Det var en gang Aftenposten var en borgerlig avis, og den var et fast innslag i morgenrutinene. Men det virker veldig, veldig lenge siden. Dagens Aftenposten er vanskelig å skille fra Dagsavisen, og deres «nye profil» er lite kledelig.
Men den saken de publiserte i går kveld, nærmere bestemt klokka 22:42 og oppdatert i dag 09:30, altså bare timer før valglokalene åpner, er egnet til å lure på om de prøver å påvirke valget.
Artikkelen er ført i pennen av deres relativt nye kulturjournalist (fra 2022) Jakob Semb Aasmundsen, og de to årene forut jobbet unge Aasmundsen (26 år) som ansvarlig for debattsiden for ungdom, Si;D. Man skulle altså tro at Aasmundsen hadde kontakt med de unge, men artikkelen hans tyder snarere på at han er tatt opp som høyverdig medlem i Aftenposten-menigheten.
Karakterdrap – og koblinger
Under tittelen «I skjul kjempet forfatten for en hvit overmakt. Del av en utvikling, mener eksperter», åpner Aasmundsen med å vise til akademiker og forfatter Richard Hananiasom han sier er blitt en populær tenker i USA. Det kan være at han er populær i USA, men for meg var denne Hanania et ukjent navn. Ved å google på norske sider var det også lite å finne, men i to artikler figurerte hans navn; i en kommentarartikkel i Stavanger Aftenblad datert mai 2021 og hos Asle Toje i januar 2023. Hos begge omtales Hanania nøytralt, og med henvisning til noe av det faglige arbeidet han har gjort.
Det gjør ikke Aftenposten. For her får vi vite at The Huffington Post nylig avslørte at «37-åringen» har vært aktiv i «høyreekstreme nettfora». Gjennom datalekkasje skal det være avdekket at Hananias e-postadresse kan knyttes til pseudonymet Richard Hoste, som har «fremmet hvit overmakt».
De argumenterte for tvangssterilisering av personer med lav IQ og hevdet dette oftere gjaldt svarte. Nynazistisk litteratur ble sitert og «raseblanding» kritisert. Dette skjedde på starten av 2010-tallet, leser vi i Aftenposten.
Hvem «de» er i sitatet, er uklart, men videre kobles Hanania til alt-right-bevegelsen. Ifølge Aftenposten oppsto denne bevegelsen rundt 2010, da datidens konservative var altfor milde – særlig når det gjelder innvandring – og gruppen markerer seg på motstand av identitetspolitikk. De driver med «hvit identitetspolitikk», fortsatt ifølge Aftenposten, og omtales i samme åndedrag som «høyreekstreme grupper».
Og sånn fortsetter Aftenpostens Aasmundsen i det som er et karakterdrap på Hanania – og det kan være på sin plass – men den ensidige fremstillingen gjør at man blir i tvil. Tvilen blir sterkere når Hanania omtales som en «del av en utvikling». Tydelighet om hva han gjort og sagt hadde vært bedre, men kanskje det da ville blitt for enkelt for leserne å se at det ikke er uten grunn at han ikke er noe stort navn i Norge? Kanskje ville det blitt tydelig at en her på berget ukjent 37 år gammel mann i USA ikke er noe godt eksempel på den alminnelige, norske mannen som er bekymret for woke-idologien?
Kjenner man woke-kulturens hjemland «riktig», så har både mainstream media (MSM) og samfunnsutvikling de siste årene tatt noen veier som gjør det er vanskelig å stole blindt på noe eller noen.
Anti-woke og hvite, kristne menn
Uansett er det mest sentrale med Aftenpostens artikkel – etter å ha trålet oss gjennom de fæle anti-woke-karakterene – følgende:
Forskeren (forsker Alexander Reid Ross, ved Far Right Analysis Network, red.) spår at høyresiden skyter seg selv i foten ved å alliere seg med illiberale krefter. Anti-woke og kulturkrig vil ikke tjene Det republikanske partiet i lengden, mener han.
– Om fem år tror jeg at nøkkelproblemene i amerikansk politikk vil gå tilbake til infrastruktur, industri, innvandring og handel. Fremfor hat mot transpersoner og ønsket om fullstendig å undergrave demokratiet.
Jeg kjenner ikke til dette Far-Right Analysis Network (FRAN), men et søk forteller at de omtaler seg selv som «et profesjonelt, transparent og globalt nettverk av forskere, praktikere og journalister. FRAN er forpliktet til å analysere fascisme, autoritarisme, overherredømme og det radikale høyre/ytre høyre/ekstremhøyre for å bidra til å motvirke det». Både hvem dette nettverket består av og deres formål tilsier imidlertid at de vil finne høyreekstreme hvor enn de snur seg, fordi det er dét de leter etter, altså ikke ulikt vårt eget C-REX.
Selv om Aftenposten skyver USA foran seg, er det vanskelig å tolke dette til noe annet enn at det også kan gjelde Norge. Da vil altså høyresiden skyte seg selv i foten ved å alliere seg med illiberale krefter – og disse kreftene representeres altså ved anti-woke og «kulturkriger». Hvordan kan noen tillate seg å definere anti-wokere generelt som illiberale krefter? Det samme for kulturkriger, som i denne sammenheng er omtalt ved å ha «forflyttet makt fra dem som tradisjonelt har hatt mest av den: hvite kristne og særlig hvite kristne menn».
Sum: det skumleste for å undergrave vestlige demokrati er anti-woke og hvite, kristne menn.
Splitt og hersk
Dette er ikke god journalistikk. Det finnes redelige bekymringer for både woke- og identitetspolitikkutviklingen (som også henger nøye sammen). Mange av disse bekymringene kom til overflaten i skolevalget og flertallet som stemte finner seg åpenbart ikke hjemme i woke-kulturen, kanskje fordi de er mer opptatt av resultater man skaper selv enn all verdens unnskyldninger for hvorfor man ikke kommer seg opp og frem i verden, slik som Black Lives Matter-bevegelsen utspilte seg for en hel verden.
I utgangspunktet, som vi har skrevet om før, var woke et utrykk som refererte til å være våken, i betydningen å ha en kritisk tilnærming til sosiale og politiske spørsmål med utgangspunkt i systemisk urettferdighet og undertrykkelse som fortsatt eksisterer i samfunnet. Men selve woke-perspektivet dro det altfor langt. Rasisme ble tilstedeværende overalt, enten din iboende (og for deg selv ukjente) rasisme eller den innebygde systemrasismen. Kan man ikke ta noe eller noen i samtiden, så er det de nålevende som skal få unngjelde for fortidens synder. Woke gikk mer og mer i retning av overdreven politisk korrekthet – og verre: bidro til å splitte samfunnet ytterligere.
Vi så det samme da Oslos varaordfører Kamzy Gunaratnam (Ap) og Oslos AUF-leder Varin Hiwa ønsket at Arbeiderpartiet skulle bli enda mer woke, og foreslo å gå til kamp mot «etnisk profilering» i politiet og innføre kursing i «strukturell rasisme» for kommuneansatte. For å være rasist er ikke noe man nødvendigvis er bevisst på selv, forklarte Hiwa.
Det er altså «en krig» som består av splitt og hersk.
Så kan en jo tro at anti-woke-folka bare er å finne blant (hvite) menn, men slik er det ikke. Det er mange med innvandrerbakgrunn som ikke er komfortable med å skjule seg bak woke-maske. En av disse er Nirpal Dhaliwal, journalist og kommentator i engelske The Times, med indiske røtter. Han sier at indiske innvandrere har lyktes og gjør det bedre enn alle andre i høyere utdanning og næringsliv. Hvorfor? Jo, de ignorerer woke-folka og jobber hardt for å tilegne seg ferdigheter i stedet. Det handler om verdighet og selvtillit, fastslår Dhaliwal, og viser til at woke er henfalt til permanent sutring.
Den fæle høyresiden
Woke har ikke plass til «konservative tradisjonalister», altså de som for eksempel mener at det finnes bare to kjønn, tror på ekteskapet, ser negative konsekvenser med det flerkulturelle samfunnet og ikke er spesielt glad i islam inntog i samfunnet. Disse får en begrenset adgang til offentligheten eller de regelrett fryses ut – de er ikke liberale nok, slik woke-tilhengerne definerer liberal. Og siden de er de «undertrykte» eller de som har minst makt, har de også definisjonsretten på sin side.
Det har en rekke ganger vært hevdet at de som tilhører høyresiden i politikken er lykkeligere, blant annet fordi de anerkjenner at ansvaret for egen lykke ligger hos dem selv. En undersøkelse fra USA avdekket nylig at de mest deprimerte unge er de som tilhører den politiske venstresiden, og at gapet er økende til høyresiden. Det forklares med utbredelsen av digitale plattformer og det politiske klimaet. Sosiale medier har eksponert de unge mer for politisk debatt enn tidligere generasjoner, heter det, samtidig som debatten har blitt ekstremt polarisert. Dette skal ha rammet venstreorienterte tenåringer hardere fordi de har opplevd «fremmedgjøring» i et «mer konservativt politisk klima» og de heftige debattene om rasisme og kjønn. I tillegg kommer bekymringer for klimakrisen og økende ulikhet. Kort fortalt: de unges pessimisme er en rasjonell reaksjon på en trist virkelighet – og skylden legges på høyresiden. Akkurat slik som man kan tolke Aftenpostens woke-artikkel.
Da kan jeg avslutte med programleder Atle Bjurstrøms avslutning på Partilederdebatten i Stavanger, som mest av alt ligner en desperasjon etter skolevalget:
– Som en politiker sa: Tenk litt på de som stemmer. For det finnes jo folk som «body shamer» unge jenter, som sprer rasisme og frykt hos andre. Som skaper hat og dyrker splittelse i landet. Så er det lett å tenke at de ikke stemmer, men det gjør de kanskje? Har du virkelig råd til å la din stemme ikke bli hørt?
Men det er ikke rasisme å være bekymret for en utvikling av voldskriminalitet som unektelig er drevet av innvandring. Det er ikke å dyrke splittelse eller skape hat dersom man er uenig med samfunnsdebattanter. Kanskje Aftenposten skulle tatt en prat med norske menn i stedet for å insinuere at de er hatende fantaster med en skjult agenda om hvit makt? Kanskje hadde Aftenposten lært noe.