Vi har omtalt saken flere ganger tidligere, for den grove volden Oliver ble utsatt for er av et kaliber man nesten ikke kan forestille seg. Detaljene om hva som skjedde den iskalde februarkvelden har vi likevel ikke hatt kjennskap til. Sist vi omtalte saken var 23. februar i år, og merk deg datoen for angrepet på Oliver i samme slengen. Vi skrev som følger:
Natt til lørdag 4. februar ble 19 år gammel gutt funnet med alvorlige stikkskader ved Songdalsvegen nord for Hortemo. -Det er ingen tvil om at siktelsen burde vært endret til forsøk på drap, sier guttens bistandsadvokat. Men knivstikkerne på 16 og 17 år er allerede løslatt. Barn under 18 år kan kun fengsles når det er «tvingende nødvendig», og de har blitt ilagt kontaktforbud, opplyser politiet.
At de burde vært siktet for drapsforsøk er det enda mindre tvil om når man blir kjent med detaljene i hva Oliver ble utsatt for. Fædrelangsvennen har laget en lang reportasje om hva som skjedde, og saken har overskriften Oliver ville være snill og sa ja. Så ble han funnet knivstukket.
En vanlig fredag
Det beskrives som en ganske alminnelig fredagskveld på bygda, og på alle måter gjenkjennbart fra egen oppvekst på en liten plass. Ungdommene samler seg ved den lokale bensinstasjonen, henger litt og tar seg deretter en kjøretur. Ingenting var unormalt. Oliver var litt senere på plass på Shell ved rundkjøringen i Nodeland sentrum enn de andre, men ellers var alt ved det vante. Bortsett fra at det var kaldt, det var tross alt midtvinters.
Utenfor bensinstasjonen kom Oliver og kameratene i kontakt med to gutter.
De var helt ukjente for dem og litt yngre enn dem selv. 16 og 17 år, skriver avisen.
Oliver forteller Fædrelandsvennen at han ikke snakket noe særlig med dem, men at han hadde tilbudt å kjøre dem til Hortemo da de ba om skyss. Det var uansett bare en kort tur, og Oliver og kameratene hadde ikke lagt noen andre planer.
– Men de virket som helt ok typer, sier Oliver.
Den ene gutten satte seg foran i passasjersetet i Volvoen, ved siden av Oliver.
Den andre satte seg i baksetet.
Det beskrives at kjøreturen gikk fort. Det tok omtrent fem minutter før de var framme der guttene ville bli sluppet av.
Han stopper den grå Volvoen på tunet.
Olivers kamerat parkerer nede ved veien for å vente.
Uten forvarsel blir han plutselig angrepet.
Man kan selv forestille seg hvor hjelpeløs Oliver har vært i en slik situasjon. Han har sittet uanende i bilen og antakelig ikke ventet annet enn et takk for turen, for så å oppleve et vanvittig grovt angrep bakfra og fra siden.
Livstruende
Angrepet var umulig å verge seg mot, det var to mot en, og de to guttene tok kvelertak på ham og slo og sparket ham.
Han blir stukket flere ganger med kniv.
Han klarer å rive seg løs og kaste seg ut av bilen,der den grove volden fortsetter, skriver Fædrelandsvennen.
Med dype stikkskader klarer Oliver likevel å komme seg nedover mot veien, før han kollapser på et jorde. Han beskriver til avisen at det ikke var smertene som var verst, men at tankene var verre. Han visste jo at det var langt utenfor allfarvei og han visste det var kaldt. Og han visste at de to som nær hadde drept ham hadde stukket av.
Er dette slutten?
Jeg kommer til å dø.
Jeg er ferdig.
Jeg må ha hjelp.
Det er ingen som kan hjelpe meg.
Jeg må komme meg vekk.
Kameraten som har ventet i sin egen bil ringer til ungdommene som fremdeles er samlet på bensinstasjonen, og politi og ambulanse blir kontaktet. Det stimler til med ungdommer, og en kamerat presser så hardt han kan på stikkskadene til Oliver for å forhindre at han blør ihjel. Tilfeldighetene gjør at to helsearbeidere kjører akkurat den veien samme kveld, og med rutine, hjelpemateriell og kunnskap klarer de å holde Oliver i live fram til ambulansen kommer. Oliver har på det tidspunktet mistet mye blod, og kroppstemperaturen har falt betraktelig. På det tidspunktet er det ikke sikkert han overlever angrepet.
Etter uker på sykehus og med betydelige psykiske og fysiske arr kunne Oliver reise hjem. De to gjerningspersonene ble pågrepet, men deretter løslatt raskere enn Oliver ble løslatt fra sykehus. De er barn, må vite.
Fædrelandsvennen kunne nylig fortelle at begge tenåringene som ble løslatt etter knivstikkingen ved Hortemo, er pågrepet og fengslet på nytt.
Den eldste, som nå er fylt 18 år, ble kort tid etter løslatelsen siktet for et ran han skal ha begått i Tønsberg.
Den yngste, som er 16 år gammel, ble pågrepet og fengslet etter en slåsskamp i Sandefjord.
16-åringen har erkjent bruk av kniv under denne slåsskampen, men hevder han handlet i nødverge.
Han har også erkjent bruk av kniv under voldsepisoden ved Hortemo.
De ekstremt voldelige ungdommene er altså nok en gang fengslet, men hvor lenge de blir sittende er umulig å si noe om. Årsakene til at det ikke er mulig å vite er at den alminnelige praksisen i Norge er å anse alle lovbrytere under 18 år å være barn. Det er også stor del valgfrihet med tanke på reell straffegjennomføring for unge, som vi har beskrevet en rekke ganger, men som kan gjentas:
Valgfritt
I Norge er den kriminelle lavalder 15 år, men i praksis idømmes ungdom under 18 år bare unntaksvis fengselsstraffer. Med økning i grov kriminalitet i denne aldersgruppen kom også behovet for et bedret straffesystem, der eksempelvis vold, ran, narkotikalovbrudd og omfattende tyverier ikke straffes med samfunnsstraff, men med et mer omfattende, rehabiliterende regime, der riset bak speilet er soning i fengsel dersom ungdommen ikke følger den oppsatte planen.
Intensjonen bak ungdomsstraff er slik sett både god og riktig. Ikke bare ansvarliggjøres ungdommen selv, men foreldre eller verge, politi og andre instanser er påkoplet og gjennomfører oppfølgingsmøter underveis. Slik må ungdommen både forholde seg til eksempelvis jobb, skole, boplikt, innetider eller samfunnsnyttige oppgaver, og havner i fengsel ved brudd på samarbeid.
Men hvorfor gjennomføres da ungdomsstraff ikke av alle straffedømte ungdommer? Svaret er enkelt. Opplegget krever samtykke fra ungdommen selv, og det samtykket er slett ikke alle voldskriminelle villige til å gi. Dermed ender grov kriminalitet med samfunnsstraff i stedet, som oftest gjennomføres hos en ideell organisasjon – uten noen subsidiær fengselssoning.
Ansvarliggjøring
Norge sitter på en lov som kunne gjort stor forskjell for utviklingen av kriminelle ungdommers videre løpebane, men kan altså ikke benytte loven dersom ungdommen selv ikke har lyst til å forplikte seg til gjennomføring. Det hele høres smått absurd ut, men er tilfelle.
Ungdomsstraffen vil innebære at ungdommen samtykker i å følge en ungdomsplan i tillegg til en gjenopprettende prosess med ungdomsstormøte, forklarer John Christian Elden i en artikkel i SNL.
Og at ungdommene nekter å samtykke, kommer neppe som en overraskelse når man ser hva det nevnte stormøtet innebærer.
Ungdomsstormøtet ledes av en ungdomskoordinator som skal sikre at relevante aktører er representert. Dette kan være representanter fra kriminalomsorgen, skole, barnevernstjeneste, helse- og omsorgstjenesten eller andre med tilknytning til domfelte, siktede, fornærmede eller til saken. Ved gjennomføring av ungdomsstraff skal domfelte, domfeltes verger, samt representanter fra kriminalomsorgen og politiet være til stede i ungdomsstormøtet.
Å måtte forplikte seg til å møte både det mennesket man har stukket ned og etterlatt, samt representanter fra fengsel og politi, fordrer et minimum av ryggrad og evne til å stå til ansvar for de handlingene man har begått.
Man kan undres over hvorfor dette åpenbart logiske systemet som sannsynligvis er i tråd med alminnelige folks rettsfølelse ikke er obligatorisk, men obligatorisk er det altså ikke. Vil ikke ungdommene, så skal de slippe. Og ungdommene vil ofte ikke.
Resten av livet
Hvilke psykiske og fysiske ettervirkninger voldsofre blir sittende igjen med er heldigvis i fokus i Fædrelandsvennens reportasje, og det fortjener avisen all mulig honnør for. Det er ellers blitt en vane å lese rause beskrivelser av angrende syndere i landets største aviser, og knivstikkernes forsvarere får også uttale seg i Olivers sak. Tilsynelatende er det den eldste av dem som har brukt kniven og forsøkt å drepe Oliver. Han erkjenner ikke straffskyld. Den yngre medskyldige erkjenner dog å ha gjort noe galt.
– Han er dypt lei seg for det som har skjedd, og synes det er beklagelig. Hendelsen er en belastning for ham, og han håper fornærmede har det bra, sier 16-åringens forsvarer, Endre Skiri i Advokatfirmaet Hasle.
Ifølge fengslingskjennelsen fra Agder tingrett har 16-åringen sagt om hendelsen at «han var ruset og skulle begå et ran».
16-åringen er siktet for medvirkning til grov kroppsskade og grovt ran, mens 18-åringen er siktet for drapsforsøk og medvirkning til grovt ran. Det er opp til statsadvokatene i Agder å ta ut den endelige tiltalebeslutningen, opplyser politiadvokat Ingvild Austenå Berg.
Emilia Niemi i Advokatfirmaet Bratlien er 18-åringens forsvarer.
– Han erkjenner ikke straffskyld etter siktelsen, og har ingen kommentarer utover det, sier hun.
Anger, påstått anger eller ingen anger. Realiteten er at disse ungguttene har endret en ung manns liv for alltid. Drapsforsøket vil ikke bare prege Oliver, men hele hans familie og hele hans vennekrets for resten av livet.