Antallet voldsanmeldelser blant dem mellom 10 og 17 år i Oslo har skutt i været i 2023, viser ferske tall fra Oslo politidistrikt fra januar til og med september i år, melder Nettavisen.
Stor økning
I løpet av årets ti første måneder har det vært en økning på 63 prosent av voldsanmeldelser i forhold til samme periode i 2022, fra 385 i de ti første månedene i fjor til 628 inneværende år.
Dette er anmeldelser av fysisk vold som har økt med 60 prosent (fra 228 til 364), trusler som har økt med 39 prosent (fra 103 til 143) og vold mot offentlig tjenesteperson som har økt med 124 prosent (fra 54 til 121).
Merk så at dette er aldersgruppen 10-17 år i Oslo og at det er anmeldelser. De reelle tallene kan være langt høyere, da vi vet at mange ikke anmelder.
Og som «vanlig» kan man vel si, så bekymrer utviklingen.
Hanne Finanger, leder for forebyggende seksjon i enhet øst i Oslo politidistrikt, har da også god grunn til å være bekymret.
– Vi ser at voldsutøverne blir yngre og volden grovere. Særlig bekymret er vi over den drastiske økningen på anmeldelser av voldsutøvere under 15 år, sier hun til Nettavisen.
Tallen for voldsanmeldelser for isolert for gruppen 10-14 år viser en økning fra 135 i de ti første månedene i 2002 og 259 for samme periode i år, altså en økning på 92 prosent.
Fysisk vold har økt med 81 prosent (fra 93 til 168), trusler har økt med 68 prosent (fra 38 til 64) og vold mot offentlig tjenesteperson har økt med 575 prosent (fra 4 til 27).
Dødelige stikkvåpen
Nettavisen har ønsket å ta en nærmere titt bak tallene og har fått innsyn i alle dommer avsagt i Oslo tingrett fra 2022 til april 2023, hvor gjerningspersonen var under 18 år. «Her tegnes et bilde av hvem gjerningsmennene er, hvordan de opererer og hvor brutal vold ungdommene er kapable til å utøve», påpeker avisen.
Her fremkommer det at dødelige stikkvåpen som kniver og macheter i nær halvparten av voldsdommene. Flere av voldshendelsene, med kuttskader på mellom 10 og 15 centimeter, kunne lett fått dødelig utfall, melder Nettavisen. Oslo-politiets statistikk viser da også en økning på 103 prosent (fra 68 til 138) i anmeldelser av bæring av kniv/annet våpen fra januar til september i år sammenlignet med samme tid i fjor.
– Det har generelt i enhet øst vært en økning av beslag av stikkvåpen som kniver, machete og øks. Økt bruk av våpen gjør volden grovere og det bekymrer oss, sier Finanger.
Hun forteller videre at for å få ned antall våpen i omløp går politiet aktivt inn i miljøer og gjør våpenbeslag. Det høres ut som et sisyfosarbeid, for stikkvåpen må da være enkelt å få tak i. Det hadde vært mer interessant å vite hva slags konsekvenser slike våpenbeslag får.
Dessuten vet vi, etter informasjon fra Kripos-sjef Kristin Kvigne, at Kripos har identifisert 100 aktive kriminelle gjenger i Norge, men bare har kapasitet til å følge med på 40 av dem. Og enda verre: de kriminelle nettverkene vokser – uten at politiet klarer å holde følge.
Vi skjønner vel hvilken rekrutteringsbase dette utgjør?
Innvandrerbakgrunn og kulturforskjeller
Gjennom dommene ser Nettavisen mønstre av hvem gjerningspersonene er. I 28 av de 34 gjennomgåtte voldsdommene er vedkommendes bosted identifisert, og i 26 av disse, altså i 93 prosent av de 28 dommene, er en eller flere av voldsutøverne som er nevnt i dommene fra Oslo øst. Flere er også gjengangere. Det er også ofte flere aktører fra samme område som utøver eller ser på volden, og én voldshendelse kan føre til en kjede av flere hendelser.
Nettavisen knytter funnene opp til innvandrerbakgrunn ved å vise til Salto-rapporten:
Å være ungdom med innvandrerbakgrunn i Oslo er blant bakgrunnsfaktorene som ser ut til å gi en ekstra risiko for gjentatt kriminalitet. Det viser SALTO-rapporten «Risiko og livssammenheng for unge kriminelle i Oslo» som konkluderer med at majoriteten av dem som begikk gjentatt kriminalitet hadde innvandrerbakgrunn, eller oftere, var barn av innvandrere.
Det fremstilles som om det er en slags naturlov at innvandrerbakgrunn øker risikoen for kriminalitet, og de sedvanlige forklaringsvariablene fattigdom, trangboddhet og manglende oppfølging fra foreldre trekkes frem. Men egentlig er bare det sistnevnte som har noen forklaringsverdi, for verken fattigdom – som er relativt i en velferdsstat som Norge – eller trangboddhet forklarer kriminalitet.
Vi er ennå mange som husker vår egen barndom både med trangboddhet og trange økonomiske kår uten at det førte oss ut i kriminalitet. Forklaringen er ulik kultur. Ulike verdier. Innser vi ikke det, så klarer vi heller ikke løse problemene. Hvis de lar seg løse, vel å merke. De lar seg i alle fall ikke løse ved å fortsette med en ikke-bærekraftig innvandring.