Vi betviler ikke at Kanseller meg hvis du kan. Mitt oppgjør med woke inneholder gode eksempler og redegjørelser for woke og kanselleringskultur i Norge. Mange av temaene han har vært innom har vi belyst med samme innfallsvinkel og samme bekymring som Choi selv gjør i boken. Vi tar Nettavisens ord for god fisk når de skriver at Choi beskriver woke som en i utgangspunktet positiv bevegelse,
Men i dag også oppfattet som et skjellsord, om å være overdrevent opptatt av mulige krenkelser – gjerne på vegne av andre. Og der våpenet ofte er å utestenge eller kansellere meninger eller ytringer man ikke liker.
Han åpner med et relativt ferskt eksempel, da Sosialistisk Ungdom til sitt 8. mars-arrangement i år hadde invitert Nettavisen-spaltist Lily Bandehy til å holde tale, men ombestemte seg da det kom reaksjoner på at hun «visstnok hadde mange tilhengere på høyresiden».
Stephansen lister en rekke øvrige eksempler fra boka, der Choi har tatt for seg blant annet:
- SV-politikeren som ville fjerne en benk med navnet til botanikeren Carl von Linné fra Botanisk hage
- Oppstyret rundt begrunnelsen for å sette Christian Krohgs maleri av Leiv Eiriksson i Nasjonalmuseets kjeller
- Da Deichmanske Majorstuen nektet adgang til SIAN, som igjen førte til at Mímir Kristjánsson fikk møtenekt på biblioteket i Ulstein.
Den «rasistiske benken» har jeg faktisk omtalt selv, og er absolutt et kroneksempel på woke. Siden jeg ikke har lest Chois bok, men forholder meg til Nettavisens anmeldelse, kan jeg illustrere med utdrag av min egen sak om SV-politiker Hasti Hamidis gjennomslag i bydelsutvalget i Oslo for å fjerne benken i 2020:
Bakgrunnen for det nå vedtatte idiotforslaget var en Instagram-post fra Naturhistorisk Museum. Under bildet har Hamidi kommentert:
«Han er også far til den moderne rasismen. En stor del av Linnés vitenskapelige bidrag var å systematisere mennesker etter rase og farge. Den internasjonale rasismeforskningen trekker han frem som en vesentlig rasistisk ideolog i historien, mens botanisk hage hyller han uten å engang nevne hans rasisme og hans bidrag til å legitimere kolonialisering og slavehandel. Han delte mennesker inn etter fire fargekategorier (hvit, rød, gul, svart) og tillegget kategoriene vesentlige trekk med menneskelig hierarki hvor hvite var på topp og svarte på bunn.»
Det er trist at Carl von Linné ikke systematiserte idioti i tillegg. Hvor Hamidis forslag og bydelsutvalget i Gamle Oslo ville plassert seg på en idiotiskala, er det liten tvil om.
Enda mer enighet
Nettavisen beskriver videre at «Den mest omfattende gjennomgangen får oppstyret da 137 studenter på Kunsthøgskolen i Oslo krevde obligatorisk kurs i antirasisme, i tillegg til at pensum og professorer på skolen skulle byttes ut med flere fargede forfattere og forelesere.»
Fem modige studenter sto mot, ifølge Choi, fordi de mente at professorene måtte velges på sine vitenskapelige meritter og ikke hudfarge.
De fem ble kalt både rasister og høyreekstremister.
Også denne saken har vi omtalt, med akkurat samme konklusjon som Choi. I vår versjon het det:
Rasismeanklager i akademiske kretser, som startet i USA og som nå er mer kjent som Black Lives Matter (BLM)-aksjonen, er blitt grenseløs, i alle betydninger av ordet.
I fem måneder har rasisme-debatten rast på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). En gruppe studenter, som visstnok bare blir større siden konformitet er blitt en kjent størrelse i akademia, forlanger et oppgjør med skolens rasisme. De forlanger en «avkolonisering» av pensum, blant annet ved å ta inn skeiv teori, interseksjonell feminisme og kunsthistorie som inkluderer flere nasjonaliteter og etnisiteter. I tillegg etterlyser de et oppgjør med strukturell rasisme.
Skolens rektor stiller seg på studentenes side.
Som leserne nok registrerer, stiller vi oss bak Chois oppgjør med woke-ideologien. Vi mener så å si nøyaktig det samme og har på kommentarplass frambragt argumenter for så å konkludere på samme måte. Vi kan til og med forklare Erik Stephansen, uten å ha lest Chois bok, at det definitivt er relevant å ta opp Drevdal-saken i boka, selv om Stephansen mener denne delen av boka er problematisk.
Det blir mer problematisk når boken også inneholder flere kapitler om den mye omtalte Drevdal-saken. Danby Choi har forståelig nok et sterkt behov for å forklare egen posisjon som sentralt vitne for forsvaret i saken, skriver Nettavisen.
Også her skriver Choi troverdig og spennende, men det er vanskeligere å forstå hva denne saken har med woke og kansellering å gjøre – bortsett fra at både Choi og Subjekt ble utsatt for represalier fra den tidligere, felles vennegjengen som gjerne ville ha den såkalte «kulturpersonligheten» dømt.
Men rettssaken i seg selv var basert på selve definisjonen av woke. I min gjennomgang av tingrettsdommen forklarte jeg hvorfor:
Dommen mot Gaute Drevdal er en sort-hvit fortelling der mannen er overgriper og kvinnene uskyldige ofre. Den kan ikke bli stående. Retten straffer «voldtekt» av kvinner som frivillig ruser seg, frivillig kliner med domfelte før de frivillig legger seg nakne med ham, og frivillig har hatt sex med ham både før og etter «voldtekten».
Blir dommen mot Drevdal stående har vi et rettstilstand der det er umulig for menn å vite hvorvidt de voldtar kvinner de har sex med, et system der subjektive opplevelser av krenkelse utløser straff på linje med drapssaker, en rettstilstand der total kvinnelig ansvarsfraskrivelse gir menn lange fengelsstraffer.
Det er nettopp slik cherry picking av offerstatus som disse unge kvinnene bedrev som er woke. De drev en aktiv, samkjørt kampanje.
Nettavisen synes beskrivelsene av Sophie Elises brudd med NRK som Choi beskriver trekker boka ned.
Men å mene at en av de mektigste influencerne i Norge ble utsatt for kansellering i denne bokens forstand, uten å ta med striden rundt kommersialisering og ulike syn på NRKs oppgaver, skaper i beste fall forvirring rundt hva woke dreier seg om.
Tja, nå har vi som nevnt ikke lest boka, men jeg kan for egen del gjøre nok et forsøk på å forklare Stephansen hva i alle fall jeg tenkte da influenceren fikk hele landets pekefingre rettet mot seg. Jeg skrev om det på egen Facebook-profil.
Hege Storhaug som woke
Man skulle kanskje anta at Subjekt og HRS, eller i alle fall sjefsredaktør Danby Choi og det lille trekløveret her i HRS, tilhørte samme poltiske ståsted når man ser på hvor sammenfallende meninger og analyser vi har i saker som vekker interesse hos begge parter. Det sørger dog Danby Choi for at ingen må fristes til å tro. Nettavisen forklarer:
Men ifølge Choi er det ikke bare venstresiden som er woke.
Som eksempel på «kolerisk» årvåkenhet trekker han også fram anti-islamisten Hege Storhaug i Human Rights Service, som i fullt alvor mente at Vy hadde valgt «profeten Muhammeds favorittfarge» på de nye, grønne draktene sine. Noe som igjen ifølge Storhaug beviste at islam og den «kulturelle revolusjonen ruller taktfast videre».
Choi har framsatt denne påstanden tidligere. Den gang var det på Facebook:
Jeg husker godt vi fniste i redaksjonen og kom fram til antakelsen om at Subjekt planla å skrive om islam, og derfor måtte ta behørig avstand fra oss «rasistene» i HRS, ikke ulikt Minerva, som er glade i den samme «sporten». Enhver som leser HRS og som kjenner Hege Storhaug, vet at dårligere eksempel på woke skal godt gjøres å finne. Du skal være en rimelig vrangvillig leser for ikke å forstå at setningen om Vys fargevalg er harselas:
Vi ser ingen turban, kippa eller annet, men vi ser hijab på hodet til en av kvinnene på bildet. Dertil har Vy valgt en grønnfarge – som skal mache de grønne togene – som er profeten Muhammeds favorittfarge.
Det hører med til historien at Hege Storhaug beklaget det hun nettopp ikke hadde ment i fullt alvor:
Dagen etter, på fredag, ringte Agderposten. Hovedspørsmålet var: – Mener du at Vy bevisst har valgt grønn farge på togene som ledd i islamisering av Norge?
Jeg innrømmer at jeg brast ut i en spontant latter, så paff ble jeg.
Etter å ha gått en indre «botsgang» denne helgen, har jeg forstått følgende: Husk ironivarsel! Særlig når det handler om den pågående islamiseringen av Norge.
(…) Agderposten tok poenget, eller latteren. Kudos til dem for det, skrev Hege.
Selv klarer jeg ikke fri meg fra tanken på at noen i fullt alvor skulle tiltro Hege tanker om at Vy bevisst hadde valgt grønt for å hylle profeten Muhammed. Hvorfor i alle dager skulle Hege anta at Vy-ledelsen satt med spisskompetanse på islam? Give me a break, det er helt umulig å tro at det ble skrevet som noe annet enn fnisende harselas over et farge-sammentreff Vy umulig kunne ha tenkt på, men som Hege naturlig nok så med en gang.
Men, det er ikke uten grunn at Lionel Shrivers definisjon av woke av mange anses som den mest presise: » Woke er egentlig hvite privilegerte folk som forteller andre hvite folk at de må holde kjeft fordi de er hvite privilegerte.»
Posisjonering
Det som skjemmer Danby Chois bok er at han ikke påpeker at det nettopp var Minerva som var woke, der ansvarlig redaktør Nils August Andresen la ut en Facebook-post der han påsto å se fullt alvor der det åpenbart var humor. Og de gjorde han selvsagt fordi han ville det slik. Det er stemplingen og kanselleringen og avvisningens vesen å opptre på den måten. Det er det som er woke.
Det Danby Choi driver med når han bruker Hege som eksempel er ikke woke, det er bare posisjonering, det kan man med enkelhet vite. Det finnes nemlig ikke et eneste ekte woke menneske som noen gang beklager verken hva de sier eller gjør. Heges beklagelse kom like kjapt som Minervaredaktøren, i klokkeren moralsk woke-overlegenhet, i sin tid framsatte krav om tap av statsstøtte for HRS for fargehumoren. Kravet ble selvsagt kopiert av selverklært viktige stemmer i den samme politikkdiskuterende andedammen på Facebook, det er jo viktig å late som det samme som det de man vil holde seg inne med later som, må vite.
Choi har hatt hele historien foran seg før boken i det hele tatt var påtenkt, han vet svært godt hva han gjør når han later som han bare sitter med den halve og knapt det. Han later som om Hege framsatte en alvorlig ment påstand og at historien ble stående slik. Det er ikke redelig.
Noen ord fra Thorstein Selvik i Bergensmagasinet renner meg i hu etter å ha lest om Chois oppgjør med woke:
Vi tør ikke stå ut fra flokken. Vi er blitt like amerikanisert som Amerika, like maskinelle og nytteorienterte – pakket inn i politisk korrekt lingo.
Det blir mørkere for hvert år kan virke. Litt mer utspekulert og kynisk. Litt mindre åpent og menneskelig. Selv om mange later som noe annet (de snakker om «transparens» og «rettferdighet» – det er også et knep).
Hvor begynner det ærlige menneske? Finnes det ærlige mennesket lenger?
«Alle» har en agenda, «alle» vil, unnskyld: skal, opp og frem, maksimere sin egennytte. Metodene er raffinerte. Det gjelder å være inne med de rette, stå på den optimale siden av dørstokken, gjerne med en fot i nærheten av den i tilfelle landskapet plutselig endrer seg.
Risiko må man ikke ta, det unngår man også ved alltid å være politisk korrekt, slikke oppover og spytte kun nedover.