I dag meldes det at Norge har behov for minst 130 000 nye stillinger i helsetjenesten de neste årene, og flesteparten av disse vil regjeringen hente i fattige u-land. Sammen med arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) har utviklingsminister Erik Solheim (SV) sett på hvilke muligheter Norge har for å dekke behovet for arbeidskraft i helsesektoren. «Vi blir eldre, og vi kan helbrede sykdommer som det tidligere ikke fantes medisiner for. Vi har ingen muligheter for å løse dette isolert sett. Jeg er bombesikker på at når Carl I. Hagen sitter på sykehjem, vil han veldig mye heller bli behandlet og pleid av en afrikaner, en inder eller en tamil, enn ikke å få noen pleie i det hele tatt,» sier Solheim med et smil om munnen, skriver NRK.no. Men det kan være at utviklingsministerens smil vil stivne etterhvert, i alle fall hvis det går opp for han at dette vel så mye kan være et særdeles egoistisk forslag fra steinrike olje-Norge. For hvordan skal utviklingsminsteren forklare at å importere aktuelt helsepersonell til Norge kan bidra til utviklingen i den fattige del av verden – der helsepersonell virkelig er en mangelvare? Og der spørsmålet slett ikke trenger å være hvor gamle de blir, men om de i hele tatt har utsikter til et liv. Men Hanssen og Solheim tror at dette er en vinn-vinn-situasjon fordi «noen vil dra hjem etter å ha jobbet på en norsk institusjon en stund.» Vi registrerer at regjeringen ønsker å iverksette en storstilt prosjekt på «tro».
Sykepleierforbundets leder, Bente Slaatten, tror knapt det hun hører og lover kamp, ikke minst knyttet til det etiske perspektivet: «Sykepleiermangelen er global. I Europa har vi ti ganger så mange sykepleiere som i Afrika, bare sør for Sahara trengs det 600 000 nye sykepleierårsverk for å oppfylle Tusenårsmålene. Dette dreier seg om grunnleggende helsetjeneste som barnedødelighet, tuberkulose, HIV, AIDS, og så videre,» sier Slaatten.I tillegg til regjeringens «ønske» om å frarøve den fattige delen av verden for attraktivt helsepersonell, skal norske pasienter sendes til den 3. verden for å få behandling. Spørsmålet er – behandling av hvem? For det er vel liten tvil om at det vil være særdeles attraktivt å komme til Vesten (Hanssen husker kanskje sitt eget utsagn fra sin Pakistan-tur, der han sa at å komme til Vesten er større enn å bli Lotto-millionær?), og det gjenværende kvalifiserte helsepersonellet vil kunne bidra til ytterligere å øke klasseskillene mellom fattig og rik. Som Slaatten sier det: «Hvis Norge og andre rike land begynner å sende pasienter til fattige land, vil det bety at det høyt kompetente helsepersonellet i disse landene vil begynne å behandle de rike pasientene og ikke de fattige pasientene.»
Ja, dette var ikke mye å smile av.