I 1999 klarte Recep Tayyip Erdogan å ta makten i Tyrkia. Da hadde han vært fengslet og utestengt fra offentlige verv, men det klarte han å oppheve. Siden har han vunnet fem parlamentsvalg, to presidentmålinger og tre folkeavstemninger. Ja, han har også seiret i et forsøk på (et ellers merkelig) militærkupp. I tillegg har han klart å gripe betydelig makt i Europa, blant annet via EU og den daværende mektige tyske forbundskansler Angela Merkel, Tyrkias medlemskap i NATO – og han er en av de få statsledere som fortsatt har (god) kontakt med Russlands Vladimir Putin. Det han (enda) ikke har klart, er å oppnå Tyrkias medlemskap i EU.
HRS har fulgt med Erdogan i hele perioden. Hans autoritære stil var bekymringsfull fra starten. Med sine målrettede «antidiskrimineringskampanjer», med sin stramt hijabkledde hustru ved sin side, klarte han å engasjere mange kvinner i partiet, rettferdighet og utvikling (AK). AK-kvinnene ble således symbolet på «de usynlige kvinners rettigheter» samt stemmen til «folk flest» (les: muslimer) mot etablissementet i hovedstaden Ankara med dets vestlige holdning og antiislamske tradisjoner og kultur.
Disse kvinnene var svært aktive under og etter 1999-valget, og de har en stor eierandel i at Erdogan vant de fattige forstedene til storbyene. AK-kvinnene var arbeidsomme, de ringte på dører og overtalte de mange hjemmeværende kvinnene – med løfter om bedre forhold og gaver som mel og sukker – om å støtte Erdogan.
Ble det så rettferdighet og utvikling? Svaret er nei på begge deler, særlig ikke for kvinnene. Det ble islamisering, mer ufrihet for kvinner og unge, økonomisk katastrofe for landet og en maktarrogant Erdogan som har utviklet seg til en despot, noe også Europa har fått merke, blant annet med trusler om å oversvømme Europa med migranter og at han nå sperrer for Sveriges NATO-medlemskap.
Viktig valg
Ifølge forsiden til ukeavisen The Economist (6. mai), står vi overfor «The most important election of 2023», noe som fikk The Daily Sabah, en tyrkisk pro-regjeringsdagsavis, til å hevde at «The Economist blander seg inn i det tyrkisk valget med anti-Erdogan dekning, da «utenlandske medier er besatt av å merke demokratiske valgte presidenter som ‘dikatorer'».
At det er det viktiges valget i 2023, er antakelig ingen overdrivelse. Av landets 85 millioner innbyggere skal 64 millioner, herav omtrent 4 millioner bosatt i utlandet, gå til stemmeurnene. Men om The Daily Saba aldri så mye hyller den demokratisk valgte Erdogan, så viser meningsmålingene at opposisjonen har en knapp ledelse. Hvis ikke Erdogan har noe i bakhånda, som han bruker å ha, kan det være at hans tid som president er over. Dessuten ser det ut til at Erdogan henger etter i presidentvalget, som skal holdes samme dag.
Opposisjonens leder, Kemal Kilicdaroglu, som har støtte fra seks opposisjonspartier, fremstår på mange måter som det diametralt motsatte av Erdogan. Tro og nasjonalisme, i betydning tyrker med stor T, skal ikke bety så mye for den 74-årige økonomen, og det i landet der Erdogan med pisk og gulrot har gjenopplivet de praktiserende sunnimuslimer, i alle fall på overflaten. Men der Erdogan spiller på mannen med stor M, politisk kløkt, frekkhet og sentralisering av makt, fremstår Kilicdaroglu som stille og forsiktig, som en slags gammelmodig bestefar.
Sett i lys av den brokete koalisjonen som står bak Kilicdaroglu, som sprer seg fra sosialdemokratiske til liberal-nasjonale og konservativ-religiøse verdigrunnlag, blir det ingen enkel oppgave å skulle overta etter Erdogan. Men uansett om landets president heter Erdogan eller Kilicdaroglu, vil Tyrkia fortsatt være en regional makt, og i noen sammenhenger en viktig global aktør. Derfor vil resultatet ha en massiv innvirkning på resten av Europa og verden, vurderer Jakob Lindgaard, senioranalytiker i utenrikspolitikk og diplomati på Dansk Institut for Internationale Studier, DIIS, overfor DR.dk.
Viktige velgergrupper
Ifølge Yildiz Akdogan, medlem av Københavns Borgerrepræsentation og tidligere folketingsmedlem for de danske sosialdemokrater, handler valget vel så mye om et fravalg av Erdogan som et valg av opposisjonen, sier han i en kronikk i Berlingske. For velgerne er lei av Erdogans sentralisering av makt, innskrenkning av domstolenes myndighetsutøvelse samt presse- og ytringsfrihet, høy inflasjon, ungdomsarbeidsledighet og nepotisme. Akdogan mener at det er fire velgergrupper som kan bli utslagsgivende ved valget:
- kvinner
- kurdere
- unge
- diasporaen
Kvinner
Gjennom hele Erdogans regjeringstid har kvinners forhold vært gjenstand for debatt, påpeker Akdogan, der spesielt hijab er politisert og brukt aktivt mot de sekulære kreftene. Fram til 2007 fikk ikke kvinner som gikk på universiteter og andre utdanningsinstitusjoner lov til å bruke hijab, noe republikkens grunnlegger og landsfader, Kemal Atatürk, sørget for. Atatürk ønsket nemlig å gjøre Tyrkia til et vestlig land.
De samme kvinnene som sørget for at Erdogan fikk makten, var de som tapte mest. Han har blant annet vært for taus når det gjelder partnervold, overgrep og drap på kvinner i landet, sier Akdogan. I løpet av de siste 15 årene har over 4.000 kvinner blitt drept. Primært av ektefellen, kjæresten og/eller et mannlig familiemedlem, fordi «teen var kald», «hun vil skilles» eller lignende. Antallet er bare de registrerte, i tillegg har det vært utallige «balkongulykker» hvor ganske mange kvinner/jenter plutselig mister balansen og faller fra balkongen, samt andre mistenkelige dødsfall som ikke følges opp.
Heller ikke diverse nedsettende uttalelser har gjort Erdoğans parti populært blant selvstendige og arbeidende kvinner, herunder uttalelser som «at en kvinne er den beste pynten i hjemmet», «en kvinne som gjør karriere, er en halv kvinne» og «kvinner bør ikke le i det offentlige rom».
Det relativt nylige jordskjelvet, som kostet minst 50.000 mennesker livet, har også rammet kvinner hardt. Mange kvinner må bo i telt og se barna sine mangle grunnleggende ting som mat og en seng å sove i. Sinnet mot Erdogan-regjeringen handler ikke minst om mangelfulle byggetillatelser og mangel på kontroll som forårsaket at bygninger kollapset som korthus.
Akdogan peker videre på at den personlig sikkerhet i det offentlige rom og økonomisk usikkerhet, høy inflasjon (70 prosent) kombinert med dyre matvarepriser spiller en stor rolle spesielt for kvinner, hvorav flertallet er hjemmeværende. Her kan jo legges til at, i motsetning til tidligere, har Kilicdaroglu-opposisjonen vært flinke til å utnytte Erdogan-regjeringens kvinnesyn og appellerer både til den moderne, uavhengige og den «tradisjonelle» kvinnen.
Kurdere
En annen avgjørende faktor er den kurdiske stemmen, ikke minst unge kurdere. Det pro-kurdiske partiet HDP har et godt grep om den kurdiske avstemningen, spesielt i det østlige Tyrkia og i storbyene, sier Akdogan. Den har dannet en koalisjon (frihets- og arbeiderkoalisjon) med blant annet sosialdemokratene, kommunistene og de såkalte grønne partier.
På grunn av de religiøse og nasjonale fløyene er ikke HDP med i Kilicdaroglus koalisjon, men selv de peker på ham som president. Det pro-kurdiske HDP har også endret fokus fra kun å ta for seg kurdiske/minoritetsrettigheter til spesielt arbeidsrettigheter – inkludert unges rettigheter og ytrings- og pressefrihet. Både den kurdiske og tyrkiske ungdommen er lei av høy arbeidsledighet, restriksjoner på kulturelle opplevelser og restriksjoner på uteliv. Som mange unge drømmer de om en karriere, en jobb og friheten til å gjøre det de ønsker.
De unge
De unge peker seg ut som en særlig viktig faktor i valget. Det er over 5 millioner førstegangsvelgere, og ungdommen ønsker forandring. Ifølge Euronews, har en femtedel av ungdommene tenkt å stemme på Erdogan og AK i president- og parlamentsvalget.
Diasporaen
Over tid har velgere i de fleste europeiske land gitt sin stemme til Erdogan. Akdogan mener dette blant annet skyldes at flertallet av dem kommer fra fattige og tradisjonelle og konservative distrikter, og de finner et visst fellestrekk i hans konservative tilnærming. Men det som også bør telle inn, er at Erdogan har gang på gang har spilt på Europas angivelige «undertrykking av muslimer» og «islamofobi», og der Tyrkia har brukt mye penger på å samle og indoktrinere tyrkiske muslimer i Europa. Det handler også om gjøre dem til «stolte tyrkere» fra det «sterke og stolte Tyrkia» med den «sterke» Erdogan som setter vesten og Europa «på plass».
Diasporaen er ikke uviktig hvis det blir et tett løp. Sett i lys av det tyrkiske valgsystemet, hvor «vinneren får alt», kan de nesten fire millioner stemmene i utlandet bli avgjørende.
Et tap for Erdogan vil ikke bare være slutten på en æra, det kan sette i gang store omveltninger i Tyrkia av stor betydning både for regionen, Europa og rundt om i verden.