To dager etter terrorangrepet i fjor fant den Ap-styrte regjeringen det opportunt å avlegge Rabita-moskeen et besøk, anført av justisminister Emilie Enger Mehl og tros- og livssynsminister Kjersti Toppe. Dette i dialogens klamme henders ånd. Hva som lå til grunn for besøket er ikke godt å vite. Det vi antakelig med sikkerhet kan slå fast, er at ingen av ministrene ser ut til å ha noen som helst kunnskap om hva Rabita-moskeen står for, ei heller har de nok kunnskap om alle tidligere terrorister som har frekventert den samme moskeen.
Zaniar Matapour sitt doble besøk under bønnetid i moskeen timer før terrorangrepet natt til lørdag – altså på islams helligdag – burde få alle alarmklokker til å gå hos politisk ledelse, akkurat som det ville ha skjedd om en kristen terrorist oppsøkte en eller annen menighet for bønn timer før han eller hun meide ned homofile og heterofile mennesker i det offentlige rommet grunnet hat mot skeive. Det hadde blitt en oppstandelse uten sidestykke og enhver «stein» i kirken hadde blitt endevendt, etterfulgt av et unisont krav om at presten måtte tre tilbake og all offentlig økonomisk støtte prompte ble stanset.
Den lange rekken
Matapour er langt fra den eneste terroristen som har vendt hodet mot Mekka inne i Rabita-moskeen. Det gjorde også den venstreradikale Anders Cameroon Østensvig Dale, som konverterte i Rabitamoskeen. Han har i over 10 år stått på FNs terrorliste relatert til al-Qaida og skal fremdeles befinne seg i Jemen. Videre handler det ikke minst om Hassan Abdi Dhuhulow, Nairobiterroristen, som var svært aktiv i flere år på nettstedet til Rabita-moskeen, islam.no, der han uforstyrret fikk promotere en av verdens verste terrorister gjennom tidene, Anwar al-Awlaki, drept på kommando av president Obama. Det var ingen som korrigerte Dhuhulow, verken redaktør og forstander i Rabita-moskeen, Basim Ghozlan, eller konvertitten Linda Noor.
Terrorangrepet beskrives som noe av det mest groteske som har funnet sted. Det var ren slakt av mennesker, totalt 67 personer, øyne ble stukket ut på levende, folk ble kastet brennende fra øvre etasjer og ned i første etasje, med mye mer.
En tredje er Abu Ayub, som gikk til selvmordsangrep i Bagdad sommeren 2014. I tillegg har en rekke andre jihadister/terrorister, som tidligere medlemmer av jihadgruppen Proftenes Ummah, hatt tilhold i moskéen. Jeg tar det som en selvfølge at PST har notert seg dette med interesse. Det samme gjelder at det kan synes som om det er samlet inn penger av Rabitamedlemmer som ikke gikk til de såkalte hjelpekonvoiene til Syria, men til terrorister i samme land. Mens forstander Basim Ghozlan benektet forholdet, gjorde ikke daværende leder av Rabita Unge, Hossam Belkilani, det da han ble tatt med buksa nede.
Ekstreme ideologer
At Ghozlan og styret i Rabita-moskmoskeen også inviterer ekstreme foredragsholdere, burde også vekke bestyrtelse, som Mufti Muhammad ibn Adam al-Kawthari. Denne fundamentalistiske predikanten driver blant annet Jameah Girls´Academy i Leicester, en av flere omstridte islamskoler i Storbritannia. På jenteskolen styres det i detalj. Alle må dekke seg til: kappe og hijab for de minste – niqab fra 11 år og oppover. Han forbyr jenter å bli behandlet av mannlige leger. Han forbyr dem å svømme hvis det er en mannlig badevakt eller ikke-muslimsk kvinne tilstede, og nekter dem å bruke tamponger.
Kvinner har ikke lov å reise lenger enn 48 miles uten følge av sin ektemann eller en nær slektning, og skal ellers holde seg hjemme med mindre hun absolutt må ut.
Flerkoneri er derimot tillatt. Å latterliggjøre polygami er ifølge al Kawthari det samme som å være vantro. En kvinne har ikke lov til å nekte sin mann sex og det er forbudt å ha nære, intime forbindelser med eller føle kjærlighet for ikke-muslimer. Det er heller ikke lov å sitte, spise, leve med eller omgås vantro. Og han er selvsagt for den obligatoriske steiningen som straff for utroskap og for amputasjon ved tyveri.
Han er tilknyttet Darul Iftaa, som på websiden sin utsteder fatwaer og sies å tilhøre et nettverk av shariadomstoler i Storbritannia. Disse domstolene opererer bak lukkede dører, så beskyldningene om at de har utstedt fatwaer som oppfordrer til fysisk angrep på homoseksuelle i UK er vanskelig å få dokumentert, men al Kawtharis egen webside mer enn indikerer sannheten:
«Question: The questioner is about to start a career in law. Someone has told him that most aspects of English law would be forbidden to him to practise. Could he/she defend people of crimes (irrespective of guilt), and could they advocate rights for people such as homosexuals?
Answer: One should not help defend someone who is guilty of a crime. One must not help others gain a right prohibited by sharia or disapproved of by it. ‘When practicing law, one must do so within the limits of Shariah. As such, one is not allowed to advocate rights that are incompatible with Islam, such as recovering interest money and fighting for the rights of homosexual and/or lesbians.»
Dialogen fortsetter
Det er verdt å minne om at både Saudi-Arabia, terrorens rike, og Emiratene har forbudt Brorskapet på sin jord. Men i Norge er det fritt frem – med millioner av kroner i statsstøtte årlig. Det er knapt så man klarer å ta denne virkeligheten innover seg.
Det som er dobbelt nedslående for oss borgere, er at med en ny regjering styrt av Høyre etter neste stortingsvalg, vil tilstanden fortsette: dialog og hyggestunder mellom politikere og ekstreme krefter, der sistnevnte defineres som gode demokrater.
Tankene leder meg til en hendelse på Gardermoen sommeren 2006. En ung og svært god venn av meg skulle tilbake til Pakistan etter sommerbesøk her. Den 18 år gamle sunnimuslimske kvinnen stod ved innsjekkingsskranken, og registrerte 10-12 unge menn kledd i jihaduniform på vei ut av landet. Alle dro opp sitt røde pass. Med forskrekkelse og sorg i øynene kommentert hun dette slik: «You obviously don’t love your country»: «Dere elsker åpenbart ikke landet deres.»
Hun hadde dessverre rett – i alle fall hvis vi sikter til politisk ledelse.