– Samtidig som det internasjonale samfunnet er dypt bekymret for den alvorlige humanitære situasjonen i Gaza, må vi ikke miste fokus på andre humanitære kriser. Vi må ikke glemme det afghanske folk, som nå går en vanskelig vinter i møte, sier utenriksminister Barth Eide i pressemeldingen.
At pengene sitter løst hos sittende regjering er det liten tvil om, og Barth Eide har utmerket seg i så måte.
– Vi ser jo nå i utenrikspolitikken den dag i dag hvordan nåværende utenriksminister Barth Eide vil veldig gjerne bokse i en større vektklasse enn sin egen, for alt i livet, og med våre penger. Det er jo hjerteskjærende egentlig, sa VGs avistegner Roar Hagen da han stilte opp i Asle Tojes podcast Tojes time 11. desember.
– Dette er det nasjonale kjennetegnet, vi er små, men vil være store. Vi vil være så store at vi til og med kan innbille oss at vi var koloniherrer, at vi var en del av den imperialistiske verden, men vi var jo egentlig en koloni selv i flere hundre år, fortsatte Hagen.
– Så vil vi gjerne bokse i den vektklassen av internasjonal skyld også, for en tid vi ikke var en del av overhodet.
Velger seg Afghanistan
Det finnes vel knapt et menneske igjen i dette landet som tror at regjeringen Støre blir sittende etter stortingsvalget i 2025, men at regjeringsbesetningen jobber så iherdig selv for å tape oppslutning er nesten underlig å bevitne. Selv etter sin påståtte selvransakelse om hvorfor oppslutningen daler i takt med effektene av politikken de fører, evner de altså ikke å endre kurs.
Tett opp mot jul er det mange familier som merker følgene av regjeringens politikk, der symbolske småsummer til de få ikke er i nærheten av å kompensere for inflasjonen verken for de få eller de mange. Som en Facebook-venn skriver: «Det minner mer og mer om klassisk sosialisme; staten inndrar all kjøpekraft fra borgerne, og så deles det ut smuler etter prinsippet om ‘verdig trengende’». Den økonomiske usikkerheten biter seg mer og mer fast, og ikke bare blant de fattige, men blant helt alminnelige middelklassefamilier.
Likevel fortsetter Barth Eide å etter det samme prinsippet og gi de «verdig trengende» enda mer. Denne gang er det altså afghanere som er utvist fra Pakistan. De mangler oppholdstillatelse og landet vil ha dem ut. Det er i tillegg mange av dem, hele 1,3 millioner afghanere har oppholdt seg i Pakistan uten oppholdstillatelse, og er nå tilbake i opprinnelseslandet.
– Vi øker nå Norges støtte til FNs arbeid ved grensen til Pakistan og inne i Afghanistan. Mange afghanere har på kort tid returnert fra Pakistan og trenger humanitær hjelp til å klare seg gjennom vinteren. Vinteren gjør at behovet for hjelp er større. Den humanitære bistanden er enda mer kritisk å få fram til de som trenger det, sier utenriksminister Espen Barth Eide.
Oppmerksomhet
Han fortsetter i regjeringens pressemelding:
– De fleste av de som kommer fra Afghanistan nå trenger nødhjelp. Det kommer i tillegg til den pågående humanitære krisen i landet. Dette er en alvorlig situasjon som fortjener mer oppmerksomhet, sier Barth Eide.
Strengt tatt er det vel helst han selv som ønsker mer oppmerksomhet, eller posisjonering om du vil, slik vi også påpekte i saken Espen Barth Eide holder arabisk hoff.
I likhet med Roar Hagen har Norges tidligere FN-ambassadør og Barth Eides egen partifelle, Morten Wetland, reagert og stilt seg kritisk til de norske motivene for å skille lag med allierte demokratier under stemmegivingen i FNs generalforsamling, for det regjeringen bedriver er ganske oppsiktsvekkende. Det framstår direkte påfallende at Norge stiller seg på side med OIC-landene.
Da Wetland tok bladet fra munnen i Dagbladet 28. oktober, er det verdt å merke seg at det er helt uvanlig og langt utenfor kutyme at avgåtte diplomater kritiserer sittende utenriksminister offentlig, og i særdeleshet under pågående krig.
– Det er veldig mange i Norge som lever av dette og har dette som sin lidenskap både i utenrikstjenesten, men også i det humanitære Norge, som er ganske stort og sysselsetter utrolig mange mennesker og får veldig store offentlige og private tilskudd til sin virksomhet, sier Wetland og fortsetter:
– Jeg kan forstå at Espen (utenriksminister Espen Barth Eide journ.anm.) har godkjent dette. De kalkulerer nok med at det gir større muligheter for at Norge kan spille en rolle slik vi har drømt om i et par tiår sammenliknet med om vi hadde gjort som Sverige og Danmark, sier Wetland.
Når Barth Støre opererer som om han har sin egen forbrukskonto til bruk på autoritære regimer, er boksingen i alt for høy vektklasse selvfølgelig velsignet av Støre, og man skal ikke se bort fra at Wetlands tanker om motiver er korrekte. Støre og Barth Eide kan raskt bli et radarpar i internasjonal toppledelse etter valget i 2025, der grunnen nå beredes med fete sjekker strødd utover FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og FNs matvareprogram (WFP).
Store summer
Summene i omløp er slett ikke i noen lav vektklasse, selv om det er vanskelig ut fra pressemeldingen å konstatere hvorvidt norske skattebetalere har bidratt med i underkant eller i overkant av en milliard kroner inneværende år. Det opplyses som følger:
Norge øker sin støtte til Afghanistan med 70 millioner kroner. Støtten går til FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og til FNs matvareprogram (WFP), på grunn av for å hjelpe de mange afghanere som har kommet tilbake til Afghanistan fra Pakistan. Dermed er den totale norske humanitære støtten til Afghanistan 320 millioner kroner i år.
Avslutningsvis presiseres det derimot:
I 2023 var den samlede norske bistanden til Afghanistan 875 millioner kroner.
Inneværende år der altså, og det er ikke et unntak fra foregående års pengedryss i afghansk retning. Dette har Norge bedrevet også innen Barth Eide puttet små hender i store boksehansker og lot det stå til. Av og til får man behov for å bruke uttrykket «you can’t make this shit up», selv om det både er utenlandsk og oppbrukt. For Norges innsats i Afghanistan er ikke bare på grensen til absurd, den framstår så naiv og godtroende at den kunne vært utformet av et barn. Det er ganske enkelt slik at den norske godhetsindustrien aldri slutter å fascinere.
Det er fristende å minne om at nåværende statsminister Jonas Gahr Støre, før han ble opptatt av «oppgjør med tankegodset bak 22. juli», faktisk mente at norsk økonomisk bistand til Taliban var en suksess.
Veldig Viktig Person
Professor Terje Tvedts eminente bok, Det internasjonale gjennombruddet. Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat, beskriver hvordan Norge på 60-tallet startet å «bygge et humanitærpolitisk kompleks som skulle legge grunnlaget for at den politiske ledelsen noen tiår senere erklærte at Norge skulle bli en humanitær stormakt. Nesten parallelt med dette kom de første pakistanerne til Norge, som en fortropp i en stadig voksende migrasjonsbevegelse».
Begynnelsen på et kapittel i boken er verdt å gjengi i sin helhet, da det ikke bare er et viktig tilbakeblikk på norsk misforstått universalisme, men også et eksempel på total korttidshukommelse når Norge durer i vei med nye bistandsprosjekter i Afghanistan.
Da islamister ble «saksbehandlere» for UD på 2000-tallet.
Et annet eksempel som litt senere i 2000-årene og fra en annen synsvinkel kan belyse universalismens betydning på praktisk politikk, var den norske statens finansiering av koranskoler i Pakistan. Skolene fikk støtte av en regjering av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre (Hilde Frafjord Johnson, KrF, ansvarlig minister) og under en regjering av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti (Erik Solheim, SV og Jonas Gahr Støre (AP), ansvarlige statsråder), og er følgelig ett av mange eksempler på at det ikke er særlig fruktbart å studere Norges møte med verden i et konvensjonelt venstre–høyre-perspektiv.
Regjeringene i Oslo mente at norsk støtte til hva som ble kalt moderate koranskoler, skulle sikre at elevene i tillegg til å pugge Koranen utenat på arabisk kunne lære regning og skriving. Det ville, ble det hevdet, være med på å forhindre at disse skolene utdannet islamister eller ekstremister i stadig større grad. Prosjektet skulle gjennomføres i samarbeid med den pakistanske regjeringen og ha som mål å fremme dialog og religiøs toleranse. Etter at statsråd Hilde Frafjord Johnson var på besøk i Pakistan og antydet norsk støtte til slike skoler for å fremme toleranse og dialog, ble det besluttet at Norge skulle støtte 115 skoler i North Western Frontier Province (NWFP).
UD la vekt på at det var pakistanske myndigheter som sto for utvelgelsen av koranskolene, men sa ikke noe om, eller overså, at ved valget i 2002 hadde en koalisjon av islamistiske partier suverent vunnet valget i North Western Frontier Province. Det partiet som i sin tid skapte Taliban, var nå det partiet som, på Norges vegne, skulle plukke ut og sikkerhetsklarere de moderate koranskolene som skulle få støtte fra Oslo.
Fire år senere, i 2007, vedgikk den norske regjeringen ved Erik Solheim at det ikke hadde blitt stilt krav til innholdet i undervisningen ved skolene. I 2009 satte både VG og TV 2 søkelys på den norske støtten til skolene. TV 2 dokumenterte at flere av skolene lå i konfliktområder. I Swat-dalen, der Taliban hadde hatt solid fotfeste, fant de ut at fire av syv norsksponsede skoler var blitt stengt av regjeringen etter at hæren fikk kontroll over området. Skolene hadde støttet Taliban og vært rene treningsleirer for jihadister. Jamia Darul Uloom i Swat fikk 60 000 kroner i norsk støtte, og lederen av denne skolen skal ha vært en så sterk tilhenger av islamisme at han ble drept av hæren. TV 2 dokumenterte at norske myndigheter ikke hadde stilt effektive krav til at skolene skulle ha sekulær lese- og skriveundervisning, eller at jenter skulle få delta, da prosjektet startet.
Den norske politiske ledelsen vedgikk at kontrollen med prosjektet hadde vært svak, men det mest overraskende var at dette ikke affiserte utenriksminister Støre. Han skrev at støtten var en suksess, under overskriften: «Norge motvirker ekstremisme i Pakistan». Han minte om at pakistanske myndigheter var prosjektpartner, og at de valgte ut skolene og var ansvarlig for å påse at skoler som oppildnet til voldelig ekstremisme, ikke «inkluderes». Den politiske ledelsen var urokkelig: Da det ble kjent at den pakistanske hæren stengte skoler fordi de var utklekkingsanstalter for islamister, kom Støres daværende statssekretær, Gry Larsen, (senere generalsekretær i CARE Norge) med uttalelser som best kan forstås som et resultat av universalismens innebygde fortrøstningsfullhet: «At skolene i dag er stengt, behøver ikke bety noe. Jeg tenker at det ikke er et bevis på at de norske pengene har blitt brukt feil.»
Det er antakelig å ta for store ord i munnen dersom vi forutser at Barth Eide vil gjøre seg liknende analyser når han er ferdig som utenriksminister og skuer utover verden i håp om å kunne være en Veldig Viktig Person. Noe annet mål for de 70 ekstra millionene er ganske enkelt ikke i sikte.