Eva Selsing åpner sin kommentar i Berlingske med en treffende sammenligning:
I «Harry Potter og Føniksordenen» undrer hovedpersonen Harry seg på et tidspunkt over at han ikke hører så mye fra sine allierte. Han føler seg alene og motløs, og forteller den eksentriske Luna Lovegood om det.
Luna svarer at hvis hun var Harrys motstander, ville hun også prøve å få ham til å føle seg alene og isolert. «For hvis du bare er alene, er du ikke så stor trussel.»
Isoler og marginaliser
Nettopp – isoler de stemmene du frykter skal få (for stort) gjennomslag. Få dem til å fremstå, eller tro, at de er alene og marginalisert. Dette har gjennom så og si hele HRS’ historie vært metoden som har vært brukt mot oss, selvsagt med løgner og fordreininger av vårt budskap. For nei, vi er verken innvandringsfiendtlige eller islamofobe, men det har vært de merkelappene som samfunnet – og politikerne – tillater, og som dermed har gjort HRS «kontroversielle».
Jeg har sluttet å telle hvor mange av mine likesinnede – spesielt de som skriver kritisk om innvandring – som rutinemessig er skyggebannet (shadow ban, red.) , får deres konto begrenset eller rett og slett blir suspendert, skriver Selsing.
HRS er én av dem, inkludert Hege Storhaug. I godt over ett år har våre FB-kontoer blitt kraftig begrenset (anslagsvis over 90 prosent) – uten at vi har fått noen beskjed om hvorfor, hva eller hvor lenge det skal vare. Antakelig er de skyldige for bremsen Faktisk.no, da de «faktasjekker» våre artikler på sine premisser og dermed har tillatelse fra Facebook (FB) om å bremse vår aktivitet på FB. For på FB er ikke innvandrings- og islamkritiske røster velkommne. Det er ikke bare smått utrolig at våre politikere godtar dette, det er en direkte trussel mot vårt demokrati. Uten at noen bryr seg. Og merk så at Faktisk.no mottar statsstøtte og eies av de største mediene her i landet. Og de samme klager på at presse- og ytringsfriheten i land som for eksempel Ungarn er truet, og i land som Tyrkia og Russland er den nærmest fortapt. Du snakker om å kaste stein i glasshus.
Noe av det vanskeligste med å forholde seg til FB er de usynlige begrensningene, mener Selsing.
De fleste som skriver kritisk om innvandring kjenner det: Innlegg som tilsynelatende ikke blir sett av noen. Null eller en håndfull interaksjoner. Eller hvis jeg linker til noe med Jordan Peterson, som ellers er både kjent og elsket i borgerkretser, er det øredøvende stillhet. Mens useriøse eller mer mainstream-innlegg kan få god oppmerksomhet.
Det er ugjennomsiktigheten. Er det kontoen min som er «flagget» eller er det Petersons eller er det begge deler? Og hvorfor? Hva er kriteriene for undertrykkelse av innhold og begrensning av rekkevidde?
Deretter følger mangelen på mulighet for å få kontakt med noen av de ansvarlige på FB. Tro meg, vi har prøvd. Bare å prøve å få kontakt med noen i ledelsen på FB er gjemt bak skriverier (retningslinjer) som får en standardkontrakt med velfylte 250 sider til å blekne.
Etter hvert gir mange opp. Enten forlater de mediet, eller så slutter de å dele historiene, bekymringer og tanker de bærer på om «sensitive» temaer. Noe som selvsagt forsterker den tilsiktede effekten: Å slukke for de deler av den felles samtalen som inneholder fakta og holdninger som strider mot den vedtatte – progressive – oppfatningen.
Progressiv blir gjerne ansett som et positivt ladet begrep, som noe stigende, fremskrittsvennlig, fremtidsrettet, men for den taktgående – og definerende – venstresiden må vi heller betrakte det som fastlåst og ekskluderende for stemmer som ikke deler den «vedtatte» oppfatningen.
Progressiv aktivisme
Ifølge Selsing er Facebook et ekkokammer for progressiv aktivisme for deler av befolkningen:
For venstreorienterte og liberale politikere som kan nyte godt av den innflytelsesmakt mediet gir. En demokratisk skjevhet. Vi andre kan poste kattebilder eller bli «pålagt begrensninger for hatefull retorikk», hvis vi våger å bekymre oss for vold mot våre landsmenn. Det er derfor Facebook er så deprimerende for fedrelandskjærlige, og det er nok poenget – jf. Luna Lovegoods gode poeng. Facebook er forsteinet i autoritær ensretting av holdninger, og vi bør ikke finne oss i det.
Argumentet som da benyttes av de progressive aktivistene, er at det er frivillig å være på Facebook. Selvsagt er det frivillig, men med samfunnsutviklingen er selv den frivilligheten truet. Skal HRS kunne få private økonomiske midler til drift er vi totalt avhengig av synlighet. Da må vi være der folk er. Så enkelt, så vanskelig – fordi noen har makt til å isolere og marginalisere, og det gjør de utenfor de demokratiske spillereglene. De gjør det på sine egendefinerte premisser. For hvem kan kontrollere FBs retningslinjer? Hvem kan kontrollere Faktisk.nos aktiviteter og konklusjoner?
Da Elon Musk tok over Twitter ble det huskestue, for da fryktet de progressive aktivistene at de skulle miste kontroll og definisjonsmakt. Men Musk gjorde noe interessant; han fikk en uavhengig journalist til å gjennomgå alle de begrensninger og den sensur som den tidligere ledelsen hadde effektuert. Det viste seg – som de fleste av oss allerede mistenkte (og som gjorde at jeg personlig forlot twitter for mange år siden) – at det foregikk en systematisk undertrykkelse av innhold fra de mer konservative stemmene.
Det er som vi hører ekkoet av Gro Harlem Brundtland (Ap): – Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt. Nettavisens Gunnar Stavrum kommentar til dette var at Brundtland neppe ønsket seg «et statlig sannhetsministerium», men det er vel langt på vei det vi har fått i Faktisk.no og verre kan det bli. Vi kan ende opp med et europeisk sannhetsministerium, ikke minst fordi Musk har overtatt Twitter.
Føydalisme
Selsing mener imidlertid at Twitter er blitt et godt alternativ til Facebook, ikke minst på grunn av pluralismen – at stemmer fra både venstre- og høyrefløyen får komme til orde. «Fra et konservativt synspunkt er det nesten rart å plutselig se tusenvis av åndsfeller som interagerer med hverandre», sier hun.
For de som roper om at Twitter blir et høyreradikalt ekkokammer og en pøl av «feilinformasjon» (tyrannens begrep), kan jeg opplyse at Musks «community notes» fungerer strålende. Brukerne kan rette faktuelle feil på hverandres oppslag. ( …)
Med andre ord en mekanisme som er identisk med det vi inntil for ikke så lenge siden hyllet som den største fordelen med det deliberative demokrati (samtaledemokrati, red.). Jeg blir møtt med kritikk på Twitter – såvel som støtte. Der Facebook fremmer ensretting og ekkokamre, ser den nye Twitter ut til å fremme pluralisme.
Ut fra Selsings erfaring tyder det på at jeg må tilbake og snuse på det nye Twitter, men jeg tviler vel på at de «progressive aktivistene» tar annet enn «én Brundtland». Konservative sjeler skal nok ikke få de samme rettighetene som de progressive, for slik fungerer nemlig ikke føydalismen, bemerker Sesling tørt.
Og hvem er det som rasler med sabelen nå overfor Twitter? Ja, selvsagt: EU-kommisjonen, og det i kampen mot «desinformasjon».
Man kan bli trist, oppgitt, alene og motløs av mindre.