I 2010 var var andelen av belgiere på 74,3 prosent. I 2020, ti år senere, var andelen sunket til 67,7 prosent. Da kan vi forvente at i 2030 vil andelen ligge rundt 60 prosent.
I en PEW-undersøkelse fra 2017 estimeres den muslimske befolkningen til 7,1 prosent totalt i landet, et estimat som er forsiktig.
Økende makt også i politikken
I 1964 inngikk Belgia bilaterale avtaler om arbeidsinnvandring med Marokko og Tyrkia, som først ble avviklet i 1974 ved en såkalt arbeidsinnvandringsstopp, ett år før Norge gjorde det samme. Avtalen har ført til at 80-90 prosent av muslimene i dagens Belgia har sin opprinnelse nettopp i Marokko og Tunis.
Marokkanere er i dag den største etnokulturelle minoriteten i landet. Denne marokkanske innvandringen, som hovedsakelig kommer fra Rif, er sterkt under islamistisk innflytelse, skriver Israel National News.
Avisen baserer seg på et oppslag i franske Causeur, som forteller at islamister i Belgia har inntatt viktige posisjoner i lokalpolitikken, i EU-kommisjonen og EU-parlamentet. I 2021 utnevnte eksempelvis regjeringen en islamist som likestillingskommissær, Ihsane Haouach, i hijab. Hun gjorde det raskt klart at om/når islam får makt, må sekulariteten vike. Det vil muslimske dommere sørge for, sa hun.
I 2010 ble Belgias muslimske befolkning anslått til å utgjøre 638.000 personer. Tjue år senere, i 2030, anslås det at den muslimske befolkningen nesten vil ha doblet seg til 1.149.000 personer. Majoriteten bor i dag i Brussel-regionen. Ifølge en studie fra 2016 er noen områder særlig dominert av muslimer, 49,3 prosent i Saint-Josse, 41,2 prosent i Molenbeek-Saint-Jean, og 38,5 prosent i Schaerbeek. Dette kalles det muslimske beltet i Brussel.
En studie fra 2020 avdekker at 38 prosent av unge muslimer i Belgia mener at sharia skal stå over sekulær lovgivning.
I Vallonia, regionen Charleroi, ble antallet moskeer doblet mellom 2007 og 2017.
«Hele Europa vil bli islamsk»
Razika Adnani i magasinet Marianne, forklarte at dette demografiske erobringsprosjektet ble skissert av den egyptiske predikanten Mohamed al-Ghazali (1917-1996), en av de mest innflytelsesrike medlemmene av Det muslimske brorskapet: «Han beskriver Vesten som en fordervet og bankerott verden som bare islam kan redde. På side 16 i en bok av ham siterer han ordene til en fransk konvertitt til islam: «Jeg forestiller meg at hele Frankrike konverterte til islam! Hva vil skje? Du vil ikke lenger finne fylliker på gaten, heller ikke reklamer for seksualitet… Kirker vil bli til moskéer etter at de er malt hvite, og butikker som selger svinekjøtt vil bli stengt.»
Det er nettopp konsekvensene på lengre sikt av den demografiske omveltningen som verken medier eller sentrale politikere vil snakke om. De snakker på inn- og utpust om forferdelsene våre barn og barnebarn vil møte som voksne hvis vi ikke setter inn en revolusjonær klimapolitikk. Men islams økende makt og betydningen av dette, hører vi ikke et pip om.
Som den tidligere tyrkiske statsministeren Necmettin Erbakan, Erdoğans mentor, sa i en tale i Ludwigsburg i Tyskland: «Europeere er syke, og vi vil gi dem medisiner. Hele Europa vil bli islamsk». 
I et estimat der like høy innvandring som i 2017 legges til grunn, finner PEW at andelen muslimer av den totale befolkningen i 2050 se slik ut:
- Norge: 17 prosent
- Sverige: 30,6 prosent
- Belgia 18,2 prosent
- Storbritannia. 17,2 prosent
- Frankrike: 18 prosent
- Tyskland: 19,7 prosent
- Østerrike: 19,9 prosent
- Italia: 14,1 prosent
- Spania: 7,2 prosent
- Polen: 0,2 prosent
- Ungarn: 4,5 prosent
– Fullstendig mislykket
At integrering av muslimer i Europa har totalt mislykkes, er et ubestridelige faktum, noe som ble ettertrykkelig slått fast av forskeren Ruud Koopmans i 2019. Han hadde da studert muslimers integrering i 20 år, og svarte følgende på spørsmål om det ikke finnes noen solskinnshistorier fra kontinentet vårt:
«Nei,» lyder det prompte fra Ruud Koopmans.
«For enhver som tar fakta og data seriøst, er det ubestridelig at det står verre til med integreringen av muslimer enn med andre grupper av innvandrere. Det er det ingen tvil om. Der er heller ingen tvil om at i de fleste andre grupper av innvandrere ser vi store fremskritt fra én generasjon til den neste. Det er ikke fullstendig fraværende hos muslimer, men forandringen er mye langsommere», fortsatte han, og forklarte dette med følgende, parallellført med den islamdominerte verden:
Det er i høy grad de samme årsaker som også er skyld i at de muslimske opprinnelseslandene klarer seg dårlig: Det handler om konservative synspunkter på kvinnens rolle, kvinner som ikke i tilstrekkelig høy grad deltar i arbeidsmarkedet, høye fødselstall og lav investering i barnenes utdannelse, hvilket overfører problemet til neste generasjon. I tillegg er fremveksten av islamsk fundamentalisme i opprinnelseslandene også en faktor, delvis fordi migrantene tar den med seg, delvis fordi de er påvirket av propagandaen som kommer fra den muslimske delen av verden.
Noen av det samme lød fra FN tidlig på 2000-tallet: dess mer islam praktiseres i dens grunnelement, dess mindre menneskerettigheter og demokrati, og dess mer underutviklet blir samfunnet. Belegg for påstanden nedfelte FN i flere rapporter om den arabiske verdenes stagnasjon (serien ”Arab Regional Human Development Report”, fra 2002 – 2006). Hvor ytterst vanskelig det er for den muslimske verden å akseptere menneskerettigheter, har Organisation of Islamic Conference selv forklart i Kairo i 1990: FNs menneskerettighetserklæring ble underlagt islamsk «hellig» lov sharia.
Koopmans prøver altså å avlive den foretrukne forklaringen på integreringshavariet blant muslimer: diskriminering og rasisme. Dette er en myte, ifølge Koopmans.
Men spør Ap og Høyre: Vi skal bli mye bedre på integrering, er mantraet, og det produseres hatlover og handlingsplaner mot nordmenns angivelige rasisme. – Er de fullstendig resistente mot fakta gjennom 1.400 år, og i Europa om lag siste 50 år? er vårt svar på denne ønsketenkningen.