Det er så pinlig og kleint at det er vanskelig å tro at et av disse menneskene er tiltenkt rollen som landets fremtidige statsminister når man leser Dagbladets intervju med Aps nye nestlederduo.
– Vi er faktisk veldig gode venner. På ekte.
Tonje Brenna (Ap) ler og dulter borti sidemannen. Jan Christian Vestre (Ap) smiler.
– Vel, vi hadde nettopp en diger diskusjon om is, da. Jeg er saftisgutt, men Tonje liker fløteis best. Utenom det er dette forholdet rimelig konfliktfritt, sier Vestre.
Tuppen og Lillemor der altså, uten den lille krangelen på kjellerlemmen. Hjem fra skolen pent hånd i hånd. Daglig de knytter evig vennskapsbånd. Å feste lit til dette tospannets lederevner og kompetanse til annet enn å være snille og bestevenner skal sannelig godt gjøres, men sjefen selv smiler over energien, forteller han VG, som er tilstede i anledning pølsegrilling i statsministerboligens hage.
– Det er kanskje litt hardt å kalle inn til et møte med ledelsen ett døgn etter landsmøtet, men vi ble enige om å utnytte den energien som landsmøtet ga. Derfor har vi bestemt oss for å dra til med en historisk tidlig oppstart av valgkampen. Vi begynner i dag med denne planen og starter i alle landets kommuner neste helg, sier Støre.
Deretter skisserer han planen, som ser ut som forventet av en ledelse som har is, pølser og saft og vann på menyen, og den barnlige troen på at alle er like snille og flinke og få «medalje» for å delta lever i beste velgående. Mens vårt statsoverhode legger flere pølser på grillen, får Vestre leke gutten som gir eple til frøken.
Han har fått fyr på gassgrillen. Rykende fersk nestleder Jan Christian Vestre er imponert over hvor raskt det går før pølsene har fått riktige brente riller og ser ferdige ut.
Et mirakel
Det er viktig å ha det koselig sammen, og heldigvis er det redselsfulle som skjedde rett før landsmøtet nesten glemt. Huff, tenk at de hadde en sånn umulius i egne rekker da gitt, slemme Helga Pedersen, som rett før landsmøtet hadde frekkhet til å si ikke bare at hun ville bli partisekretær, men også at det var Arbeiderpartiet som må forandre seg. Tenk så forferdelig sagt, hun sa rett ut at «det er tid for selvransakelse», gjorde hun. Heldigvis er Tuppen og Lillemor helt enige i at sånt aldri må skje mer.
– Vi tar til oss velgernes tilbakemelding, for å si det sånn. Framover skal Arbeiderpartiet bli tydeligere i debattene, prioritere sakene bedre og invitere velgerne med på det store prosjektet Norge skal gjennom.
– Alt kan ikke løses over natta, og vi har vært for snille med motstemmer som kommer med enkle løsninger på kompliserte problemer, legger Brenna til i dagens intervju med Dagbladet.
De to er kjempeglade for at hele Helga Pedersen-episoden ble ordnet før landsmøtet, for da var det skikkelig koselig å være der. Støre er enig, det var ikke bare koselig, det var visstnok et mirakel, skal vi tro VG.
Så skjedde et mirakel, som fikk Støre til å ta til tårene.
Da kriserammede og kritiserte Støre entret talerstolen, reiste delegatene seg og trampeklappet i mange minutter. De fortsatt og fortsatte og fortsatte. Det var massivt og kunne ikke vært planlagt. Det har aldri hendt før.
Stormen endte der og da og det var knapt bris resten av landsmøtet.
– En del tolket det som støtte til budskapet og ønsket ditt om ro og fokus på politikken, mer enn støtte til deg?
– Det var et veldig ekte øyeblikk meg. Jeg følte det var en tilhørighet og støtte, jeg følte det var veldig til meg der og da. Men også det du sier: Dette var landsmøtets uttrykk for å si «Her er vi og vi ønsker å bruke tiden på vår politikk».
Sånne sitater bør kanskje ikke en statsminister godkjenne at kommer på trykk. Det understreker nettopp det bildet folk har av Støre, at han er så konfliktsky at han begynner å gråte av å slippe å forholde seg til konflikter. Men sitatet viser noe mer, det viser at han fortsatt anser velgerne som idioter. Det finnes knapt igjen velgere som ønsker at Ap skal fokusere mer på den politikken de står for, de signaliserer det stikk motsatte, at de vil ha annen politikk.
Marerittet
Det Støre nå omtaler som sitt dreamteam er i realiteten ikke noe annet enn at han har fortsatt å sette konfliktsky ledelse i system, noe han har bedrevet siden han inntok statsministerposten. Han prioriterer å ha mennesker rundt som er enkle å omgås og som lite trolig vil skape personkonflikter, men som dessverre kommer med noen heftelser av andre slag. Vi trenger ikke rippe opp i alt det triste som har skjedd for Støre, men det er vanskelig å ikke huske Eva Kristin Hansen, stortingsresidenten med den svært pinlige pendlerboligsvindel. Strengt tatt var den historien starten på det som raskt skulle befeste seg som et inntrykk av Støre som utydelig og konfliktsky.
Deretter var det var det komplett ubegripelig hvordan en statsleder gikk god for en olje- og energiminister med bachelor i kultur- og samfunnsvitensskap og delfag i kvinne- og kjønnsteori, men han valgte faktisk Marte Mjøs Persen, for dem som har glemt det.
Alt det vonde med pendling og Hadia Tajik og Trond Giske og sånne som få’kke leke mer i våres gård endrer dessverre ikke dette.
Skal man skinne som statsmann er det klokt å velge kompetente folk snarere enn å velge folk som ser på deg med beundrende blikk. Beundrende blikk hjelper svært lite straks det oppstår situasjoner med krav til kompetent ledelse, men Støre ser ikke ut til å ha lært, han går i samme fella nok en gang. Ikke bare har han latt partiet radikaliseres av middelmådige politikere som fører partiet til bunns på meningsmålingene, han evner ikke å se at politikken i seg selv er katastrofalt elendig, enten vi snakker om energipolitikken, skolepolitikken eller skatte- og avgiftspolitikken. Mens alle andre enn mellomlederne i offentlig sektor har rømt, enten til Høyre eller enda lenger ut på venstresiden enn Ap selv, har Støre ny optimisme knyttet til sitt dreamteam av ukvalifiserte nestledere.
Planen er lagt, som skissert i VG:
- Ha som mål å treffe alle velgerne.
- Være gjenkjennelige og fremtidsoptimistiske.
- Rekordtidlig valgkampstart.
- Mobilisere kjernevelgerne og gjenvinne gjerdesittere.
- Reise mer sammen med fagbevegelsen.
- Beholde storbyene og vinne distriktene.
Det er vanskelig å ikke få litt vondt i hjertet av å lese dette. Det står i stil til tidligere nevnte saftis, vaniljeis og pølser – kombinert med tidligere nevnte mirakel, for det skal faktisk et ekte mirakel til for at denne drømmen ikke ender i et forutsigbart mareritt. Det gir noen bilder i hodet av en skolegutt som deler ut bursdagsinvitasjoner til hele trinnet fordi han så gjerne vil bli likt, som lover kaker og brus og ballonger og gleder seg noe helt vanvittig, uten å ha fått med seg at klassens mest populære feirer bursdag samme dag. Det hjelper ikke stort om Tuppen og Lillemor dukker opp, de vil uansett bare ha kake og leke på kjellerlemmen de to.