Innvandrerbefolkningen i Frankrike er rekordstor. Ifølge en artikkel i Le Figaro, som tar utgangspunkt i det franske statistikkbyrået INSEE, utgjør nå 1. generasjon innvandrere syv millioner personer, altså 10,3 prosent av Frankrikes totale befolkning. Så følger 2. generasjon, som utgjør 10,9 prosent og 3. generasjon 10,2 prosent. Dette blir til sammen 31,4 prosent, altså nesten nøyaktig en tredjedel av befolkningen.
Samtidig har 40 prosent av barn i alderen 0-4 år innvandrerbakgrunn.
Disse tallene inkluderer ikke de antakelig flere hundre tusen som oppholder seg illegalt i landet. Om lag halvparten av 1. generasjon er av afrikansk opprinnelse.
Før ble de franskmenn
Innvandringsbildet har totalt endret karakter siste 50 årene. Mens det på 60-tallet var dominert av europeere (to tredjedeler), er nå kun en tredjedel av nye innvandrere europeere. Europeere som har slått seg ned i Frankrike de siste over 10 årene har alltid vært vellykket: De har utvist takknemlighet overfor sitt nye hjemland, de har arbeidet hardt og de har assimilert seg. Enkelt sagt: De ble franskmenn av beste sort.
I 2022 fikk 320.000 nye innvandrere opphold. I tillegg til dem har 156.000 asylsøkere og 400.000 illegale innvandrere tilgang til skattefinansiert medisinsk behandling. I tillegg estimeres det at flere hundre tusen fremdeles ikke har bedt å bli medlem av det offentlige helsevesenet. Direktøren for det franske kontoret for innvandring og integrering (OFII), Didier Leschi, sier at ulovlige innvandrere vanligvis gis oppholdstillatelse etter fem års ulovlig opphold på fransk jord.
Den voldsomme innvandringen fra land utenfor Europa har ikke minst ført til at Frankrike, som hadde et av verdens beste helsevesen for noen tiår siden, ikke lenger kan gi befolkningen et generelt godt nok helsetilbud.
Pierre Brochand er tidligere direktør for den franske etterretningstjenesten (Direction générale de la sécurité extérieure, DGSE). Han har tidligere advart om at hvis ikke Frankrike legger innvandringspolitikken radikalt om, vil landet bli fattigere og fattigere, og man vil risikere borgerkrig.
Det kulturelle gapet mellom oss og nykommerne har ingen motsvarende i vår historie. De kommer alle fra den tredje verden, fra forfeilede samfunn hvor respektløshet, vold og korrupsjon råder. Flertallet er muslimer. Dette gjenoppliver en religiøs uenighet som vi trodde vi var ferdig med.
Bølgen som ble utløst av den arabiske våren har ført til at antallet muslimer har økt med 25 ganger siden 60-tallet.
– Islam utgjør en stolt, krigersk, offensiv, militant sivilisasjon som opplever seg ydmyket av Vesten to ganger tidligere, sier Brochand.
Gjennom globaliseringen har dette gitt muslimer er ny mulighet til å ta opp kampen mot den vestlige sivilisasjonen, mener han.
Gitt fra seg politisk styring
Brochand er særlig skeptisk til dommerstanden og internasjonale lovverk som overstyrer den nasjonale politiske viljen.
– For meg er det viktigste å ta tilbake kontrollen over våre juridiske virkemidler. Vi er bundet av det som feilaktig kalles rettsstaten og som kun tjener individuelle rettigheter implementert av de høyeste domstoler som faktisk dømmer de folkevalgte til impotens. Ukontrollert innvandring er underlagt overnasjonal lovgivning og dommere.
Brochand mener at det er «staten som skal fikse gjerdene, bestemme hvem som kan gå inn». Dette mener han hindres av dommerstanden, sier han til tidsskriftet FDS.
Det samme problemet, eller den politiske impotensen, gjelder selvfølgelig hele Europa. Nasjonalstatene har gitt fra seg den politiske selvråderetten til all verdens konvensjoner og egen og internasjonal dommerstand.
Brochand karakteriserer innvandringen Frankrike har opplevd det siste halve århundret som «ikke drevet av politiske beslutninger eller økonomiske aktører, men av jurister og dommere».
Dertil kommer innvandringsbølgen de siste 50 årene fra mislykkede stater. Selvsagt slår dette kraftig ut både i forhold til en kulturell forringelse, fremveksten av et krigersk islam på fransk jord, og til forringelse av det offentlige tilbudet til befolkningen og infrastukturen.
Innvandring fører ifølge Brochard til lavere lønnsnivå for franskmenn som arbeider på «gulvet», mens de nye innvandrerne fra Afrika og Asia mangedobler inntekten sin sammenliknet med hva de hadde av lønninger i opprinnelseslandene. Arbeidsgiverne tjener på lønnspresset, samtidig som innvandrere sender massivt med penger til hjemlandet, noe HRS igjen nylig dokumenterte, der særlig somaliere, pakistanere og afghanere i Norge utmerker seg med svært høye transaksjoner til hjemlandene.
Brochard anslår at strømmen av penger ut av Frankrike beløper seg til svimlende en billion euro siden 1970-tallet.
Et samfunn i bratt nedoverbakke
Tallene innledningsvis viser at befolkningsutskiftingen i Frankrike er et ubestridelig faktum. Nettopp dette får Brochand til å bekymre seg for sine barn og barnebarns fremtid i Frankrike. Den sosiale tilliten i landet vil smuldre opp, livskvaliteten vil synke parallellt med at tilliten forsvinner.
– Når jeg sier dette tenker jeg på mine barn, mine fremtidige barnebarn og den fremtid som er forbeholdt dem, særlig når vippepunktet er passert og innvandrerbefolkningen med muslimsk religion blir større enn den franske.
Brochand mener at den lovlige innvandringen må strupes, det samme gjelder utdeling av statsborgerskap og visum til folk fra dysfunksjonelle stater. Han vil også at Frankrike skal gjøres mindre attraktivt ved å slutte å belønne juks og slutte å gi skattefinansiert helsetilbud til illegale innvandrere. I tillegg vil han at Frankrike skal redusere den nyankomne innvandrerbefolkningen ved ikke å fornye oppholdstillatelser og legge forholdene til rette for øke den opprinnelige befolkningen.
Brochand kaller bruk av begrepene rasisme og fascisme i debatten m innvandringen for ideologisk basert utpressing. Men han er ingen optimist på at vinden vil snu: «Så inntil videre ser det ikke ut til å være håp om friskmelding av Europas innvandringssyke mann», sier Brochand.
Ingen skal kunne si at ikke både franske politikere og politikere i, ja, hele Vest-Europa, har blitt fortalt hva skriften på veggen ikke visker, men roper mot dem, og påfølgende har gitt kloke råd om hvordan løse de voldsomme skadene nasjonalstatene våre er påført siste tiårene.