(Innlegg på Facebook av Carl Schiøtz Wibye 18. juni, tidligere ambassadør til blant annet Saudi-Arabia og forfatter av flere kritiske bøker om den islamske verden, som Midtøsten midt iblant oss):
Det muslimske brorskapet og andre islamistiske miljøer kan notere seg for betydelig framgang i sitt arbeid for å stanse all kritikk av islam, etablere parallellsamfunn, og tilpasse sine omgivelser til sharias mange krav (kvinners påkledning, halal- og haram-mat, bønnens plass i hverdagen, ramadan med sin faste og sin id). I dette arbeidet har de hele veien hatt sterk støtte fra venstresiden. Hvordan er det mulig? På den annen side har venstresiden helt fra den franske revolusjonens dager stått opp for saker som for eksempel likestilling mellom kjønnene, kamp mot religiøs tvang, og i vår egen tid: toleranse for mennesker med en annen legning.
5 hovedsvar
Spørsmålet er da hvordan en slik venstreside kan alliere seg med islamistene med sin ørkenideologi kamuflert som en religion, der kvinnene er fratatt grunnleggende rettigheter, religiøse mørkemenn styrer hverdagen, og det hersker nulltoleranse for LHBT-folk.
Dette spørsmålet er ikke helt enkelt å besvare, men etter mitt ringe skjønn kan årsaken være at det som er felles er sterkere enn det som skiller:
- Skepsis til liberale og demokratiske vestlige verdier generelt, og USA spesielt.
- Et nedarvet jødehat, inspirert av koranen og av tunge europeiske tradisjoner, et hat som fikk ny næring etter FNs etablering av Israel.
- Kamp mot allmenn ytringsfrihet. Ytringsfriheten skal gjelde utelukkende for egne meningsbærere, jfr. venstresidens Woke- og Antifa-bevegelser, og de mer ekstreme islamisters terrorisering av og drap på sine meningsmotstandere.
- Offerrollen: Venstresiden har tradisjonelt sett sin berettigelse i å framstå som beskyttere av samfunnets utsatte. I de senere år har islamister inntatt denne offerrollen, i en vinn-vinn-situasjon der sosialsektoren blir stadig større, og venstrepartiene får flere stemmer.
- Bunnlinjen er en felles, om enn fjern drøm, om å rive ned det bestående, for deretter å etablere et samfunn der en selvoppnevnt og selvfornyende elite har full kontroll over det som sies og gjøres, jfr. Stalins Sovjetunionen og Al Saud-familiens Saudi-Arabia som rollemodeller.
Som i Iran
Vi må derfor etter alt å dømme også i årene som kommer leve med en robust allianse tuftet på islamister og ytterste venstrefløy. Og dette på tross av venstresidens historiske erfaringer i et land som Iran: Der var det de venstreradikale Mujahedin som brakte islamisten Khomeini til makten. Som takk for hjelpen ble de fleste lederne og aktivistene i Mujahedin henrettet, hvis de da ikke klarte å flykte før de ble innhentet av moskeens hemmelige tjenester.
PS: Argumentene ovenfor kan interessant nok i enda større grad gjøres gjeldende for den ytterste høyrefløyens aktivister, gitt disse aktivistenes skepsis til likestilling og deres motstand mot LHBT. Så hvorfor ikke en allianse mellom islamister og høyreradikale? Så vidt jeg kan se er det her én viktig faktor som blokkerer for et nærmere samarbeid: Ytterste høyre er nasjonalister, med fascismen som den ultimate uttrykksformen, mens islamister er globalister, der grenser ikke lenger skal spille noen rolle – og der de er på linje med kommunismen, som ennå er høyst levende, selv om aktørene i Vesten har fått påsatt andre og mer PR-vennlige merkelapper.