21.juli 2012 hadde Hege Storhaug en kronikk på trykk i Agderposten. Den gjengis her, med noen innskutte påminnelser om hvor de involverte parter senere har endt opp. Lyngdal: Sang salmer eller hyllet Hitler? var overskriften på artikkelen.
Jeg kjenner ikke til partiprogrammet til Kristelig folkeparti i sørlandsbyen Lyngdal på 50-tallet. Det gjør tydeligvis en akademiker som har slått seg opp som ekspert på opptøyene i Midtøsten og den islamistiske bevegelsen Det muslimske brorskapet. Sitat: «Brorskapet er et konservativt muslim-demokratisk parti. De opererer i en ’setting’ som KrF i Lyngdal på 1950-tallet.»
Bak denne oppsiktsvekkende (eller i mine ører, hårreisende) uttalelsen står førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo (UiO), Bjørn Olav Utvik. Han er ikke alene blant akademikere om både å latterliggjøre og motarbeide dem som søker å legge ærlige fakta på bordet om det påståtte «moderate» Brorskapet, startet Storhaugs kronikk i 2012.
Bjørn Olav Utvik har ikke blitt trukket fram i mediene i noen grad vi har registrert etter 7. oktober, men han har like fullt fått vise hva han mener. Man skulle tro at når 260 unge mennesker på festival blir slaktet ned, da ville humanismen, medfølelse og empati slå inn hos enhver borger av dette landet. Men nei, langt der i fra. Fremtredende norske kommunister hyllet Hamas’ blodige nedslaktninger: «Vi er imponert over dyktigheten og motet til Hamas-soldater», het det fra Peder Martin Lysestøl, mens samme Bjørn Olav Utvik trykket liker på innlegget til Lysestøl.
Utvik er blant annet på lag med Henrik Thune, seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt og prosjektleder i Utenriksministerens sekretariat. Han gikk tidligere i år bredt ut i magasinet Samtiden og angrep intellektuelle som bekymret seg for den demokratiske fremtiden i Midtøsten, som ifølge Thune er en «irrasjonell frykt for islam». Samme mann mener at Brorskapet er «en konservativ muslimsk massebevegelse ikke ulik europeiske kristendemokratiske partier på 1950-tallet», skrev Storhaug videre.
Det interessante her er at den ubekymrede Thune har steget i gradene siden 2012, og nå er konstituert statssekretær ved SMK.
Ekspertkommentatorene
De to herrene har også en kvinnelig ideologisk kollega på laget, Hilde Henriksen Waage, også hun ansatt ved UiO og hyppig brukt som ekspertkommentator. Til NRK i 2006 sa Waage følgende: «Hamas er det nærmeste man kommer KrF og norsk lekmannsbevegelse», fortsatte artikkelen fra 2012.
Waage har fortsatt å være NRK-favoritt, og har etter Hamas-terroren blant annet deltatt i Debatten for å gi sine ekspertinnspill vedrørende krigen, og hun har også uttalt seg til VG. Nedslakting av hele familier og halshugging av alt fra menn til babyer er et uttrykk for desperasjon, forklarer professor Waage. Parallellen til KrF har hun åpenbart tonet ned i løpet av årene som har gått. Faksimilen viser en smilende Waage og deler av hennes terroranalyse.
Artikkelen til Storhaug fortsatte som følger:
Som kjent står Brorskapet og Hamas, som åpent har påtatt seg ansvar for flere angrep mot sivile, inkludert selvmordsaksjoner, nær hverandre. Hamas var således internasjonalt de første til å gratulere Brorskapet med seieren i det nylige presidentvalget i Egypt, en president som i en av sine første taler til folket lovet at han skulle sette alle kluter inn for å få Abudul Othman Rahman, ideologen bak angrepet på World Trade Center i 1993, ut av amerikansk fengsel.
Ta gjerne et søk i google på bilder av Hamas. Hvis du får assosiasjoner til nazistormtropper og det som – om mulig – verre er, reagerer du som jeg. Kanskje ekstra ille er bildene med våpenbærende småbarn ikledd fascistiske uniformer. Norsk lekmannsbevegelse?
Du husker muligens også hvordan en sosialantropolog gikk i strupen på den frihetselskende arendalitten fra Bagdad, Walid al-Kubaisi, da sistnevnte lanserte filmen «Frihet, likhet og Det muslimske brorskapet» i 2010? Riktig, det var ikke pent. Sindre Bangstad hengte ut Kubaisi som ekstrem. Brorskapet ble fremstilt som moderat.
Sindre Bangstad ble i motsetning til den avdøde hedersmannen Walid al-Kubaisi, ekstrem. Sju år etter Storhaugs artikkel utgav han «forskningsrapporten» The rhetoric of Islamophobia: an analysis of the means of persuasion in Hege Storhaug’s writings on Islam and Muslims. Under den norske tittelen «Islamophobia – En analyse av Hege Storhaugs retorikk rundt islam og muslimer» turnerte Bangstad med foredrag om det grusomme hatet.
I opptaket av Bangstads foredrag i Arendalsuka, 2019, kan du lytte til en opprørt Bangstad som klarer å klistre terrorangrepet på Bærumsmoskeen på Storhaug. Han forteller sågar med skjelvende røst at han måtte gi sin muslimske nabo rett i mistanken om at det finnes folk i Norge som hater muslimer så mye at de vil drepe dem.
Bangstad har ikke uttalt seg i mediene etter at Hamas-grenen av det «moderate» brorskapet gikk amok. Han figurerer dog med ujevne mellomrom fremdeles i norske medier med advarselen om hvilket grusomt hat muslimer i Norge utsettes for.
Jeg stopper med norsk akademia her. La oss nå se litt på bakgrunnen til Brorskapet, som sammen med de enda mer ekstreme salafistene fikk flertall ved valget i Egypt i år, fortsatte Hege Storhaug.
Brorskapet
Fortsettelsen av artikkelen, denne innføringen i hva Det muslimske brorskapet er, burde enhver som insisterer på HRS’ iboende islamofobi og hat lese grundig:
Det hele startet med en lærer ved navnet Hassan al-Banna i Egypt. Med sjokk og vantro vitnet han at Kemal Atatürk på 1920-tallet filleristet de siste restene av det ottomanske kalifatet og sekulariserte Tyrkia. Dette var en av hovedårsakene til at al-Banna stiftet Brorskapet i 1928 med følgende programerklæring: «Allah er vårt formål, budbringeren er vår leder, koranen er vår lov, jihad er vår vei, døden for Allahs sak vårt høyeste håp.» Brorskapets emblem ble således en koran og to kryssende sverd. Både erklæringen og emblemet står like fast i dag.
Al-Banna fortalte åpent om sin beundring for Hitler og Mussolini, som han håpet ville stille sine styrker til disposisjon for å velte det egyptiske styret under 2.verdenskrig. Makten skulle overtas av Brorskapet og islamsk juss. I kjølvannet av krigen stod Brorskapet bak en rekke mord på dommere, intellektuelle og andre som ble definert som fiender av islam, altså personer som sverget til sekularitet.
Brorskapet fikk mang en stemme fra kvinner ved årets nasjonalvalg. Å fange kvinnenes sjel har vært en strategi i over et halvt århundre, en strategi utmeislet av al-Banna, som fikk Zainab Ghazali, historisk sett den fremste kvinneaktivisten i Brorskapet, til å lede kvinneavdelingen fra 1948. I Lyngdal på 50-tallet kan jeg forestille meg at KrF-kvinner satt sammen om kveldene og strikket til inntekt for misjonsarbeid, diskuterte barneoppdragelse og sang salmer. I Ghazalis studiesirkler var det ganske andre temaer som stod på dagsordenen. Man diskuterte ikke minst bøker skrevet av den mest ekstreme ideologiske føreren for islamismen i forrige århundre, Sayyid Qutb. I 1992 sa således Ghazali med den største selvfølge til en vestlig journalist, at de som faller fra islam skal drepes – hvis de ikke angrer frafallet, da.
Hvem er dagens åndelige fører for det verdensomspennende Brorskapet? Se det er Yusuf al-Qaradawi, mannen som ønsker at muslimer skal fullføre Hitlers Holocaust. Mannen som også er leder av Det europeiske rådet for fatwa og forskning, det fremste islamske organet i Europa som skal veilede sine trosfrender i islamsk lov sharia. Mannen som støtter selvmordsbombere, som går inn for flerkoneri (han har selv to), som mener frafall fra islam skal straffes, også med døden, det samme gjelder for homofile. Med mye mer.
Yusuf al-Qaradawi er nå død. Vår hjemlige Brorskaps-representant i Rabita-moskeen, Basim Ghozlan, sørget over tapet og hyllet ham etter hans død. Samme Ghozlan fikk denne uken sitte i dialogsamtale med statsminister Jonas Gahr Støre og Det Mosaiske Trossamfunn, og ble løftet som en veldig viktig aktør. Hva Ghozlan bare timer tidligere har gitt uttrykk for vedrørende krigen i Midtøsten, kan enhver registrere på hans Facebook-profil. Vi har også omtalt hans uttalelser i flere artikler siden terrorangrepet mot Israel.
Hvem fikk rett?
«Hvis noen får assosiasjoner til Lyngdal på 50-tallet og europeiske kristendemokratiske bevegelser den gang av overnevnte, tillater jeg meg rett og slett å bli bestyrtet», skrev Storhaug.
Videre: Er det underlig at store deler av media og også mang en politiker behandler Brorskapet som ufarlig når akademia langt på vei renvasker organisasjonen? Er det rart den gjengse avisleser risikerer daglig å bli rundlurt?
Brorskapets mål er en verden der koranen ligger til grunn for all lovgivning. For å nå målet har de uomtvistelig vist at de ikke går av veien vold og drap. At gruppen nå jobber åpent for at den nye grunnloven ene og alene skal bygges på sharia, er ingen overraskelse. Slagordet «koranen er vår lov», er det altså grunn til å ta på ramme alvor, dog ikke pene ord fra ledelsen om rettferdighet, likhet og demokrati, som norsk akademia ynder å referere til.
Jeg fristes til å avrunde med et sitat av den tyske filosofen Arthur Schopenhauer (1788-1860): «Alle sannheter gjennomgår tre stadier. Først blir de latterliggjort, deretter sterkt motarbeidet. Til slutt aksepteres de som innlysende.»
Joda, Hege Storhaug og HRS motarbeides ennå, det er det ingen tvil om, selv om partiene som ivret for å fjerne statsstøtten til HRS i tur og orden adopterer politikken HRS har foreslått på innvandrings- og integreringsfronten – dog under fanen «ansvarlig, god og inkluderende».
Det jeg som relativt fersk treårig ansatt kan skrive under på, er at det var Storhaugs spådommer som ble de rette. At tenkende mennesker fremdeles mener at det er Storhaug og HRS som er de ekstreme, det gjør meg faktisk pinlig berørt på deres vegne.
Når man ser hvilke meninger som belønnes med tilgang til makt i Storting og landets største medier, bør man gjøre seg noen alvorlige tanker, for det er de sammes spådommer Norge styres av fremdeles.