Det finnes to grupper som begår mye kriminalitet, men som i politisk iherdig retorikk stadig omtales som marginaliserte. Den ene gruppen er mindreårige, den andre er strafferettslig utilregnelige. Begge grupper er i stand til – og gjør – livet til et sant helvete for omgivelsene, men Norges straffelover er rett og slett ikke kalibrert for å håndtere dem. Resultatet er at grov voldskriminalitet, skyteepisoder, voldtekter og narkotikaomsetning i praksis er straffefritt for en god andel av de kriminelle.
Barna
I Norge er den kriminelle lavalder 15 år, men i praksis idømmes ungdom under 18 år bare unntaksvis fengselsstraffer. Med økning i grov kriminalitet i denne aldersgruppen, kom også behovet for et bedret straffesystem, der eksempelvis vold, ran, narkotikalovbrudd og omfattende tyverier ikke straffes med samfunnsstraff, men med et mer omfattende, rehabiliterende regime, og der riset bak speilet er soning i fengsel dersom ungdommen ikke følger den oppsatte planen.
Men hvorfor gjennomføres da ungdomsstraff ikke av alle straffedømte ungdommer? Svaret er enkelt. Opplegget krever samtykke fra ungdommen selv, og det samtykket er slett ikke alle voldskriminelle villige til å gi. Dermed ender grov kriminalitet med samfunnsstraff i stedet, som oftest gjennomføres den hos en ideell organisasjon – uten noen subsidiær fengselssoning.
Det er blant de yngste gjengene rekrutterer heftigst – med god grunn. Fraværende eller svært lavt straffenivå gjør at unge er attraktive medarbeidere i de voksende voldskartellene.
Man trenger ikke gå lenger enn til SSB for å se at pubertale unger i større grad enn før søker seg til de kriminelle miljøene.
Særlig attraktive synes 13-14 år gamle unge å være, men rekrutteringsbasen er åpenbart tilstede også blant barneskolebarn. Ikke alle barneskolebarn, selvsagt, men igjen de marginaliserte, slik politidirektør Bjørnland beskrev senest for noen timer siden.
I kommentarfeltet stiller noen et spørsmål som burde fått både Bjørnland og resten av politiledelsen til å gjøre seg noen tanker:
Er det ingen av disse «Gutenmensch» som klarer å forestille seg at det finnes en andel av menneskeheten som fristes av rikdom og «anerkjennelse» og det å ha makt/påkalle frykt (sic) , og som derfor *velger* en livsførsel som oppfyller disse ønskene?
Men svaret er nok nei, sosionomtroppen har ikke tanker for slikt, det skal være vondt og vanskelig å være kriminell, dermed basta.
Men det har seg slik at det ikke bare er mindreårige som går en straffefri framtid i møte i et Norge som har et lovverk som ikke tar høyde for fremmede kulturers mentalitet. Det er en annen gruppe som heller ikke straffes – og en rekke av de unge rekruttene skal direkte over i denne kategorien. Da Bjørnland i torsdagens Dagsrevyen ga beskrivelsen «skolefrafall, manglende tilknytning til arbeidslivet, dårlig økonomi, det kan være dårlig fysisk og psykisk helse», kunne hun snakket i klartekst om hva disse sammenfallende faktorene ofte innebærer.
Kode 065
I perioden 2011-2020 utgjorde de 3.224 personer og sto bak 8.719 voldslovbrudd. 522 av disse personene sto bak svært alvorlig vold. Ingen av de over tre tusen personene ble straffet. De er for syke til fengsel, men for friske til tvungent psykisk helsevern.
Kode 065 er kjent både for politiansatte og for ansatte i psykisk helsevern. Det er koden for henleggelser der det er tvil om strafferettslig tilregnelighet hos gjerningspersonen. Tallene over antall henleggelser etter denne koden føres det ikke lenger offentlig tilgjengelig statistikk over. Den siste tilgjengelige offentlige gjennomgangen er fra 2014.
Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern ligger tilgjengelig på regjeringens nettsider.
Utvalget har hentet inn informasjon om alle henleggelser på grunnlag av tvil om gjerningsmannens strafferettslige tilregnelighet på handlingstidspunktet (kode 065) i perioden 2002–2013. Bakgrunnen for informasjonsinnhentingen er at det har vært knyttet interesse til denne henleggelsespraksisen. Senest har for eksempel Norsk psykiatrisk forening i rapporten «Hvordan bør norsk rettspsykiatri utvikles», fremholdt at kartlegging og analyse av praksis har betydning, og at gruppen ønsker mer kunnskap om hva som skjuler seg bak «065-henleggelsene». Antall henleggelser på dette grunnlag gir også en viss indikator på hvor mange som omfattes av reglene om strafferettslig utilregnelighet, heter det i innledningsvis i utredningen.
At det er interessant å finne ut mer om hvor mange saker som henlegges årlig grunnet manglende strafferettslig tilregnelighet, er det ingen tvil om. For sakene er ikke få. I den kartlagte perioden er det nesten ti slike henleggelser daglig i Norge, og da snakker vi 356 dager i året, der alvorlighetsgraden på de kriminelle handlingene varierer mye.
Ser man nærmere på tallene, framkommer det blant annet at 621 voldssaker og 175 sedelighetssaker ble henlagt i 2013 (siste året med oppdaterte tall). Det som er vesentlig er at det gjelder henlagte forhold, mens korte idømte opphold i tvungent psykisk helsevern kommer i tillegg til disse sakene.
Vold
Selv om tilsvarende oversikt ikke finnes i dag, ti år senere, finnes noen tall. Tallene gjelder voldsforbrytelser som henlegges etter kode 065, og de er på vei oppover. I politiets rapport Vold begått av personer med alvorlige psykiske lidelser fant vi tallene for kode 065-saker i perioden 2011-2020. Vi fant videre at det er langt vanligere at vold henlegges enn at voldsutøveren idømmes tvungent psykisk helsevern, og vi fant at tallene har endret seg siden 2013. De er på vei oppover.
Nesten hvert tredje drap og drapsforsøk mellom 2014-2021 er begått av personer med alvorlige psykiske lidelser. Politiet skriver:
4.3. Utvikling over tid – alvorlige voldsforhold
Noen forhold, foruten drap og drapsforsøk, har vi definert til å være de mest alvorlige voldsforholdene. Disse er i denne sammenhengen definert som lovbrudd som har forvoldt skade eller død, samt alle lovbrudd som handler om mishandling i nære relasjoner. Vold som havner i denne kategorien, er svært alvorlig kriminalitet, ofte med vedvarende fysiske og/eller psykiske konsekvenser for den utsatte. Mishandling i nære relasjoner er et omfattende samfunns- og folkehelseproblem.
Voldsforhold idømt overføring til tvungent psykisk helsevern
Blant de 278 personene som er idømt TPH for et voldsforhold, er 32 prosent (89 personer) domfelt for minst ett forhold innenfor de mest alvorlige voldsforholdene. Disse 89 personene er til sammen registrert med 136 slike forhold. Figur 7 viser hvordan de mest alvorlige voldsforholdene fordeler seg i den aktuelle tidsperioden.
Voldsforhold henlagt grunnet tvil om tilregnelighet
Blant dem som har fått et voldsforhold henlagt grunnet tvil om tilregnelighet (N = 3224), har 16 prosent (522 personer) fått ett eller flere av de mest alvorlige voldsforholdene henlagt grunnet tvil om tilregnelighet. Disse 552 personene er til sammen registrert med 641 slike forhold. Figur 8 viser hvordan de mest alvorlige voldsforholdene fordeler seg i den aktuelle tidsperioden.
Ser vi samlet på figur 7 og 8, ser vi at antallet saker er høyere i årene 2015–2020 enn i de foregående årene (min uthev.) Antallet alvorlige voldsforhold idømt TPH er lavt, og det er dermed grunn til i større grad å vektlegge utviklingen i alvorlige voldsforhold henlagt grunnet tvil om tilregnelighet. Antallet alvorlige voldsforhold idømt TPH er imidlertid ikke påvirket av enkeltpersoner med svært mange voldsforhold.
Tabellen som følger viser utviklingen over tid.
Vi minner igjen om at dette er alvorlige voldsforhold. Når antallet forhold og gjerningspersoner ikke samsvarer, er det fordi blant de 522 gjerningsmennene er det flere som har fått to eller flere alvorlige voldssaker henlagt. Videre kan vi lese som følger:
Dersom vi sammenligner første og siste halvdel av tidsperioden (2011–2015 og 2016–2020), ser vi at antallet voldsforhold med dom til TPH eller med henleggelse grunnet tvil om tilregnelighet økte med 74 prosent. Til sammenligning økte øvrige voldsforhold med 17 prosent.
Det kan vanskelig avvises dersom man framsetter en påstand om at de totalt over 3.000 voldsutøverne som verken har blitt ilagt straff eller tvungent psykisk helsevern er tikkende bomber, for man finner igjen disse i drapsstatistikken. Politiet skriver følgende om personer som har begått drap eller drapsforsøk:
Mange av gjerningspersonene har en svært omfattende straffehistorikk. Over 60 prosent har tidligere vært mistenkt, siktet eller domfelt for voldskriminalitet, og én av tre har forut for drapet eller drapsforsøket fått en sak henlagt grunnet tvil om tilregnelighet. (min uthev.)
Hva kommer det av?
Det er vanskelig for politiet å peke på noen enkelt årsak til at det etter 2015 har vært en voldsom økning i antallet strafferettslig utilregnelige, og særlig en økning i antallet kode 065-saker, der alvorlig kriminalitet resulterer i henleggelse og gjerningspersonen er tilbake i gatene like raskt som han kom inn døra på politihuset.
Om mulige årsaker analyserer politiet som følger:
Til tross for de mulige feilkildene knyttet til indikatorene, taler imidlertid funnene tydelig for at det har vært en reell økning i voldsutøvelse begått av gjerningspersoner med en alvorlig psykisk lidelse som startet i 2015/2016.
Årsakene til økningen er vanskeligere å vurdere. Utvikling i kriminalitet kan ha svært mange årsaker, som bruk av rusmidler, økonomiske nedgangstider eller økt marginalisering. Rapporten kan ikke gi noe endelig svar på årsakene til økningene. Siden økningen i vold begått av personer med alvorlige psykiske lidelser er betydelig større enn den samtidige økningen i øvrig voldsutøvelse, sannsynliggjør det imidlertid at deler av økningen er spesielt knyttet til rammene rundt alvorlig psykisk syke.
Et moment i den offentlige debatten har vært hvorvidt innføringen av vilkåret om samtykkekompetanse for etablering av tvungent psykisk helsevern i 2017 har spilt en vesentlig rolle. Ettersom den påviste økningen startet før 2017, kan ikke lovendringen alene forklare økningen. Likevel tyder funnene i denne rapporten på at den høyeste forekomsten av vold begått av personer med alvorlige psykiske lidelser var i perioden 2018–2020.
Svingdørproblematikken hos pasienter som gjenvinner samtykkekompetanse, er også et vesentlig element i intervjuene med fagpersoner i politidistriktene, og vi finner beskrivelser av det samme forut for noen av drapene og drapsforsøkene. Dette taler for at lovendringen av 2017 sannsynligvis kan forklare deler av økningen i vold begått av personer med en alvorlig psykisk lidelse. Mer generelle forhold i psykisk helsevern, og særlig reduksjonen i antall døgnplasser som har pågått gradvis over mange år, har også vært lansert som en mulig forklaring på økningen i vold begått av personer med alvorlige psykiske lidelser. En slik forklaring kan stemme overens med økningen som skjer også før lovendringen i 2017.
Legg merke til hva som ikke er med i årsaksanalysen. Det som ikke er med er noe annet som skjedde i 2015-2016; en eksplosiv vekst i innvandring av unge menn med voldskultur i bagasjen. Hvorfor innvandringen har gitt utslag på antall henleggelser etter kode 065, har vi tidligere belyst grundig i saken Den trygge byens tikkende bomber, som bør leses nøye av enhver med interesse for retts- og samfunnssikkerhet.
Det vi med all sikkerhet kan fastslå er at masseimport av mennesker med klankultur i bagasjen vil bety to forutsigbare forhold; økt kriminalitet og økt forekomst av psykiatri i rettsvesenet. Psykiater Pål Hartvig påpekte det i VG allerede i 2007 i saken Innvandrere overrepresentert i rettspsykiatrien:
– Innvandring medfører økt psykisk sykelighet. En innvandringssituasjon er forbundet med høyere psykisk press og vanskelige tilpasningsforhold. Økt stress kan komplisere den mentale tilstanden, sier Hartvig til Vårt Land.
I bunn og grunn avspeiler den valgfrie ungdomsstraffen og den fraværende straffen av den delen av befolkningen som skårer rett i underkant av normalområdet for intelligens den norske integreringsmodellen. Vi stiller få eller ingen krav, men anser de tiltalte med innvandrerbakgrunn som ofre som vi forsøker å hjelpe. Det er en hårreisende modell i møte med mennesker som preges av utpreget hierarkisk mentalitet. Det eneste som kan fungere i møte med slik kultur, er beinharde krav, strenge straffer og lukkede institusjoner for den andelen lovbrytere som per i dag får straffeunnlatelse. De utgjør alle en så stor fare for omgivelsene at det er en hån mot lovlydige borgeres sikkerhet å la dem gå fri.
I Sverige begynner denne tunge erkjennelsen å synke inn. Med den sosionomtunge politiledelsen og stigmatiseringsfryktende politikerstanden vi har her til lands, skal det ta lang tid før noen tilsvarende erkjennelse kommer her hjemme. Men de bør i alle fall være ærlige om hvem de omtaler og like ærlige på at det per i dag finnes uante hundretalls mennesker som ikke kan straffes overhodet – selv når de er livsfarlige for omgivelsene.