Agderposten er tilstede i rettssalen for å følge straffesaken mot tenåringen.
Tidligere har tenåringen som er over kriminell lavalder, men som ikke er myndig, blitt idømt ungdomsstraff og samfunnsstraff, men hatt problemer med å gjennomføre dette, samt videre oppfølgingssamtaler.
Lignende straffereaksjoner har han også takket nei til for de handlingene han nå står tiltalt for.
– Han er i dag ikke mottakelig for hjelp og oppfølging i frihet. Han begår fortsatt kriminelle handlinger til tross for tidligere domfellelser, meldeplikt, varetektsfengsling og til tross for at han har vært institusjonsplassert på en plass for dem med størst atferdsproblemer, prosederte Berg.
Det er ingen tvil knyttet til hvorvidt unggutten har begått alvorlig kriminalitet. Han har da også erkjent straffeskyld for de 12 ulike forholdene han er tiltalt for, der knivran på Rema1000 er det forholdet som er fanget på overvåkningskamera.
I tillegg til butikkranet står tenåringen tiltalt for totalt 11 lovbrudd. Flere av disse går blant annet på vold, alvorlige trusler, vold mot offentlig tjenestemann, bæring av kniv og narkotikabesittelse, skriver Agderposten.
Faksimilen fra avisen viser gutten i aksjon.
Valgfritt
Påtalemyndigheten mener straffen denne gang må settes til ett år og åtte måneder, hvorav seks måneder gjøres ubetinget. Det er ingenting underlig ved det. Det underlige er tvert imot at straffereaksjoner i form av ungdomsstraff og samfunnsstraff i praksis er frivillige å gjennomføre for unge lovbrytere. At den unge gutten i Agder har valgt å ikke gjennomføre straffene han tidligere er idømt er på ingen måte unikt. Det er tvert imot alminnelig.
I juli 2014 innførte Norge ungdomsstraff, et reelt alternativ til ubetinget fengsel ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Straffegjennomføringen innebærer et strengt rehabiliterende regime i samarbeid med ulike aktører, og brudd på møteplikt og pålegg fører til at en fastsatt subsidiær fengselsstraff må avsones. Dette er vel og bra, men det er en hake: Grovt kriminelle ungdommer får ikke denne straffen. De sier ganske enkelt nei, for ungdomsstraffen krever samtykke.
Prøvetida vil også påtalemyndigheten ha til tre år ettersom tiltalte ikke har takket ja til oppfølging etter soning i ungdomsfengsel:
– Helst skulle påtalemyndigheten sett at han samtykket til ungdomsoppfølging slik at han kunne gått ut av fengsel og fått en skikkelig tverrfaglig oppfølging ved løslatelse, men dette har han ikke takket ja til.
Da NRK belyste problematikken med manglende straffegjennomføring i fjor, sa leder for Konfliktrådet i Oslo, Katinka Hartmann, at tre av ti ikke fullfører ungdomsstraff i Oslo. Det er ingen grunn til å anta at tallene ser bedre ut i Agder, som er syltet i akkurat den samme ungdomskriminaliteten som hovedstaden.
Ansvarliggjøring
Norge sitter på en lov som kunne gjort stor forskjell for utviklingen av kriminelle ungdommers videre løpebane, men kan altså ikke benytte loven dersom ungdommen selv ikke har lyst til å forplikte seg til gjennomføring. Det hele høres smått absurd ut, men er tilfelle.
Ungdomsstraffen vil innebære at ungdommen samtykker i å følge en ungdomsplan i tillegg til en gjenopprettende prosess med ungdomsstormøte, forklarer John Christian Elden i en artikkel i SNL.
Og at ungdommene nekter å samtykke, kommer neppe som en overraskelse når man ser hva det nevnte stormøtet innebærer.
Ungdomsstormøtet ledes av en ungdomskoordinator som skal sikre at relevante aktører er representert. Dette kan være representanter fra kriminalomsorgen, skole, barnevernstjeneste, helse- og omsorgstjenesten eller andre med tilknytning til domfelte, siktede, fornærmede eller til saken. Ved gjennomføring av ungdomsstraff skal domfelte, domfeltes verger, samt representanter fra kriminalomsorgen og politiet være til stede i ungdomsstormøtet.
Å måtte forplikte seg til å møte både de menneskene man har ranet og utøvd vold mot, representanter fra fengsel og politi, fordrer et minimum av ryggrad og evne til å stå til ansvar for de handlingene man har begått.
Man kan undres over hvorfor dette åpenbart logiske systemet som sannsynligvis er i tråd med alminnelige folks rettsfølelse ikke er obligatorisk, men obligatorisk er det altså ikke. Vil ikke ungdommen, så skal han slippe. Og ungdommen vil ofte ikke, slik den voldelige knivraneren i Agder er et godt eksempel på.
På spørsmål fra aktor Ingvild Austenå Berg om han hadde gjort seg noen tanker om hvordan hans handlinger har påvirket andre, svarte han følgende:
– Ikke så mye.
– Bryr du deg? fulgte Berg opp.
– Ja, tenker litt på det.
– Kan du sette ord på det?
– Nei.
Refleksjonsnivået er kanskje ikke det høyeste blant landets yngste voldskriminelle, men de forventes samtidig å kunne reflektere seg fram til egennytten av å gjennomføre straff.
Ofrene gjør seg kanskje flere tanker enn hva gjerningspersonene gjør i slike saker.
En farlig spiral
I enhver ranssak eller voldssak finnes jo faktisk også en motpart – et reelt offer. I Agder var situasjonen «heldig» ved ett av forholdene ungdommen var tiltalt for.
En av tiltalepostene omhandlet en knivepisode ved en videregående skole i Vestfold. Her skal tiltalte ha oppsøkt en skole han ikke var elev ved, hvorpå han skal ha framvist kniv mot en ansatt etter å ha fått beskjed om å forlate skoleområdet.
I tingretten fortalte fornærmede at han har lang kampsport- og krigserfaring og at han dermed ikke ble særlig preget, men at dette ikke gjaldt for alle hans kolleger.
– Jeg har hatt mange dødsdommer over meg før, så det er jeg vant til, sa vitnet og fortsatte:
– Men vi har hatt en debrif med kolleger etter hendelsen og de er særs opprørte. Det er også alle våre avdelingsledere og sjefer som hjelper oss i vår situasjon.
Andre er ikke like heldige. NRK skriver i dag om en ransbølge i Skien.
Ungdommar har vorte rana, kutta med machete og trua med kniv. Men offera lèt vera å melda, fordi dei er redde for hemnaksjonar.
Typisk er det unge ofre som ikke tør å melde fra. Det står ingen avdelingsledere og sjefer klare til å debriefe ungdommer som ranes og knivtrues på fritiden. Hendelsene blir heller ikke anmeldt. Ofrene lever i frykt, mens gjerningspersonene fortsetter sin brutale framferd.
Mange av offera vil ikkje melda frå til politiet, forklarer Steffensen.
– Me har funne ut via andre kanalar at folk er utsette for ran. Me har funne tjuvegods som har vorte rana frå dei, utan at dei sjølve har komme og sagt frå at dei har vorte rana. Dei er livredde for å seia frå, fortel han.
Steffensen skildrar ein fryktkultur blant ungdommen.
– Det er fokus på det snitche-greiene. Det endar jo med at det er ei lita gruppe med kriminelle i samfunnet som bestemmer korleis me skal ha det.
De kriminelle bestemmer hvordan vi skal ha det i samfunnet fordi samfunnet tillater dem å gjøre det. Det finnes faktisk ingen annen logisk måte å forstå problematikken på. Når vold og trusler fungerer og i tillegg i praksis er straffefritt, går det som det må gå. Det er en farlig spiral.