Alle unnskyldningene som Støre-regjeringen har benyttet for å fraskrive seg ethvert ansvar, om det så handler om krigen i Ukraina, skyhøye strøm- og drivstoffpriser, økte matvarepriser, økte renter, svak krone og dette katastrofale «vanlige folks tur», trenger ingen ytterlige kommentar – utover at Jonas Gahr Støre tviholder på at Arbeiderpartiet ikke er i noen krise. Uansett hva meningsmålingene forteller har mantraet i Ap-ledelsen vært at de godt forstår folks frustrasjon, men at Ap er riktig parti til å ta landet trygt gjennom krisene. Så igjen er det altså noen utenforstående sin feil, denne gangen velgerne.
Samtidig fortsetter bare krisespiralen å vokse. For oss velgere fremstår det som om tiltakene, hvis tiltak, ikke virker. Da er det ikke det minste rart at Aps landsmøte møter Jonas med varm applaus, ikke fordi han fortjener det, men fordi de alle i Ap så sårt trenger det.
Sin egen virkelighetsforståelse
Hvor partiets nåværende indre konflikter egentlig startet, kan kanskje skrives tilbake til Aps håndtering av Metoo-konfliktene, eller retter sagt: Hadia Tajiks «håndtering», da hun benyttet det som et slagvåpen mot sin erkefiende Trond Giske, da begge var nestledere i partiet. For nå skulle «ukulturen» i partiet røskes opp i, og det var det de unge kvinnene i partiet som skulle ta grep om. Det gikk vel så der, selv om Giske ble skjøvet ut av nestlederposten og stilte sin plass som partiets finanspolitiske talsmann på Stortinget til disposisjon. Kronprinsen hadde tapt, men kronprinsessen Tajik satt igjen – hun som så mange oppfattet som en lysende stjerne på den politiske himmelen, der det skinte for en fremtidig Ap-lederpost og en (første muslimske) statsministerpost.
Men, hovmod står for fall. Aftenposten avdekket at Tajik hadde jukset med Stortingets pendlerbolig, noe hun motsatte seg kraftig. I kjent stil langet Tajik ut mot dem som kritiserte henne og hun sparte ikke på kruttet. Ikke det minste underlig, over år har Tajik også vært en yndling for mediene. Å takle kritikk fra dem, var helt utenfor Tajiks rekkevidde. Da prøvde Tajik seg på en vri, nemlig å lage en fiktiv leiekontrakt i hjemfylket Rogaland, som ble avslørt av VG. Tajik innså til slutt, eller ble fortalt, at den politiske tilliten var brutt. Ble hun sittende som statsråd ville hun lage (enda mer) trøbbel for Støre. Hun gikk av.
Det betyr ikke at verken kronprinsen eller kronprinsessen ga opp. På hvert sitt vis har de prøvd å posisjonere seg i partiet igjen, Giske som med sitt politiske talent bygget opp Nidaros SF til Aps største lokallag, mens Tajik prøvde å prate seg tilbake, vel vitende om at hun har støtte hos Støre. For Støre var tapet av Tajik åpenbart stort, mens Giske ikke har æren av slik støtte. Det handler kanskje om evnen til selv å skaffe seg makt, der Giskes taktikk synes å ligge et hestehode foran rivalen Tajik.
Men for Ap, ikke minst den trehodede Peggy, var begge blitt for beheftet med for mye uro og konflikter. Så selv om Tajik på nytt stilte seg tilgjengelig for nestlederposisjonen, sa Peggy Hessen Følsvik, som sitter i Aps sentralstyre, er LO-leder og leder av Aps valgkomité, i rollen som sistnevnte, nei. Her skulle nye koster til, og de skulle åpenbart hentes fra overlevende fra Utøya, der valget falt på de to som allerede er statsråder i Støre-regjeringen, kunnskapsminister Tonje Brenna og næringsminister Jan Christian Vestre (sistnevnte fordi Bjørnar Skjæran trakk seg som nestlederkandidat).
Og så kom plutselig Helga Pedersen i spillet. Finnmark Ap ønsket Pedersen inn som partisekretær, hvilket tilsier at sittende partisekretær Kjersti Stenseng må ut. Støre tåler tydeligvis ikke å miste en nært alliert til og har forsvart Stenseng med all sin kraft. Hvorfor er ikke godt for utenforstående å forstå, da Stenseng utad stort sett bare kommenterer dårlige meningsmålinger med intetsigende snakk. Så da tok likegodt Støre en telefon til Pedersen som bidro til at hun trakk seg som kandidat. At det er helt uakseptabel fremgangsmåte har Støre hele tiden benektet, som med Aps krise. Noen har åpenbart sin egen virkelighetsforståelse, og det tjener ikke Ap.
Arbeidslinja og økte trygder
Indre personstrider er det nok i alle partier, men med et parti i krise blir det straks synligere. Men da ble tatt til orde for å endre Aps sjel, arbeidslinja, jamfør bare partinavnet, satt det nok en støkk i mange. At arbeidslinja er forlatt for mange år siden, er det lite rom for å diskutere – for den forsvant med den ikke-bærekraftige innvandringen.
Det var næringsbyråd i Oslo og ordførerkandidat i høstens lokalvalg, Rina Mariann Hansen (Ap) som kalte arbeidslinja et «fryktelig begrep». Det baserer hun på folk hun har møtt da hun hadde ansvar for sosialpolitikken i Oslo. Da møtte hun folk som ikke kan jobbe og som mottar offentlige ytelser som ikke strekker til for å leve i hovedstaden. Hennes poeng er at trygder og stønader må økes, noe det kan synes å være et flertall for på landsmøtet.
Nå vet vi alle hvem som belaster de sosiale budsjettene mest, som jo er et ikke-tema. Men det bør ikke overraske noen at når vi tar imot svært mange som ikke kan være (gode nok) bidragsytere, så vil det gå ut over noen. Og her vil, som vanlig, de svakeste tape mest. Det som heller ikke bør overraske, er at det er svært kostnadskrevende å føre et økonomisk utjevningsprosjekt i et høykostnadsland som Norge. Samtidig er det for «folk flest» ikke en menneskerett å by i landet dyreste by, men bosettingsmønsteret tør heller ingen styre.
Så skal vi ikke kødde med trygdeytelsene, som Hansen svarer til Støres «Ikke kødd med arbeidslinja!» på landsmøtet, men det de åpenbart kan kødde med er skattebetalerne. Vi skal betale og betale for noe vi ikke har bedt om, som er ekstremt kostbart og som fører til forskjellsbehandling av landets befolkning. Vis meg for eksempel den ungdommen som ikke også vil ha «gratis» sertifikat eller dem som ikke vil takke ja til gratis tannlegebehandling.
Klart Ap også skjønner dette, men det lar seg vanskelig forklare når elefanten i rommet liksom ikke eksisterer. Derfor snakker Støre på landsmøtet om arbeidslinja som noe genuint for Ap, ikke den arbeidslinja som de andre partiene prater om. For Ap handler det om «prinsipper» selv om det Nye Norge ser helt annerledes ut. Ap driver politikk ut fra intensjoner uten å ta konsekvensene innover seg. For hva er det som fører til økende forskjeller, økende utrygghet og voksende mistillit i et land, se det er spørsmålet som få har lyst til å sette søkelyset på.
Støre advarte også mot å lukke øynene for økende forskjeller, for økende utrygghet og voksende mistillit, som han mener andre land har gjort.
– Se hvor det tar samfunnet: Når det biter seg fast, er det ofte vanskelig å snu. Tilbake har de fått populisme og et samfunn der folk hverken stoler på hverandre – eller på myndighetene, sier Støre.
– Det er derfor, kjære landsmøte, at dette er vår viktigste oppgave nå: Gi folk trygghet i urolige tider, sier han ifølge VG.
Å gi folk «trygghet» handler ikke minst om å forhindre kommersielle konserner, for det er visstnok bare Staten, Ap-Staten, som er den trygge arbeidsgiveren. Så ikke nok med at den tidligere arbeidslinja er avgått med døden, Ap har også, ikke minst sammen med SV og Rødt, kommet til at det er en smart ting å flå de rike mest mulig.
Mistilliten til rikingene
At rikingene flykter fra Norge er forståelig, like forståelig som at krona svekkes. For den tryggheten som Støre prater om, er i realiteten en utrygghet for de fleste – i alle fall hvis du selvforsørgende og mer enn det. Når tilliten er brutt, både for rikingene og for den norske krona, ja da må det gå som det går, investeringene uteblir. Spiralen brer om seg og trekker mer elendighet med seg.
Som Trygve Hegnar uttalte i en nylig leder er det over tid blitt hevdet at de aller rikeste betaler mindre i skatt av sine inntekter enn lønnsmottagere som sykepleiere og rørleggere. Det er ikke sant, påpeker Hegnar, for alle betaler den samme skatten på lønnsinntekter (marginalskatten gjør at noen betaler mer). Denne usannheten skyldes at SSB har kommet med noen teoretiske regnestykker hvor penger som ligger i aksjeselskaper – altså som ikke er delt ut til eller gitt til aksjonærene i form av utbytte eller lønn – anses som lønn det er ikke er betalt skatt av. Men skatt bør altså være avhengig av man faktisk får noen penger i lomma.
Hegnar sier at dette igjen er blitt aktuelt fordi LOs sjeføkonom, Roger Bjørnstad, i en høringsuttalelse mener at det er blitt et ulikt skattenivå mellom eierinntekter og lønnsinntekter, og påpeker derfor følgende: «regjeringen må finne en løsning på dette, for de aller rikeste har en mulighet til å putte utbytte i egne selskaper, og selv bestemme når de skal tas ut til beskatning». Dette skal betraktes som «skattehull», hvilket det ifølge Hegnar ikke er:
Det er helt bevisst i den såkalte fritaksmetoden at selskapsaksjonærer som hovedregel er fritatt fra beskatning av utbytte og gevinst på aksjer, fordi man vil unngå at aksjeinntekter blir skattlagt flere ganger på selskapsnivå i en eierkjede av selskaper (kjedebeskatning), og man vil unngå innlåsing av kapital, samt få kapitalen dit hvor den kaster mest av seg.
Skatt for eierne blir det når de får utbytte eller lønn. Når pengene tas ut. Da har de selvfølgelig samme skattesats som sykepleierne per tjent krone.
Og ser vi på eierbeskatningen som helhet, kan alle regne ut at den har økt kraftig de siste årene med de rødgrønne. I 2016 var den samlede skatten på selskap og eier 46,6 prosent, så i 2021 46,7 prosent, og nå, med en drastisk økning utbytteskatten, er eierskatten 51,5 prosent.
Men, det er åpenbart ikke så nøye. Man kan kødde med skattebetalerne en viss tid, men det er oppskriften på økende forskjeller, økende utrygghet og voksende mistillit. Så da blir en sittende igjen med den nye arbeidslinja, økte trygdesatser, flere som ikke er selvforsørgende, flere som ikke betaler (nok) skatt og færre som kan betale for gildet. Lykke til, Ap.