Fraværsgrensen innført under regjeringen Solberg har vært en suksess – ikke minst for innvandrerelever som tvinges til oppmøte og dermed lærer noe. Likevel er det en strålende fornøyd AUF-leder Astrid Hoem som sier til NRK at det går mot en seier for ungdomspartiet når det gjelder å fjerne fraværsgrensen.
– Nå blir det foreslått å erstatte dagens fraværsgrense. Det er et skikkelig stort AUF-gjennomslag som generasjoner med AUF-ere har kjempet for.
Høyre-politiker Simen Sandelien lar seg ikke imponere av AUFs «seier». På Facebook skriver Sandelien at han følger Aps landsmøte fra sidelinjen med en viss undring.
Tenk at AUF her jubler over gjennomslag for fjerning av fraværsregelen. Denne regelen er en av få endringer i norsk skole de siste årene som har hatt en skjerpende disiplinerende funksjon. Innføringen av denne regelen har gitt svært gode dokumenterbare effekter på elevenes tilstedeværelse og læring. Nå skal Ap altså fjerne regelen. Det i en skole hvor utfordringen heller er at elever har uendelig mange rettigheter og lærerne har for få virkemidler.
Tenk at partiet i fullt alvor diskuterer å gå bort fra «arbeidslinjen» og ønsker å kjempe med partiene lenger til venstre om gunsten til velgerne som står helt utenfor arbeidslivet. Hvorfor kaller man seg da Arbeiderpartiet? Hva med et navneskifte til Trygdepartiet? Vil de virkelig være det?
Ja, kan vi tørt fastslå, for noen annen forklaring er vanskelig å finne. Å fjerne fraværsregelen er i praksis å stikke kjepper i hjulene for de elevene som har hatt aller størst utbytte av den disiplinerende regelen; de svakeste. Regelen har tvunget unnasluntrere til å stå opp om morgenen og påfølgende møte opp i klasserommet og lære noe. Det er noe klassisk solidarisk over en slik regel. Ungdommer lærer å forholde seg til forventninger og de merker at deres bidrag betyr noe.
Ikke minst har innvandrerungdom hatt godt av fraværsgrensen. Når man kommer fra et hjem der regler, oppfølging og grenser ser diametralt annerledes ut enn i et gjennomsnittlig norsk hjem, er det både forutsigbart og støttende å møte oppmøtekrav på skolen.
Da valgseieren var et faktum for Arbeiderpartiet høsten for to år siden, advarte vi om at den påtroppende rødgrønne regjeringen ville ønske å fjerne fraværsregelen, og vi gjengir noen av avsnittene som illustrerer hvorfor dette er håpløs politikk.
Suksessen
Tallene taler da også sin egen tale om fraværsgrensen og effekten for innvandrerungdom. I boken Fraværsgrensen i videregående skole: Perspektiver, konsekvenser og erfaringer kan man lese hvor stor effekt de påstått «rigide kravene» hadde.
Ved å undersøke ulike demografiske grupper og hvordan disse blir påvirket av fraværsgrensen bekreftes mønsteret av at gruppene med det høyeste fraværet er de som også reduserer det mest. Elever med mor uten høyere utdanning reduserer fraværet sitt mer enn elevene med mor som har høyere utdanning. Innvandrere reduserer fraværet sitt mer enn etterkommere, som igjen reduserer fraværet sitt mer enn norskfødte med norskfødte foreldre.
For skoleåret 2016/2017 reduserer innvandrere i snitt sitt fravær med rundt 31,5 timer i 2016/2017, mens de norskfødte med innvandrerforeldre reduserer det med 24,5 timer, sammenlignet med henholdsvis 89,9 og 76,4 timer for elever i videregående skole i skoleåret 2015/2016. De norskfødte med norskfødte foreldre reduserer på sin side fraværet med 16,3 timer i 2016/2017, fra et nivå i 2015/2016 på 65,9.
Tallene viser at videregående opplæring er selve grunnstenen i den sosiale mobilitetstrappen, mens fraværsgrensen er rekkverket som gjør at de som snubler faktisk klarer å holde seg fast og gå trinnene.
Det er nettopp kravene til oppmøte som gjør at en stor andel innvandrerungdom klarer å redusere fraværet sitt, og påfølgende belønnes i form av både læring, sosialt utbytte og karakterer.
For videre i boken heter det at «Særlig elever med innvandrerbakgrunn gjør det bedre faglig etter innføringen av fraværsgrensen, og disse elevene er også blant dem som reduserer fraværet sitt i størst grad.»
Man skulle tro dette var svært gode nyheter for de rødgrønne, men dengang ei. For verken Ap, SV eller Sp vil beholde fraværsgrensen. De ønsker – ikke uventet – det undertegnede kaller «de klamme henders pedagogikk».
Ukvalifiserte
Tallene som foreligger om effektene av fraværsgrensen viser også noe annet, og det er her det typisk sosialistiske kravet om «andre virkemidler» kommer inn. For det viser seg at fraværsregelen ikke bare har ført til mer vellykket sosial mobilitet for innvandrerungdommen. Det har også blitt helt klart at innvandrerungdom samtidig har høyest risiko for ikke å oppnå vurdering i fag. IV står for Ikke Vurderingsgrunnlag.
Vi har også sett på endringer i sannsynligheten for å få IV i ett eller flere fag for en rekke undergrupper. Av disse undergruppene er det særlig én gruppe som skiller seg fra de andre, og det er innvandrere. For elever med innvandrerbakgrunn, både innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, er det større endringer enn for gjennomsnittet etter fraværsgrensen. For innvandrere er økningen i sannsynligheten for å få IV i ett eller flere fag signifikant. Dette kan peke på at selv om det ikke er noen endringer i sannsynligheten for å få IV for gjennomsnittseleven, kan flere elever med innvandrerbakgrunn bli skjøvet ut i gruppen med IV, heter det i boken.
Dette får de rødgrønne til å tenke at det er stort behov for støttetiltak til denne gruppen. Eller, som det heter i Aps eget program:
Skolen skal reagere på ugyldig fravær med flere verktøy. Samtaler med eleven, involvering av foresatte, en kraftig styrking av skolehelsetjenesten, flere sosialveiledere og en god skole med trivsel og motivasjon er tiltak som vil redusere frafallet og hjelpe flere til å fullføre.
Tilsvarende mener SV også at fraværsgrensen må skrotes og flere aktører må på banen for å hale innvandrerungdommene (for det er reelt sett dem det er snakk om) gjennom videregående opplæring for enhver pris:
For å hjelpe de som står i fare for å droppe ut, så mener SV at skolene må ha et stort faglig handlingsrom til selv å vurdere hvilke tiltak som er best egnet for å få elever til å gjennomføre videregående opplæring. Det trengs dessuten flere lærere og andre ansatte, som f.eks helsesykepleiere og miljøarbeider, som har tid til å se- og følge opp hver enkelt ungdom, og skape et trivselsfremmende skolemiljø.
De klamme hendene
Men summen av helsesykepleiere, dialoger med elevene, sosialveiledere og miljøarbeidere utgjør ikke annet enn varmluft. Det betyr svært lite for en elevgruppe som ikke er i stand til å fullføre videregående opplæring. Det er dette som er «de klamme henders pedagogikk», og den er så misforstått og meningsløs at den burde avskiltes.
Statistikken er klar på hvilke ungdommer som ikke fullfører videregående skole. Omtrent tre av fire elever gjennomfører videregående opplæring i løpet av fem år, mens fremmedspråklige elever lett dropper ut av det 13-årige skoleløpet. Spesielt lett dropper de ut dersom foreldrene er uten jobb og utdanning, noe en stadig økende innvandrerbefolkning ofte er.
Rundt åtte av ti som har foreldre med høyere utdanning fullfører på normert tid, mot tre av ti med foreldre med kun grunnskole, ifølge Statistisk sentralbyrå.
Det er all grunn til å erkjenne at ikke alle elever er kognitivt rustet til et normert skoleløp på 13 år. Norsk elevopplæring er en lang og kunnskapstung affære, der man forventer at en svært sammensatt elevmasse skal gjennomføre 13 års skolegang med hovedsakelig teoretisk undervisning. Forventningen står i dårlig stil til elevmassen.
Når Arbeiderpartiet ser at flere innvandrerelever dropper ut av videregående utdanning eller blir stående uten vurderingsgrunnlag, konkluderer de straks med at det er samfunnet og skolen det er noe galt med. Men en annen årsak, og en langt mer sannsynlig årsak, er at elevene rett og slett ikke behersker fagene. Da er det i utgangspunktet meningsløst at de befinner seg i landets mange klasserom, men det skal få ligge i denne omgang.
Realitetene utenfor Aps landsmøte
Vi skriver ofte om skolepolitikk, kanskje ikke så underlig, ettersom to av oss i redaksjonen er pedagoger. Fraværsgrensen har derfor vært tematisert flere ganger i våre artikler, og jeg har sågar utarbeidet en formel for en fraværsgrense som hadde vært hensiktsmessig og ansvarlig, først presentert her. Den formelen jeg kom fram til samsvarer med de erfaringene jeg har som spesialpedagog. De ressurssterke tåler høyt fravær i tiltakende grad etterhvert som de modnes, de ressurssvake tåler det ikke. Den eksisterende fraværsgrensen på 10 prosent er faktisk alt for høy for en rekke elever. Formelen fordrer dog en evnetest, noe likhetsfolket steiler av, til tross for at du får aller likest folk av elevene ved å møte hver enkelt på sitt nivå.
Foreta en evnetest. Bruk elevens iq for å regne ut tålbart fravær etter denne formelen:
Finn kvadratroten av elevens iq. Bruk deretter hvert iq-poeng avvik fra iq 100, altså 12 ved iq 112 og 10 ved iq 90, til å finne vekstfaktor. Bruk deretter gjeldende vekstfaktor på kvadratroten av iq per skoleår i vgs. Positiv over 100, negativ under hundre, altså eksponentiell vekst eller reduksjon utfra evner og tiltakende krevende faglig nivå.
Eksempel: Arya har iq 125. Kvadratroten av 125 er 11,18. Dette tallet ganges med vekstfaktor 1.25 og tilsier at Arya tåler et fravær på røffly:
1.kl. vgs: 14 prosent
2.kl. vgs: 17,5 prosent
3.kl vgs: 22 prosent
Nils har iq 100. Det gir vekstfaktor 0. Dermed passer 10 prosent fravær hele vgs.
Jan har iq 75. Kvadratroten av 75 er 8,66 og med 100 minus 25 får vi vekstfaktor 0.75. Det tilsier at Jan tåler følgende fravær:
1.kl. vgs: 6,5 prosent
2.kl. vgs: 5 prosent
3.kl vgs: 3,5 prosent
Dette ser sikkert grovt urettferdig ut for Arbeiderpartiet og AUF, men i virkelighetens verden er verken evner eller hjemmemiljø rettferdig fordelt. Det er helt vesentlig å forstå sammenhengen mellom strenge rammer, tett oppfølging og det å ha mulighet til å lykkes. Og til Aps og innvandrerungdommens mulige overraskelse: Utdanning er et privilegium, ikke en straff.
Lærdommen av fraværsregelen er at det nytter å stille krav. Da skapes positive endringer – ikke minst for innvandrere som ønsker og evner sosial mobilitet. Fra en skole som handlet om ansvar for egen læring, har vi nå nådd nivået der elevene ikke engang skal ha ansvar for å møte opp. Nå skal kravene vekk og de klamme hendene på plass. Det er så man får lyst til å bruke en for lengst oppbrukt frase: Farvel solidaritet.