Ahmad Mansour ble født i en ikke-religiøs palestinsk familie i den israelske byen Tira. Som 13-åring falt han i klørne til en lokal imam som introduserte ham for skriftene til Det Muslimske Brorskapets grunnleggere, Hassan al-Banna og Sayyid Qutb. I de neste syv årene lærte denne imamen Mansour opp til å hate jøder og kristne, og se på kvinner som syndige og mindreverdige.
Da Mansour begynte som psykologistudent ved Tel Aviv-Yaffo University of Applied Sciences og ble kjent med religionskritiske tenkere som Sigmund Freud og Friedrich Nietzsche, begynte han i økende grad å stille spørsmål ved imamens autoritet. Mansour tok så farvel med islam og emigrerte til Tyskland i 2004, hvor han fortsatte studiene ved Humboldt-universitetet i Berlin.
Senere kastet Mansour seg over sosialt arbeid med særlig fokus på bekjempelse av ekstremisme, æreskultur og radikalisering i muslimske miljøer i Berlin. I 2015 kom han med boken «Generasjon Allah – hvorfor vi må tenke nytt om kampen mot religiøs ekstremisme» hvor han advarte mot en utbredt fare for radikalisering av en hel generasjon unge muslimer i Tyskland. I 2022 ga ut sin foreløpige siste bok med den dystre tittelen «Operasjon Allah – hvordan politisk islam infiltrerer vårt demokrati».
– Ifølge min overbevisning er det ikke konflikten i Midtøsten som er årsaken til antisemittisme. Det er antisemittisme som er årsaken til konflikten, forteller han til Berlingske.
Religionskrig
Mansour mener det ikke lenger er snakk om en territoriell konflikt i en bestemt region, en konflikt mellom Israel og en terrorgruppe. Hamas har lyktes å gjøre konflikten til «en global islamsk begivenhet». Han tolker det dithen at palestinerne i Europa, fremfor alt dem som støtter terrororganisasjonen Hamas (og det er det tydeligvis mange av, da mediene ikke finner så mange anti-Hamas stemmer), ønsker å gjøre konflikten om til en religionskrig.
– Det er muslimer mot jøder, muslimer mot Vesten. Og her ser du selvfølgelig også muslimsk antisemittisme utfolde seg, fastslår Mansour overfor Berlingske.
Etter terrorangrepet har problemene vist seg i den omfattende støtten til Hamas på tyske gater, sier han. Det samme har vi jo sett i hele Vest-Europa og USA.
– Selvfølgelig kan man finne antisemittisme blant tyskere, i samfunnets midte, til høyre og til venstre. Men for øyeblikket ser vi over hele verden at folk går ut i gatene, ikke fordi de går inn for flere rettigheter for palestinerne eller krever deeskalering, fred og en tostatsløsning. Nei, de sympatiserer med en organisasjon som ikke er annerledes enn Den islamske staten. En islamistisk orientert terrororganisasjon, sa Mansour nylig om Hamas til nyhetsmagasinet Focus.
Dette er akkurat det samme som Einar Gelius gir uttrykk for i dag i en kronikk i Nettavisen. Under tittelen «Dette er en krig mellom religioner, Støre» kritiserer Gelius statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) for å lukke øynene for Hamas ideologiske fundament, som er islams klare antisemittiske holdninger. Støre har ved flere anledninger hevdet at dette ikke er en krig mellom religioner, noe som ikke kan karakteriseres som annet enn ren ønsketenkning.
Statsminister Støre kan selvsagt omskrive og tåkelegge de faktiske realitetene, men det tragiske som nå skjer på Gaza er altså ikke bare en kamp om landområder. Det er også en krig og en verdikamp mellom religioner, påpeker Gelius.
Det kan være at Gelius’ kritikk får samme mottakelse som Mansours. For Mansours hardtslående diagnoser om årsakene til at Europas antisemittisme har flammet opp har gjort han til en jaktet mann i Tyskland, hvor han jevnlig dukker opp i ledende debattprogrammer og gir råd til tyske myndigheter om muslimsk ekstremisme.
Sinte muslimer
Mansours hardtslående kritikk av muslimsk antisemittisme og politisk islam har gjort muslimske miljøer sinte. Han har tatt til orde for krav om hijabforbud for mindreårige jenter og offentlig ansatte (for øvrig gjaldt forslaget hans også andre religiøse symboler, som kippa og kors), og han hevder at undertrykt seksualitet i muslimske minoritetsmiljøer også er en årsak til radikalisering. Altså ikke ulikt det vår egen Hege Storhaug uttrykte tilbake i 2005 (essayet er overført fra en av våre gamle nettsteder og derav skjemmet av oppsettet).
Etter Hamas-terrorangrepet, som Mansour har engasjert seg i, har omfanget av drapstrusler mot den israelsk-palestinske psykologen og hans familie vokst til et omfang som har rystet den ellers så erfarne islamkritikeren.
– Jeg er vant til litt av hvert. De siste ukene har vært voldelige i en grad som skremmer meg fordi det ikke lenger bare handler om meg. Det handler om familien min. Om min kone. Det handler om barnet mitt, uttalte Mansour til TV-stasjonen RBB.
Han er ikke i tvil om at truslene hovedsakelig skyldes hans bakgrunn som frafallen muslim og palestiner.
– I det muslimske miljøet blir enhver muslim som ikke bøyer seg for propaganda og prøver å se mer nyansert på ting, eller står på Israels side og kaller terror for terror, demonisert og truet, hevder Mansour.
Mansour, som de fleste islamkritikere, viser til at hans kritikk ikke rammer frihetselskende muslimer, men «dessverre forblir de fleste av dem stille fordi de også frykter at de vil bli utskjelt og truet på samme måte som meg hvis de hever stemmen».
Men det er ikke bare muslimer som angriper Mansour, han har også blitt angrepet av akademikere og journalister.
Islamhatere og rasister
I 2021 utpekte det såkalte Bridge Initiative Team, på det amerikanske Georgetown University, Mansour på en liste over «islamofober». Dette ble begrunnet med blant annet hans forbindelser til konservative tenketanker og at han ble omtalt som ekspert på islamisme og avradikalisering – begreper som ifølge Bridge Initiative Team «brukes globalt for å kriminalisere et bredt spekter av muslimer», ifølge Berlingske.
I februar 2022 omtalte det pro-palestinske nettmediet Electronic Intifada Mansour som «palestineren som gjør Israels skittarbeid i Tyskland».
Kort tid før hadde Mansour, sammen med den tidligere tyske justisministeren Sabine Leutheuser-Schnarrenberger, undersøkt anklager om antisemittisme rettet mot TV-stasjonen Deutsche Welle. Før det hadde avisen Süddeutsche Zeitung dokumentert hvordan ansatte ved Deutsche Welles arabiske kontor hadde kommet med antisemittiske bemerkninger på sine private sosiale medier. Selv om Mansour og hans medforfattere av rapporten ikke fant noen bevis for generell antisemittiske overtoner ved TV-stasjonen, endte kringkasteren opp med å sparke totalt syv ansatte.
I sommer ble Mansour igjen gjenstand for kontroverser da den britiske frilansjournalisten James Jackson i nettmediet Hyphen Magazine anklaget Mansour for å ha pyntet på CV-en og historien om hans fortid som islamist. Anklagene fikk Mansour til å be om unnskyldning for at han feilaktig hadde oppført University of Tel Aviv i stedet for det tekniske universitetet Tel Aviv-Yaffo University of Applied Sciences på sin nettside. Samtidig delte Mansour vitnemålet sitt fra Humboldt på Twitter. Da Spiegel-magasinet bekreftet ektheten av vitnemålet, måtte James Jackson gå kanossagang og slette sine tweet.
– Jeg er ikke en løgner, jeg er gjenstand for injurier, sa Mansour til avisen Die Zeit om Jacksons anklager.
Mansour mener at hans kritikere angriper hans person for å unngå å forholde seg til en virkelighet som har blitt enda mer synlig i Europa etter terrorangrepet 7. oktober.
– De som har påpekt problemene har raskt blitt avfeid som islamhatere og rasister. Nå har problemene blitt synlige på gatene og kan ikke lenger ignoreres, sier han.
En øyeåpner?
I Tyskland har konflikten fått fart i den offentlige debatten, der engasjementet for Israels sikkerhet har vært en sentral del av Forbundsrepublikkens selvforståelse siden andre verdenskrig. Mens den sosialdemokratiske kansleren Olaf Scholz har tatt det første skrittet mot en strengere innvandringspolitikk, har visekansler Robert Habeck fra ventrefløyspartiet De Grønne reagert på det synlige jødehatet i tyske gater og oppfordret muslimske ledere å si klart fra overfor antisemittisme.
Men Mansour forventer ikke mye av den tyske regjeringen.
– Jeg tror politikerne venter på at gemyttene skal kjøle seg ned før de igjen begynner å ignorere problemet, sier han til Berlingske.
Mansour mener at de som nå er ute i gatene for å hylle terror eller kommer med antisemittiske slagord burde regne med å merke rettsstatens fulle styrke, eventuelt i form av utvisninger, hvis det er mulig. Dessverre er det ikke det vi ser i Tyskland akkurat nå, fastslår han. I tillegg må Tyskland implementere en helt annen pedagogikk i skolene når det gjelder å formidle verdier. Europa trenger også en motvekt til arabiske mediers tolkninger.
– Det er ikke bare i Tyskland vi trenger en motfortelling til utenlandske medier som utgjør en klar trussel mot demokratiet, sier han om påvirkningen arabiske TV-stasjoners har på mange muslimer i Europa.
Hvis freden noen gang skal ha en sjanse i det krigsherjede Midtøsten, er ikke Mansour i tvil om hva som trengs: en massiv omskolering av den palestinske sivilbefolkningen i samme skala som USAs Marshall-hjelp til de demokratiske arvtakerne til det beseirede nazi-Tyskland.
– Folk er nødt til å forstå at verken krig eller hat lønner seg. At tiden etter Hamas vil være bedre for alle. Man er nødt å se på skolepensum og kontrollere hvem som mottar den økonomiske støtten.
– Hvis vi klarer å åpne perspektivet for en tostatsløsning, kan krigen ikke bare ende med utslettelse av Hamas, men også med å gi begge folk utsikter til sikkerhet og fred. Det er Vestens oppgave etter krigen, avslutter Mansour.
Det er kloke ord, for ellers kan vi raskt ende opp med «Generasjon Allah» i Europa. Hvis det ikke allerede er for sent da.