Paragrafen i Opplæringsloven, som vi har gitt fyldig omtale av i 2018, er både hyllet og utskjelt. Hyllet for å gi de sårbare barna en stemme, og utskjelt for å fortie andre sider av en sak. For paragrafen som ble innført i 2017, gjør elevens egen opplevelse av krenkelser avgjørende, og skolen plikter både å forebygge og iverksette tiltak når en elev sier han er krenket.
Når ein elev seier at skolemiljøet ikkje er trygt og godt, skal skolen så langt det finst eigna tiltak sørgje for at eleven får eit trygt og godt skolemiljø. Det same gjeld når ei undersøking viser at ein elev ikkje har eit trygt og godt skolemiljø.
Det er altså denne paragrafen det vises til i varselet som er sendt av flere ansatte mot rektor, melder VG.
Flere ansatte skal nå ha signert et varsel til Utdanningsetaten om rektorens oppførsel, på grunnlag av opplæringsloven § 9A-5, ifølge VGs opplysninger.
Paragraf 9A-5 handler om mistanke om at en ansatt har krenket elev.
Når ansatte ved skolen stiller seg bak elevene som nektet å håndhilse, er det ikke første gang paragrafen brukes aktivt mot skoleansatte som forsøker å stille krav til elever. I realiteten har paragrafen blitt en verkebyll som setter lærere – og nå en rektor – sjakk matt.
De «sårbare» klagerne
230 elever meldte fra om at de ikke føler seg trygge på skolen fordi en voksen har plaget dem, viste en gjennomgang Utdanningsnytt gjorde av klagene til Statsforvalteren i 2019 og 2020.
«Hver måned melder elever fra om at de er blitt slått, latterliggjort, lugget eller tatt kvelertak på av en ansatt på skolen», het artikkelen som ble utgitt i etterkant av kartleggingen, og de 230 klagene fordeler seg på følgende måte:
Dette er altså klagene som havner hos Statsforvalteren. Der havner de ikke bare fordi loven tar elevenes uttalelser på alvor, men fordi loven også åpner for at foreldre og elever som er misfornøyde med rektors håndtering av klage, kan ta klagen videre. Typisk skjer dette i saker der det er stort sprik mellom lærer og elevs forklaring av hva som har skjedd.
De sårbare
HRS snakket i fjor med en undervisningsinspektør som sier at bak mange av klagene står elever som har utøvd vold og foreldre som mener at barna deres er utsatt for stigmatisering.
– Vi er bundet på armer og ben. Unger som spytter, skriker, truer, sparker og slår har blitt gitt en enorm makt med paragraf 9A. Hvem skal avgjøre hvorvidt læreren gjør rett i møte med disse barna? Det er barnas opplevde krenkelse som er i fokus og som skal være utslagsgivende. Hvis de sier de er krenket, er det de som har rett. Det finnes ingen hjemler i Opplæringsloven for bruk av makt og tvang.
Problematikken hun løfter er ikke ukjent. I kartleggingen fra Utdanningsnytt er det framholdt hvilke særtrekk som kjennetegner elevene som klager til Statsforvalteren.
136 av de 230 sakene handler om elever som betegnes som særskilt sårbare. Av disse melder 58 at de er utsatt for vold fra en voksen på skolen.
Særskilt sårbar er en definisjon forvalterne bruker på elever som har behov for spesialundervisning, har diagnoser, blir mobbet eller av andre grunner trenger mer oppfølging og omsorg enn andre elever. Disse elevene forteller også i flere klager at de blir hengt ut, ropt til og ikke får være sammen med de andre elevene.
På den gjeldende skolen er det mange som fyller disse kriteriene, da skolen også har en spesialavdeling, men klagen personalet har sendt mot rektoren omhandler håndhilse-episoden, og dermed ikke spesialelever. Det er likevel stor grunn til å anta at mange ansatte likevel tenker at guttenes minoritetsbakgrunn gjør at de faller inn i kategorien «av andre grunner trenger mer oppfølging og omsorg enn andre elever». Ser man nærmere på skolens egen strategiplan, finner man at skolen som helhet skal anses på denne måten. Det er det på ingen måte rektor som er ansvarlig for, det er etaten og byrådet som har lagt strategiske føringer – og mye penger i potten – og skolen inngår i den såkalte Groruddalsatsingen. I strategidokumentet heter det søm følger (vi har anonymisert skolenavnet):
Skolen har fra november 2021 vært i med i prosjektet Levekårssatsingen som er initiert fra Byrådsavdelingen. Prosjektet har så
målsetning og kompenserer for levekårsutfordringer, og skal være tett tilknyttet til nærmiljøskoleutviklingen, forsøk med IMDI-rådgiver på
ungdomstrinnet og Class, Classroom assement scoring system som er et trackingsystem for identifisering av god undervisningspraksis.
Skolen har mange elever med behov for særskilt norskopplæring, og hadde i skoleåret 2021_22 et samarbeidet med høgskolen i
Innlandet der hele personalet har blitt kurset i ulike tilnærminger til andrespråksopplæringen. Fra august 2022 samarbeider skolen med Oslo Met om språkopplæring i et andrespråksperspektiv. Elevaktive arbeidsformer står fortsatt sentralt, og elevene melder via elevundersøkelsen at de de ønsker seg enda mer elevaktiv undervisning, så profesjonsfelleskapet øver seg videre på dette sammen.
Skolen er med i både et statlig (3. og 4. trinn) og et kommunalt forsøk (1. og 2.trinn ) når det gjelder gratis kjernetid i AKS. Der målsetningen er at alle elever skal være i AKS og kunne delta på læringsstøttende aktiviteter. Vi jobber videre med økt kvalitet ved å legge til rette for enda tettere
samarbeide mellom skolens pedagoger og AKS-ansatte, samt med å gi foresatte god informasjon om viktigheten av at elevene deltar på de
læringsstøttende aktivitetene.
Mange og kostbare tiltak er på plass, men bit merke i ett spesielt begrep i teksten: Målsetninger.
For når kroner omsettes i prosjekter og praksis og gode intensjoner med målsetninger om å oppnå den mest inkluderende, utjevnende skolen, er nedsiden at det ikke er så enkelt å gjennomføre slike vyer i praksis.
Liv og lære
Vi kan også presentere skolens profil, ikke minst fordi den er egnet til å illustrere gapet mellom vyer og virkelighet, eller liv og lære om du vil.
Skolen har fokus på elevenes faglige og sosiale utvikling. Vår målsetting er at alle elever skal kunne ivareta og utvikle sin identitet i et inkluderende og mangfoldig fellesskap, gjennom samarbeid, medvirkning og ansvar. Vi arbeider hardt for at våre elever skal oppnå «god kompetanse» som de videreutvikler gjennom livslang læring, kritisk tenkning og demokratisk deltakelse. Vi har høye ambisjoner på vegne av våre elever, og vi vektlegger at de skal få god lese- og skrivekompetanse gjennom elevaktiv undervisning for å øke læringsutbyttet til den enkelte. Vi vil utvikle verdier og holdninger som får våre elever til å ta ansvar for en bærekraftig utvikling, der de tilegner seg kompetanse og vilje til å ta vare på naturen og dens mangfold. Vi ønsker å stimulere hele mennesket gjennom et utvidet kulturbegrep, der vi tar i bruk alternative læringsarenaer for å møte ulike læringsstiler, motivere og skape trivsel. Skolen legger vekt på å skape trygge relasjoner og et godt læringsmiljø, som fremmer helse, trivsel og læring for alle.
Denne idylliske profilen stemmer ikke spesielt godt med hvordan ansatte selv beskriver tilstanden, for en slik tilstandsbeskrivelse er også tilgjengelig. I strategidokumentet heter det at «Skolens avdelinger har evaluert strategisk plan for 2022, og risikovurdert hovedområdene i Utdannigssetatens strategiske kart, Elev- og lærlingperspektivet», og risikovurderingene er høyst interessante. Her er noen av resultatene, hovedområdene som er risikovurdert gjengitt punktvis.
- Alle elever skal ha grunnleggende ferdigheter tidlig i skoleløpet, og ferdighetene skal videreutvikles gjennom hele det 13-årige løpet.
Hvis man ikke får bedrevet språk- og begrepsopplæring, resulterer det dessverre i noe svært forutsigbart: Dårlig språk- og begrepsforståelse. Og så er det sånn med læring at det er helt nødvendig å ha systematikk i det. Men det blir verre når skolen skal risikovurdere hva de får til når det gjelder forberedelse av elevene til videre skoleløp:
- Flere elever og lærlinger skal fullføre og bestå videregående opplæring og være godt forberedt til høyere utdanning og arbeidsliv
Skolen lykkes altså ikke i det holdningsskapende arbeidet. Tilsynelatende løftes det som et nytt tiltak å holde foreldrene ansvarlige for å sende ungene til skolen i det hele tatt. Dette tiltaket bør og skal være helt grunnleggende, men er det øyensynlig ikke. Dersom du allerede har gitt opp å forklare innvandrerforeldre at deres håpefulle dessverre ikke har evnene som skal til for å bli lege eller ingeniør, er det sannelig ikke rart at det blir vanskelig å motivere lille Hassan. Og hvis du ikke engang gidder å føre fravær, eventuelt unnlater å gjøre det fordi du er uenig i rektors fokus på at alle barn må komme til skolen, da er det sannelig dårlig stilt. For rektoren har fokus på det, hun har tidligere profilert seg ved å peke på at mange elever aldri kommer tilbake etter feriene, fordi foreldrene har tatt dem med eller sendt dem til opprinnelseslandet.
- Elever og lærlinger skal ha et trygt og inkluderende oppvekst- og læringsmiljø som fremmer helse, trivsel og læring, og som er fritt for mobbing, vold og overgrep
Kompetansemangel, manglende samarbeid med barnevern og politi og manglende samarbeid med elevenes foreldre. Det er ikke akkurat hyggelig lesning, men tiltakene blir dessverre en del av problemet. Når man skal lære opp hele personalgruppa i traumesensitiv tilnærming, ligger det en implisitt forståelse av to ting bak dette tiltaket. Det ene er at barnet er traumatisert, det andre er at skolepersonell kan gjøre noe med det. Begge deler er like galt. Det er i denne tilnærmingen – som forøvrig er utstrakt i hele oppvekstsektoren – at man føder gullkalven alle senere skal danse rundt; mantraet «det finnes ikke vanskelige barn, det finnes bare barn som har det vanskelig».
Dersom du følger denne lenken til Oslo kommunes innførte «kvalifiseringsprogram» Barnehjernevernet, vil du se hvor hinsides det er. Barn og unge som er i opposisjon til voksne, som oppfører seg dårlig, som utøver vold, raser, ikke vil ta beskjeder osv skal forstås som å gi et smerteuttrykk. Dette påståtte smerteuttrykket skal pedagogene bøte på ved å være veldig opptatt av å bygge relasjon, skape trygghet og regulere barnas følelser. Tilnærmingen i seg selv er det ingenting i veien med, men det er et behandlingsregime, og slikt forutsetter kunnskap om at barna har utviklingstraumer. Lærere, assistenter og AKS-personale er ikke i stand til å vite hvorvidt barna har det, og når de ikke bare skal kvasidiagnostisere barn, men også stå for behandlingen, oppstår en praksis der mistanke om omsorgssvikt ikke meldes til rette instanser, men der skolen selv tror at de kan kompensere. Det er egentlig tjenesteforsømmelse satt i system, heiet fram av en overordnet skolepolitikk på ytterste venstre fløy. Det er i dette misforståtte følelseslandskapet det oppstår en tanke om at irettesettelse er traumetriggende. Det er feil, det er ikke faglig forankret og det er på alle måter kontraproduktivt for de barna og ungdommene som tolkes til å ha rett i å oppføre seg trassig.
Som man ser av risikovurderingen blir feilpraksis gjennomgående. Foreldrene holdes ikke ansvarlige, samarbeidet med rette etater faller i fisk, og det hele skal bøtes på med enda mer kompensasjon for foreldrenes manglende foreldreferdigheter. Det er gjennomgående misforstått, og i tillegg er det ungene det går ut over, både de som eventuelt har utviklingstraumer og ikke blir meldt bekymring om, men også de som ikke har traumer, men behandles som om de har det. Det er ikke rektoren som har brutt krenkeparagrafen, det er Osloskolen som har tredd elendige, forvirrende føringer nedover, og dermed ender man med en krenkeforståelse som er så utvidet at man risikerer granskning ved å sette krav til helt alminnelig, kjønnsnøytral oppførsel.
Det er videre grunn til å anta at underrapportering av hendelser ved skolen er omfattende, og det er heller ikke så rart når alt og ingenting skal tolkes som et smerteuttrykk. De to siste tilgjengelige årene er det en hendelse per år som er varslet inn under punktet vold og trusler. I dette «traumatiske» landskapet ser jeg vanskelig for meg at en lugging av en lærers hår er det eneste voldelige utbruddet blant en elevmasse på godt over 400.
Utdanningsetaten svarer
En av våre faste bidragsytere, Dag T. Elgvin, sendte e-post til Utdanningsetaten vedrørende håndhilse-hendelsen.
Til Utdanningsetaten i Oslo.
Jeg viser til saken der en rektor ville håndhilse på elevene i 10. klasse da de fikk vitnemål, men noen elever nektet.
Jeg vil be om etatens syn på den lov-fortolkning jeg gir uttrykk for her.
Jeg ber om å få vite hvilken skole dette gjelder.
Opplæringsloven § 1-1 sier i 2. ledd at opplæringen skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og likeverd. Da rektor rakte ut hånden for å hilse, fulgte hun to grunnleggende verdier i Norge; respekt for den andre og likeverd. Elevene som nektet å hilse, brøt med disse verdiene og viste mangel på respekt og mangel på likeverd, noe som må oppfattes som diskriminerende. Rektors utfordring til elevene: «Folkens, vi bor i Norge, og vi kan ikke ha det sånn.» er eksempel på det som står i siste ledd i § 1-1: «Alle former for diskriminering skal motarbeides.»
3. ledd sier at skolen skal gi elvene kulturell innsikt og forståelse for den nasjonale kulturarven, dvs norsk kultur. Det gjorde rektor. Når elevene nektet, har skolen ikke lyktes med opplæringen. Grunnen er helt tydelig at elevene har vært uvillige til å ta til seg norske kulturelle koder.
Paragrafens 4. ledd sier at opplæringen skal vise respekt for den enkeltes overbevisning. Her er det to hensyn som kolliderer. Vi er vitne til en verdikonflikt når elevene fastholder en fundamentalistisk tolkning av islam, i strid med hva det europeiske fatwarådet har uttalt.
At rektor prioriterte paragrafens andre og tredje ledd fremfor det fjerde, bør hun ikke klandres for. Reaksjonen er i tråd med paragrafens siste ledd som sier at skolen skal gi elevene utfordringer «som fremmer danning». ‘Danning’ handler om å tilpasse seg samfunnet man vokser opp i.
Integreringsloven er relevant: «Formålet med loven er at innvandrere tidlig integreres i det norske samfunnet og blir økonomisk selvstendige.» § 1. Å bli integrert i det norske samfunnet betyr selvfølgelig å tilpasse seg dette samfunnet. Stortinget vedtok i januar 2016 hvilket verdigrunnlag som skal gjelde: «Integrering i Norge skal bygge på grunnleggende verdier som demokrati, rettsstat, universelle menneskerettigheter, ytringsfrihet, likestilling og likeverd.» IMDi har opplyst meg at disse verdiene ligger som en rød tråd under arbeidet, selv om de ikke er nedfelt i integreringsloven.
Statsministeren og tre statsråder uttrykte dette i regjeringens integreringsstrategi 2019–2022 «Integrering gjennom kunnskap»: «Regjeringen vil styrke oppslutningen om de grunnleggende verdiene og normene som det norske samfunnet er bygget på.» Den offentlige forståelsen av å bli integrert er at innvandrerne/barn av innvandrerne skal tilpasse seg det norske samfunnet og verdiene dette bygger på. Disse dokumentene sier ingenting om at alle kulturer skal respekteres på lik linje. Rektor fulgte statens politikk.
Rektoren brukte ungdommens måte å uttrykke seg på i sin konfrontasjon. Heller ikke dette bør hun klandres for. Ungdom har gjerne en direkte språkbruk, da er det rimelig at rektor bruker det samme.
Rektoren har etterpå beklaget at reaksjonen «var for sterk og konfronterende». Det hadde hun ikke trengt. Det er elevene som demonstrerte at de ikke vil følge norske skikker. Rektor har helt rett i det hun sa: Dere «bor i Norge. Dere skal jobbe med norske kvinner, ellers så lykkes dere ikke i Norge.» Jeg viser igjen til regjeringens integreringsstrategi: «Målet er at innvandrere i større grad skal delta i arbeids- og samfunnsliv. De som skal leve og bo i Norge, må være en del av store og små fellesskap i samfunnet vårt.» Ved å nekte å håndhilse, er det elevene som ekskluderer seg fra samfunnet.
Til slutt: Jeg vil anta at det har skjedd lignende ting på andre skoler i Oslo. Vet etaten om eksempler? Hvilke tiltak har etaten satt i verk, og hvilke tiltak vil etaten sette i verk for at lovens mål kan bli oppnådd bedre enn det vi har sett eksempel på her?
Svaret fra etaten vitner om at det ensidige fokuset på mangfold i realiteten har gitt enfold.
Hei
Takk for henvendelsen din.
Osloskolen har en mangfoldig elevgruppe, og vårt mål er at alle våre elever skal lære, utvikle seg og trives hos oss. De siste dagers debatt viser at det er mange ulike dilemmaer i dette arbeidet, og mange perspektiver og meninger om mangfold- og inkluderingsarbeid i skolen. Vi opplever at de ansatte og rektor på skolen som har vært berørt, har stor bevissthet rundt disse dilemmaene, og jobber godt med dette i det løpende arbeidet på skolen.
Vi er i tett dialog med rektor etter hendelsen du refererer til. Rektor har selv valgt å beklage hvordan hun reagerte i selve situasjonen under vitnemålsutdelingen. Hun omtaler reaksjonen som for sterk og konfronterende.
Vi har uttrykt forståelse for at det var en krevende situasjon for henne å stå i, men er enig med rektor i at situasjonen på scenen ikke ble løst på en god måte. Vitnemålsutdelingen skal være en høytidelig og hyggelig avslutning for elevene etter 10 års skolegang.
Med vennlig hilsen
Randi Hagen Eriksrud og Wenche Savalov
Offerforståelsen kommer fra oven, og den gjennomsyrer og ødelegger pedagogikken. Krenkeparagrafen understreker offerperspektivet. Det er begredelig, men slik vil altså skolepolitikerne ha det. Kanskje bør etaten besvare noen spørsmål jeg kom inn på da jeg i går kommenterte saken på Facebook.
Hender og krenkelser
Jeg skrev følgende:
Jeg har jobbet med barn og foresatte størsteparten av arbeidslivet, fra pedagogisk leder til spesialpedagog (med ansvar for tilpasset opplæring for elever fra språklige minoriteter i tillegg), til barnehagestyrer og terapeut. Hendene er et like viktig verktøy i pedagogikken som ord, stemme, kroppsspråk og mimikk. De bruker man til å skifte bleier, vaske barneromper, hender og fjes, man bruker hendene for å løfte unger, man stryker dem over håret, holder dem i hånden når man går på tur, legger en hånd rundt skulderen på et eldre barn som trenger oppbacking, gir en high five til en ungdom som har fått til noe skikkelig bra, holder et tydelig grep om dem som trenger å roe seg, men responderer dårlig på stemme. Av og til bruker man hendene til å fjerne unges hender, dersom de tar på deg eller andre på en måte de ikke skal.
Absolutt alle barn er vant til voksnes hender fra de er små. Ikke en eneste kultur i verden har totalt forbud mot å berøre andres hender eller bli tatt på av andres hender, ganske enkelt fordi vi er sosiale vesener som bruker hender mye i samhandling. Også de mest ihuga salafistene tar i andres hender, bare ikke motsatt kjønns.
Påstandene om krenkelser og invadering av intimsone er i beste fall ikke gjennomtenkt, i verste fall kun vikariende argumenter for å konstruere et påstått overgrep eller like konstruert påstått brudd på religionsfrihet, eller verre, å gjemme seg bak et slikt argument for å slippe det ubehaget det er å stille krav. Et håndtrykk er ikke en religion i seg selv.
Til overgrepsentusiastene; Når synes dere pedagogisk personale skal slutte å ha helt normal omgang med ungene? Når oppstår krenkelsen ved et håndtrykk? Skal man følge logikken er det videre også krenkende med en oppmuntrende high five eller et klapp på skulderen. Oppstår krenkelsessituasjonen når barnet er 6? 8? 12? 15? Kan dere i det hele tatt peke på når hender går fra å være et nyttig og effektivt verktøy i normalbehandling av unger til å bli et overgrepsverktøy? Synes dere sammenlikningen med #metoo er god? Ser dere i fullt alvor noe seksuelt, respektløst eller invaderende ved å fortsette å behandle minoritetsbarna på akkurat samme måte som andre?
Å lære barn og unge at et håndtrykk er en krenkelse er så kontraproduktivt og selvopphøyd “forståelsesfullt” at det er vanskelig å begripe. Det er rett og slett elendig pedagogikk å skulle hevde noe sånt.