Denne gangen er det Averøy kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal som viser sitt sanne jeg. Det heter hos NRK at «Averøy må bosette 90 flyktninger», og kommunedirektøren har funnet det på sin plass å ofre kommunens eldre slitere for å gi boligene til flyktninger.
– Jeg skjønner at det er vanskelig for politikerne, men det må finnes andre måter å spare på enn å ta fra eldre hjemmene deres. For det er det dette er. De blir kasta ut av hjemmene sine for å bli stabla på et dobbeltrom på sykehjemmet, sier Gunn Jorid Hjertvik som snakker om boligen til faren sin, Kåre Hjertvik (87).
Bofellesskapet det er snakk om er egentlig et omsorgssenter, som går under navnet Langøy bofellesskap. Ifølge kommunen er det åtte boliger med fellesareal. Det heter at bofellesskapet har fast personale på dagtid, på kveld og i helgene, mens hjemmesykepleien har tilsyn om natten ved behov.
Og det er akkurat det som er problemet, for ifølge kommunen selv fungerer bofellesskapet som et «mini-sykehjem» som har blitt for dyrt å drifte. I tillegg hevder kommunen at helsetjenesten har utfordringer med å skaffe fagfolk.
Handler om penger
Kommunene er inneværende år blitt bedt om å bosette totalt 38.000 flyktninger, som er 7.000 flere enn det opprinnelige antallet. Men merk så at det er fullt mulig å si nei til bosetting av flyktninger, noe enhver ansvarlig kommune burde gjøre hvis de ikke har økonomi eller kapasitet til slik bosetting. Det er bare at de fleste kommunepolitikere lar seg forføre av de statlige pengene som følger med flyktninger, for som kjent blir eldre oppfattet som en ren utgiftspost i kommunenes budsjetter. At de samme har slitt et langt liv og betalt sin skatt i håp om en verdig alderdom, lyser ikke akkurat ut av diverse budsjettvedtak.
At de statlige overføringene for flyktninger etter få år blir enorme utgifter, er det ikke mange kommuner som tar høyde for. De satser nok heller på at flyktningene flytter til andre, typisk mer sentral kommuner.
I dag betaler beboerne på Langøy bofellesskap 15.000 kroner i måneden, men det er åpenbart ikke nok. Ifølge kommunedirektør Berit Irene Hannasvik må kommunen finne nesten 50 millioner kroner for å få budsjettet i balanse. «Da må vi ta noen strukturelle grep», sier hun, og legger til at hun har forståelse for at dette oppleves tungt for de som blir berørte, men det er nødvendig.
Hva som er strukturelt med dette, er ikke godt å si. Strukturelle grep handler om å endre måten noe er bygd opp på, så i klartekst er det vel at de eldre i kommunen må betale for politikernes prioriteringer av flyktninger. For, fortsatt ifølge kommunedirektør Hannasvik, sparer kommunen 5,7 millioner kroner på bemanning ved å fjerne de eldre fra Langøy bofellesskap.
Verdighet
Legges bofellesskapet ned, blir dagens beboere flyttet på sykehjemmet, heter det hos NRK, og i sakspapirene står det at det kan bli nødvendig med deling av rom på sykehjemmet i en overgangsperiode.
Kåre Hjertvik (87) sier at det ikke er et alternativ å flytte til sykehjemmet.
– Jeg har det kjempefint her. Stort område, og jeg kan bevege meg dit jeg vil, sier han og legger til:
– Sykehjemmet er på Bremsnes (27 mil unna, red.). Det blir ikke så enkelt å få oss dit, sier han og ler. De kan ikke legge ned dette.
Kåres sønn Kjell forteller at faren ikke fikk tilstrekkelig med hjelp da han bodde hjemme for seg selv, men at dette tilbudet er midt i blinken. Ikke minst handler det om at han har folk rundt seg hele tiden og blir fulgt opp, og at han har en «verdig tilværelse».
Nettopp verdighet har politikerne langt på vei forlatt når det kommer til de eldre. Nå skal man være humanitær og vise sin omsorgsvilje overfor flyktninger, som i realiteten bare er å grafse til seg mer (kortsiktige) penger. For hvis Averøy kommune har problemer med manglende fagpersonell i helsetjenesten i dag, så kan de ta en titt på andre innvandrertette kommuners helse- og sosialbudsjett. Da vil nok pipen få en annen lyd.
Ikke la det gå ut over de eldre
Åse Laila Snåre, avdelingsdirektør for helse og velferd i KS, tilkjennegir at det er en rekke problemer i kommunene.
– Generelt opplever kommunene nå et stort press på tjenester knyttet til bosetting av et høyt antall flyktninger, skriver hun i en e-post til NRK.
Det er ikke bare mangel på boliger som er problemet, men også andre kapasitetsproblemer. Hun skriver videre at kommunene sommeren 2023 fikk en ramme på 400 millioner kroner for å bosette flyktninger – det er nå brukt opp.
Problemet er, som det alltid har vært siden innvandringen til Norge skjøt fart, at det er de eldre som blir et økonomisk problem. Vi husker alle da daværende finansminister Jan Tore Sanner (H) i 2020 pekte på dem som har bygget Norge som et voksende økonomisk problem, samtidig som han la lokk på hva den ikke-bærekraftige innvandringen koster Norge. Sanners uærlighet handlet om at han påsto at det blir færre i yrkesaktiv alder og at utgiftene til omsorg og pensjon øker etter hvert som befolkningen blir eldre. Det riktige er at vi blir flere eldre og vi blir færre yrkesaktive, det sørger den ikke-bærekraftige innvandringen for. Sanners svar den gang var at man ikke skulle komme med «nedrige kommentarer om innvandrere». Det er virkelig «godt gjort» å tenke slik som finansminister.
Vi husker kanskje også hvordan en familie på fem, der de tre unge voksne barna var sterkt multihandikappede, kunne ende med å velte kommuneøkonomien i Senja kommune. Nå endte det med, etter lang politisk dragkamp, at Senjas politikere utviste ansvar og sa nei til bosetting. De hadde rett og slett ikke råd – hvis de skulle ivareta behovene og de lovpålagte tjenestene til de øvrige innbyggerne.
Det er forstemmende at kommunepolitikere ikke ser ut til å ha lært mye på disse årene. Uansett hva kommunene finner på for å få budsjettene til å gå opp, ikke la det gå ut over de eldre.
Saken om Langøy bofellesskap skal opp i kommunestyret 19. desember.