Barn

Nå er Norge dømt 23 ganger i barnevernssaker i Strasbourg

Denne uken ble Norge dømt i ni nye saker i Menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg. Menneskerettserklæringen artikkel 8 om retten til familieliv er blitt krenket, fastslår domstolen, og torsdag ventes ytterligere 12 domfellelser. Mens familieminister Kjersti Toppe (Sp) sier til NTB at det er alvorlig, er det grunn til å se på hvorfor Norge felles igjen og igjen.

Igjen er Norges barnevern i fokus i Strasbourgh, og det er verken første eller siste gang. Denne gang avsa EMD tre fellende dommer mot Norge tirsdag, der to av sakene omhandler tvangsadopsjon, mens den tredje omhandler omsorgsovertakelse i en sak hvor moren ble avskåret fra all kontakt med to av tre barn som ble plassert i fosterhjem.

Fordi sakene er så like, har Menneskerettsdomstolen avsagt felles dommer i sakene. En av dommene avgjør to barnevernssaker, en annen seks barnevernssaker, og i en tredje blir én barnevernssak avgjort, men totalt er det å forstå som ni ulike familier som har blitt hørt og fått medhold i at retten til familieliv er krenket.

Norsk barnevern

Norsk barnevern er annerledes enn barnevern i de aller fleste land i verden. I Norge er barnets beste nedfelt i lovverket, og barnevernlovens formål er formulert som følger:

Loven skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Loven skal bidra til at barn og unge møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse og at alle barn og unge får gode og trygge oppvekstvilkår.

Formålet er utvilsomt til barns beste, og loven fastslår videre at barnevern i tillegg til å ha fokus på barnet beste, også ivaretar det biologiske prinsipp og bruker lavest mulig tvangsinngrep. Det betyr at biologisk familie er en verdi i seg selv, og at barnevernet skal bruke de virkemidlene som er minst inngripende overfor familiene.

Dommene som er felt i Strasbourg omhandler ikke vurdering av foreldrenes omsorgsferdigheter. Det er ingen tvil, heller ikke i Menneskerettsdomstolen, om at de gjeldende foreldrene ikke har gitt barna sine god nok omsorg, men det EMD har fastslått, igjen og igjen, er at Norge er for dårlige på å ivareta barns rett til kontakt med biologiske foreldre – og motsatt, foreldrenes rett til kontakt med biologiske barn. EMD-dommene er klokkeklare på at norsk barnevern har undervektet betydningen av det biologiske prinsipp. Det Norge er nødt til å lære av er at kontakten med foreldre er viktig, selv i de familiene der foreldrene yter så dårlig omsorg at barna må flyttes fra dem.

Som mangeårig ansatt i utredningsinstitusjon kan jeg si meg enig i at dette er en viktig korrigering av norsk barneverns praksis – i de aller fleste saker. Å kjenne sin familie og sitt opphav vil for mange av disse barna oppleves som det beste for dem, og de færreste foreldre som mister omsorg utgjør en slik fare for sine barn at de påfører dem skade i korte, jevnlige møter. Men noen gjør faktisk nettopp det – og det er her det er viktig å holde tunga rett i munnen og ikke kategorisk fastslå at Norge konsekvent gjør feilvurderinger. Det er ikke tilfelle.

Vanskelige vurderinger

Vurderinger av omsorgsevne fremstår vanskelig tilgjengelig for mange, og det er mange barnevernskritikere som trykker EMD-dommene til sitt bryst, men ofte med feil forståelse av hva dommene reelt sett sier.

Har man opplevd å miste omsorg for barn, så er det svært smertefullt, og for svært mange foreldre oppleves selve omsorgsovertakelsen som et uforståelig overgrep. Jeg kan skrive under på at jeg vet det, jeg har selv vært med på å formidle den avgjørelsen i en rekke saker, og i enkelte saker er det så å si umulig å få foreldrene til å forstå at de ikke er i stand til å gi god nok omsorg for barnet. Særlig kan det være vanskelig å begripe at barn som ikke utsettes for fysisk vold eller regelrett neglekt, likevel tas ut av hjemmet.

Ingen stiller så høye krav til emosjonell omsorg som norsk barnevern. Omsorgsovertakelse i saker med emosjonell omsorgssvikt er hjemlet i barnevernloven § 5-1 første ledd a):

«alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som barnet trenger etter sin alder og utvikling»

Da jeg i januar 2020 skrev saken Dette er barnevernkrisen, forklarte jeg det med ord som er gjeldene også i dag:

Når foreldrene over tid avviser barna, psykisk ikke er i stand til å fokusere på dem, er gjennomgående uinteresserte i dem eller trakasserer dem psykisk, er man i kjerneområdet av det loven skal regulere. Likevel anvendes bestemmelsen også i saker der foreldrene så godt de kan prøver å engasjere barna, men ikke får det til. I konflikter mellom barnevern og foreldre ligger så å si alltid uoverensstemmelse om vurderinger av emosjonell omsorg til grunn.

Adopsjon

Men det EMD unektelig har rett i er at det er feil å frata barn kontakt med foreldre permanent på dette grunnlaget. Plasseringer kan være velbegrunnet, men kontakten med foreldrene bør likevel opprettholdes. Tilsvarende mener EMD at tvangsadopsjon er et brudd på retten til familieliv. Da har EMD tatt et klart standpunkt om at foreldrenes beste også må vektlegges når man ser den biologiske familien under ett, i klar motstridning mot forskningen som viser at adopterte barnevernsbarn klarer seg best.

– Forskning viser tydelig at adopsjon fører til bedre levevilkår for barnevernsbarn når de er voksne, sammenlignet med barn som vokser opp i fosterhjem eller på institusjon. Mye tyder også på at oppveksten til adopterte barn er bedre.

Det sier professor Marit Skivenes ved Universitetet i Bergen. Hun har ledet et stort prosjekt som har sett nærmere på adopsjon som barnevernstiltak på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

Adopsjon er i dag lite brukt av barnevernet i Norge om vi sammenligner med mange andre land. Kun 50 barn adopteres etter barnevernsloven hvert år. Det utgjør bare 0,6 prosent av alle barna som er under barnevernets omsorg.

Når de juridiske båndene til barna brytes totalt, slik de gjør ved tvangsadopsjon, er inngrepet for stort til at det kan forsvares opp mot barnevernlovens grunnintensjoner, og EMD presiserer slik:

Spesielt reflekterte saksbehandlingen av sakene der adopsjon av søkernes barn ble godkjent, og begrunnelsen for tiltakene som ble fastslått i saksbehandlingen, det faktum at

(i) det ikke ble lagt tilstrekkelig vekt på målet om at plassering under omsorg skal være midlertidig og en berørt familie gjenforenes, og

(ii) det ble ikke tatt tilstrekkelig hensyn til plikten til å iverksette tiltak for å bevare familiebånd i den grad det er rimelig mulig (sammenlign også Strand Lobben m.fl., sitert ovenfor, § 220; Pedersen m.fl., sitert ovenfor, § 71; og M.L. mot Norge, sitert ovenfor, § 99).

Det følger av dette at domstolen ikke er overbevist om at prosedyrene som de rettslige begjæringene gjelder ble ledsaget av garantier som står i forhold til alvorsgraden av inngrepene og alvoret i interessene som sto på spill (se, for en lignende tilnærming, Strand Lobben m.fl. , sitert ovenfor, § 225).

Man skal merke seg at EMD ikke nødvendigvis kritiserer all tvangsadopsjon per se, men problematiserer det faktum at tvangsadopsjonene ble iverksatt uten at det forsøkt samvær med biologiske foreldre i forkant.

Det er likevel en klar beskjed til norske myndigheter om at selv dårlige foreldre har sterke biologiske bånd til barna som man må være særdeles oppmerksom på og ta hensyn til, også når det kanskje ikke umiddelbart er til barnas beste – slik norske fagfolk forstår barnets beste. Hva som er barns beste er det nemlig ingen enighet om verken globalt eller i europeiske land, og dette er viktig å vite noe om.

Jeg gjentar derfor noen vesentlige avsnitt fra saken Dette er barnevernkrisen:

Verdigap 

Sentralt i Menneskerettsdomstolens dom over Norge er familiens rett til å se barna etter omsorgsovertakelse, samt retten til å motsette seg tvungen adopsjon. Norsk barnevern har barnets beste, uten tanke for familiens følelser og tanker om barnet, som sitt grunnmandat.

Når det vurderes som riktig at barnet har minimalt samvær med biologiske foreldre, begrunnes det med at slikt samvær er opprørende og potensielt skadelig for barnet. Jo lenger sør man kommer i Europa, jo fjernere vil en slik vurdering synes. Til tross for omsorgssvikt vil det være avgjørende av menneskerettslige hensyn at foreldre får se barna sine, i og med at det biologiske båndet vektlegges.

Verdigapet mellom å se barnet som et løsrevet individ uten behov for biologisk familie, og å se barnet som familiens eiendel, er ytterpunktene.

Et varslingsbasert system

Barnevernet i Norge er basert på varsler fra privatpersoner og offentlig nettverk. Ingen undersøkelser åpnes uten at det foreligger bekymringsmelding.

Samtidig har Norge en haug innbyggere fra land som ikke forholder seg til menneskerettigheter i det hele tatt. I land som f.eks Somalia og Pakistan er vold og ydmykelser en alminnelig del av barneoppdragelsen. Barndommen har en funksjon i kraft av å være en forberedelse til voksenlivet, men barndom i seg selv har ikke en egen verdi.

Med varslingsbasert barnevernpraksis vil man få fullstendig avvikende krav til omsorg fra kommune til kommune. I ei lita bygd vil mange privatpersoner kunne varsle om noen som oppfører seg rart, uten at det nødvendigvis foregår omsorgssvikt. I segregerte bydeler i sentrale strøk vil det være få varsler fra privatpersoner, flere fra offentlig nettverk, men man vet likevel at det er toppen av isfjellet hva gjelder omsorgssvikt.

Sammenlikner man systemet med f.eks. helsevesen eller politi, kan man få et klarere bilde av hvor vilkårlig varslingssystemet fungerer. Se for deg en ulykkesbelastet veistrekning. Det settes i verk diverse kontrolltiltak på strekningen. Fotobokser settes opp, manuelle kontroller av fart, ruspåvirkning og førerkort gjennomføres jevnlig. Politiet venter ikke utelukkende på varsler fra publikum, rett og slett fordi det ville hatt for liten effekt på antall ulykker. Tilsvarende innkalles alle kvinner i risikogruppen for brystkreft til mammografiundersøkelser. Helsevesenet venter ikke på at folk skal varsle selv når de kjenner en kul, fordi man vet at for få krefttilfeller avdekkes på denne måten.

Barnevernet vet utmerket vel hvilke grupper som utøver vold og andre former for omsorgssvikt. Likevel foretas ingen undersøkelser uten at det foreligger en bekymringsmelding. Hvilke familier som kommer i kontakt med barnevernet, er derfor i stor grad overlatt til tilfeldigheter.

Familieministeren kan si at hun vil se nærmere på EMD-dommene, men det er nok mange andre sider ved norsk barnevern det haster mer å ta tak i.