Egentlig er det ikke mye å lære, for det handler langt mer om å tørre. Da den danske VK-regjeringen på begynnelsen av 2000-tallet tok et krafttak for å stramme inn innvandringen og bedre integreringen, manglet det ikke på kritikk og anklager om menneskerettighetsbrudd og fremmedfiendtlighet. Anklagene kom ikke minst fra de sosialistiske partiene, mens europeiske, mest av alt i nord, politikere, medier og diverse organisasjoner ropte over seg om et rasistisk Danmark. Men den daværende regjeringen sto han av, som vi sier nordpå, og de svarte på kritikken – og fortsatte å stramme inn. Danmark beste var i front og velgerne svarte med å stemme på dem.
Sosialdemokratene i Danmark innså etterhvert at velgerne bestemmer, og la seg på samme linje som de borgerlige partiene. Det som mest av alt er oppsiktsvekkende nå, er hvor lite debatt det er om innvandring- og integreringspolitikken i Folketinget. For «alle», noen ytterliggående unntak blant de røde finnes fortsatt, har innsett at en restriktiv innvandringspolitikk er til landets beste. Alle problemer er ikke løst, men sammenlignet med Sverige er det rene solskinnshistorien.
Politisk mot
Danskenes politiske mot handler ikke minst om at de har forstått én ting: rask og effektiv handling. Da HRS på begynnelsen av 2000-tallet fulgte opp Samira i Tromsø som var dumpet i Somalia, var det en helt likelydende sak i Danmark, hun het faktisk også Samira. Men mens politikere, politiet og offentlige myndigheter ikke klarte å gjøre noe for norske Samira, gjorde daværende innvandringsminister i Danmark, Bertel Haarder, følgende klinkende klart:
Samira skulle tilbake til Danmark. Familien skulle selv hente henne og betale reisen. Hvis ikke, ville enhver trygd eller annen økonomisk bistand til den gjenværende familien i Danmark bli stoppet. Ferdig snakka.
Danske Samira var tilbake etter ca. én uke. Norske Samira kom enten aldri tilbake eller hun kom som gift og med x antall barn.
Da danske Samira var tilbake, ble det også oppdaget at hun ikke var familiens ekte datter. Samira ble adoptert bort, og husker jeg riktig valgte hun selv en dansk familie.
Hvor mange tragiske skjebner det er for norske og svenske «Samira-er» kan vi bare gjette. Men tallene er skyhøye i forhold til hva politikere og medier ønsker å forholde seg til.
På samme måte handlet danskene kort og kontakt når det kom til kriminalitet og gjengproblematikk. Politiet fikk utvidede fullmakter, straffene ble voldsomt satt opp (dobbel straff) , visitasjonssoner, oppholdsforbud og langt mer effektiv bruk av muligheten for utestengelse fra Danmark og tap av statsborgerskap ble gjeldende. Lovlydige borgere skulle beskyttes, så fikk heller de kriminelle syte og klage. Ferdig med det.
Flere kriminelle enn politifolk
Rundt 30.000 mennesker er knyttet til skyting og eksplosjoner rundt om i landet og det er flere enn antallet politifolk, sier rikspolitimester Anders Thornberg i Ekots lørdagsintervju.
– 30.000 individer og vi er 22.600 politifolk, sier han.
– Det er ikke nok av oss.
Dette var helgas budskap fra den høyest rangerte i politiet i Sverige. Hvordan skal politiet klare å løse sine oppgaver og hvordan kan politikerne hjelpe dem? Sverige sliter med en enorm gjengkriminalitet, godt kjent fra land vi ikke vil sammenligne oss med, og i fjor ble det satt rekord i skyteepisoder, en rekord som så langt ser ut til å bli slått med god margin i år. Imens vokser de innvandrertunge forstedene preget av parallellsamfunn, segregering, klaner og såkalt æresrelatert kultur. Importert alt sammen.
Dette vet enhver politiker i Sverige, men de har sittet handlingslammet tiår etter tiår. Det kan ikke nåværende statsminister Ulf Kristersson (M) tillate seg. Får han ikke iverksatt en endring kan han se langt etter å bli gjenvalgt om tre år. For øvrig er det påfallende at sosialdemokratene i Sverige nå etterlyser en mer restriktiv innvandringspolitikk, antakelig mest av alt for å dytte regjeringen lengst mulig opp til det utskjelte Sverigedemokraterna (SD), men landets beste bryr de seg mindre med. Du snakker om å skite i eget reir.
Fra utskjelt til kopiert
Tirsdag kom statsminister Kristersson og innvandringsminister Maria Malmer Stenergard (M) til det tidligere utskjelte Danmark for å lære.
– Jeg er glad for at Danmark etter 20 år med streng innvandringspolitikk kan inspirere andre, sier den danske statsminister Mette Frederiksen (S).
Kristersson på sin side sier at Sverige ligger mange år bak Danmark når det gjelder en streng innvandringspolitikk, anslått av han til 10-15 år.
«Det vi gjør nå, startet Danmark for 10-15 år siden. Det er nødvendig, det er mulig, men det tar tid», sier Kristersson om utsiktene for Sverige til å komme nærmere Danmark i innvandringspolitikken. Men svenskene ligger nok mer enn 10-15 år bak, 20-25 år er nok mer riktig.
Til tross for det, lever benektelsen av de reelle forholdene i Sverige fortsatt. Men også der kom et vendepunkt, som i hele Europa, med folkevandringskrisen i 2015. Mange vil fortsatt at det skal være en flyktningkrise, og ser man på mediedekningen blir det så påtakelig at det nesten tenderer til komisk – om det ikke var for at det er så alvorlig.
For svært mange av migrantene ville til Sverige. I tusenvis gikk de regelrett gjennom Danmark for å komme til Sverige, før danskene – etter krangel med EU-kommisjonen – stengte grensene. Men innvandrerne har fortsatt å komme til Sverige.
Må lykkes
I årtier har Sverige tatt imot så mange innvandrere at de nå utgjør over 2 millioner av befolkningen, 20 prosent, og da er ikke deres barn født i Sverige telt med. Bare i fjor fikk de 18.700 asylsøknader. Til sammenligning hadde Danmark 4.600, omtrent på nivå med Norge (4.919).
Det eneste partiet i Sverige som i klartekst har ønsket en restriktiv innvandring er SD, og det har kostet dem mange skjellsord. Da Kristersson ble statsminister var det med mandat nettopp fra Jimmie Åkesson og SD, og partiet forventer at regjeringen leverer på innvandringsområdet. Til tross for at det lille regjeringspartiet Liberalerne og deres leder, Johan Pehrson, hevder at SD hadde «slept inn skitt» i regjeringsavtalen, så virker det som om Moderaterna ser skriften på veggen:
Enten må de lykkes med innvandringspolitikken (integreringen kan de antakelig bare gi opp) eller så kan fort den neste statsministeren i Sverige hete Åkesson.
Et langt øyeblikk
Selv om den borgerlige svenske regjeringen har satt fart på en rekke initiativ og lovarbeid siden regjeringsdannelsen, som blant annet skal skjerpe straffene for gjengmedlemmer, sende flere unge gjengmedlemmer i fengsel og sørge for at svenskegrensene blir stengt, er det ikke nok for SD. De krever stopp for den ikke-bærekraftige innvandringen, og da stopp som i full stopp. Og de krever flere utvisninger.
«Vi har snakket om hjemsendelse av avviste asylsøkere. Vi har snakket om kriminalitetsbekjempelse. Ikke minst fra organisert gjengkriminalitet», forteller Frederiksen, og de to statsministrene besøkte, sammen med innvandringsministrene Stenergard og Dybvad Bek (S), blant annet det danske Hjemrejsetyrelsen og det nasjonale ID-senteret i Birkerød.
Når det kommer til grensekontroll skiller imidlertid Danmark og Sverige lag. Fra 12. mai opphører grensekontrollen mot Sverige, mens grensekontrollen fra Sverige til Danmark igjen blir utvidet.
— Det er ikke noe vi ønsker på lang sikt mellom Sverige og Danmark, sier Kristersson, som kaller grensekontroll en nødvendighet for øyeblikket.