SSB ser ikke bare på utviklingen i Norge, men i Norden. De påpeker at før 2005 hadde alle de fire nordiske landene (Danmark, Finland, Norge og Sverige) om lag samme andelen barn i lavinntektsfamilier, som var blant de laveste i Europa. Men i de påfølgende år har landene hatt en vidt forskjellig utvikling.
Andelen barn i lavinntektshushold har økt betydelig i Norge og Sverige, men forblitt mer eller mindre uendret i Danmark og Finland. Dette skjer til tross for at inntektsutviklingen for barnefamilier i Norden har vært relativt god i perioden, men ujevnt fordelt.
Hvorfor har Danmark og Finland klart å unngå at stadig flere barn havner i lavinntektsgruppen, men ikke Norge og Sverige? spør SSB.
Svaret er selvsagt innvandring – og politikken på området.
Sverige og Norge skiller seg ut
I rapporten Barn i lavinntektshusholdninger i Norden: 2005-2020 fremkommer det at i 2004 lå samtlige nordiske land på en barnefattigdom (barn i husholdninger med lavinntekt) på rundt 10 prosent. Men året etter stakk Sverige av, og havnet på 15 prosent, for så å gå ned til 12 prosent. Så har det bare gått oppover, inntil en topp i 2018 (21,5 pst), men den i 2020 lå på 18,1 pst.
I Norge har andelen barn i lavinntektshusholdninger økt. Frem til og med 2013 lå vi på rundt 10 prosent, mens vi i 2020 lå på 13,9 prosent (med en topp i denne perioden på 14,1 pst i 2019).
For Danmark og Finland er det imidlertid små endringer, der de har ligget på rundt 10 prosent gjennom hele perioden.
Imidlertid ser vi ut fra figuren under at for samtlige land var det økning etter folkevandringskrisen i 2015.
Demografi
SSB slår fast at demografiske endringer har betydning.
I motsetning til Danmark, og særlig Finland, har både Sverige og Norge i perioden hatt økt innvandring. Det betyr igjen at barn med innvandrerbakgrunn utgjør en stadig større andel av alle barn. Nå er det jo ikke hvilken som helst økt innvandring vi har hatt, men økt ikke-bærekraftig innvandring. Det vil si foreldre uten eller med svakere yrkestilknytning, samtidig med at dette kan typisk være familier med (i nordisk kontekst) mange barn. Det vil ha betydning for utviklingen i lavinntekt, sier SSB.
Både Sverige og Norge har i perioden 2005-2020 opplevde en betydelig konsentrasjon av barn med innvandrerbakgrunn i den fattigste femdel av inntektsfordelingen. Se figur under.
Lønnsinntekt eller trygder?
Samtidig påpeker SSB at blant barnefamilier i fattigste femdel av inntektsfordelingen ble det flere danske og finske foreldre som jobbet, mens det ble færre i samme gruppe i Norge og Sverige.
Er det noen som tror at det vil hjelpe å pøse på med mer penger (i utjevningens navn) eller vil det først skje noen endring når det settes strengere krav, for eksempel til sysselsetting, slik som Finland og Danmark gjør?
For mens lønnsinntekt ble en stadig viktigere husholdningsinntekt for barn nederst i fordelingen i både Danmark og Finland, fikk inntekt fra arbeid klart mindre betydning i Sverige i samme periode. For i Sverige ble økonomiske overføringer en stadig større andel av den samlede husholdningsinntekten.
Og Norge går i samme fella, for det samme skjer her i slutten av perioden. Siden tilknytning til arbeidsmarkedet er en såpass sentral faktor når det gjelder risiko for å tilhøre lavinntektsgruppen, forklarer denne utviklingen trolig mye av de observerte forskjellene vi ser i lavinntekt blant barn i Norden, mener SSB.
Det samme gjelder for øvrig for utdanning, den har falt for foreldre i Sverige og Norge i perioden 2005-2020. For hvorfor utdanne seg hvis en får penger likevel? I Finland og Danmark nytter derimot ikke den taktikken, og der finner ikke SSB samme utvikling heller.
Med andre ord er ikke løsningen mer penger, løsningen er å sette krav til at innvandrere klarer seg selv.