag for den grønne politikken de så iherdig jobber for, for effektene av streiken er påfallende i samsvar med FNs bærekraftsmål.
Strategisk Støre
Hvordan statsministeren selv velger å uttale seg om storstreiken som så langt har ført til at 25.000 arbeidstakere er tatt ut etter brudd i forhandlingene, sier egentlig sitt. Til NRK sier Jonas Gahr Støre at situasjonen er alvorlig, men at vi må ha respekt og være trygge på at partene følger spillereglene som finnes.
– Det er beklagelig at det nå blir en stor streik. Slik er spillereglene i arbeidslivet vårt. Vi har parter som forhandler om spørsmål knyttet til lønn og da er streik et mulig alternativ, sier Støre.
– Denne streiken handler om økt kjøpekraft for arbeidstakerne. Hva tenker du om det?
– Det skal jeg være varsom med å kommentere. Det er partenes ansvar. Som regjering skal vi ha respekt for at partene følger de spilleregler som finnes, sier statsministeren.
– De har også et ansvar nå som det er streik. Jeg kan forstå at dette er krevende, blant annet for de som er avhengig av ferge. Streik er et lovlig virkemiddel, fortsetter han.
– Økonom, Jan Ludvig Andreassen, mener regjeringen bør varsle kutt i avgifter til strøm og mat for å hindre en langvarig storstreik. Vil det bli aktuelt?
– Det er gjort veldig store innsatser for å få reduserte strømpriser. På mat har stigningen i pris vært en utfordring for mange, men den har steget mindre her til lands enn i andre land. Blant annet fordi vi har vårt eget jordbruk og matpriser, sier Støre.
Han sier også at regjeringen ikke vil komme med et slikt initiativ nå.
Selvsagt vil ikke regjeringen komme med noe initiativ som motarbeider regjeringens egen politikk, det er snarere latterlig at NRKs journalist stiller spørsmålet etter selv å ha fastslått og definert hva streiken handler om – og konkludert feil. NRK legger enkelt til rette for at statsministeren kan fortsette å framsette påstander om «veldig store innsatser for å få reduserte strømpriser». Det er virkelighetsfjerne uttalelser i en politisk villet situasjon.
De uanstendige
En streik nettopp i mellomoppgjøret i frontfaget kan gjøres rimelig strategisk, og det er det da heller ingen tvil om at den er. Det er påfallende hvilke sektorer som tas ut i streik, og tanken om at dette minner om politiske grep både før, under og etter koronanedstengingen, melder seg unektelig.
Enhver bør gjøre seg noen tanker om hvorfor det ikke er pågående storopprør mot energipriser, drivstoffpriser og matvarepriser, slik man burde kunne forvente av et folk som har blitt pålagt mangedoblede utgifter på strøm og sterkt økte utgifter på det meste annet. Men nordmenn er trauste og tause og faller raskt til ro når ting oppleves å bli litt mindre dyrt. Forferdelsen var stor da strømprisen galopperte i vei til det absurde, men så faller folk likevel til ro av den klientifiserende strømstøtten. Tilsvarende med bensinprisene ble folk forferdet av å se 25-tallet per liter, men roet seg da prisen «sank» til 21 kroner. I realiteten er utgiftsøkningen vanvittig, og legger man inflasjon og forhøyet rente til puslespillet burde vanlige folk være i harnisk.
Om de reelt sett er i harnisk er ikke foreløpig godt å vite, men stresset og ubehaget den jevne familie kjenner på er definitivt tiltakende, og det klareste uttrykket er partimålingene, der folk har tatt beina fatt vekk fra Arbeiderpartiet.
Men strikken kan strekkes enda lenger fra politisk hold. Fjern tilgangen til de «uanstendige godene» som alkohol, sjokolade, potetchips og hotellopphold, sørge for å ramme byggevirksomhet både hva gjelder veibygging og boligbygging, og ramme dem som eier biler. Det skal godt gjøres å ikke se et mønster i oversikten over virksomheter som er tatt ut i streik. Det skal ramme deg og meg og vårt forbruk av goder vi ikke egentlig har godt av. Du kan jo selv vurdere hvilke bærekraftsmål som kan krysses av på ved denne streikestrategien. For vår del tenker vi mål nummer 3, 8, 10, 12, 16 og 17 er gyldige tips dersom vi tar på oss Arbeiderpartiets briller.
De uttatte streikende sektorene passer forøvrig som hånd i hanske ikke bare med klimamålene, men også med de nye kostholdsrådene, der totalavhold anbefales som beste løsning.
Generalsekretær Ragnhild Kaski i organisasjonen Av-og-til sier til Nationen at hun er fornøyd med de nye nordiske kostholdsrådene, der utkastet til råd om alkoholbruk har blitt skjerpet betraktelig.
– Når forskningen er så tydelig på at det ikke finnes noen trygg nedre grense når det kommer til alkohol, tenker jeg også det ville vært litt rart å lande på en annet helseråd enn null enheter.
Så hvorfor ikke øve litt på totalavhold når sjansen byr seg? Gitt nordmenns urokkelige vilje til å både betale mer og finne seg i de underligste inngrep fra statlig hold, er det slett ikke rart om det finnes en politisk tanke bak å ramme nettopp bryggerier og vinmonopol med streik. Da er grunnen beredt for avgiftsøkning og likevel takknemlige forbrukere. En konspiratorisk tanke, sier du? Tja, ikke mer konspiratorisk enn at den føyer seg i rekken av hva man kan forvente med tanke på siste års politiske virke og vyer.
På vanlige folks bekostning
Verken LO eller Arbeiderpartiet bryr seg døyten om vanlige arbeidstakere. Hadde de gjort det hadde det ikke vært streik i utgangspunktet. Streiken stinker fordi den bærer i seg det ekle preget av en vilje til å inndra kjøpekraft fra folket før smuler derimot skal deles ut etter prinsippet om ‘verdig trengende’, parallelt med en tvangsmessig tilpasning av befolkningen til framtidens gode verdier. Vil du ikke, så skal du.
I jakten på det gode, rene fremtidsmennesket har Arbeiderpartiet så langt foretatt så alvorlige grep at det minner mer om forakt for vanlige folk enn det minner om noe annet. Utjevningen de ivrer etter skal skje på bekostning av nettopp vanlige folk, der fordømmelse truer enhver som har tro på noen meritokratiske prinsipper der intelligens, kompetanse og ytelse gir grunnlaget til maktfordeling. Slikt skal vi ikke ha i fremtiden, fastslår Arbeiderpartiet, som vil både karakterer og personlig ansvar til livs i skolen og som ivrer for en form for utjevning der til og med arbeidslinja er forlatt.
Med LO som sverddrager i en streik som handler langt mer om moralisme enn den handler om arbeidstakeres lønnskrav får Arbeiderpartiet på historisk lavmål likevel målbåret sin visjon. Det stinker både av streiken og av smulene som etterhvert skal drysses ut.