Danmarks tidligere statsminister har vært tydelig på hva han mener om trusselen fra Putin siden Russland angrep, og har hele veien tatt til orde for å støtte Ukraina sterkt. Han har advart om at Putin er vel så farlig for Europa som Hitler og Stalin var, ikke minst grunnet besittelse av atomvåpen, og også kritisert den danske regjeringen for manglende prioritering av forsvaret.
– Vi kan se at Putin ser på frihet og demokrati som den absolutt største trusselen mot sin egen regjering, og vi kan se at Russland og Kina har gått sammen for å kjempe mot innflytelsen fra USA og dets allierte på verden, sa Fogh Rasmussen i mars 2022.
Denne gangen er det USA han snakker til, nærmere bestemt snakker han til amerikansk venstreside, og ingen bør la seg overraske over at han anbefaler Demokratene å lytte til Republikanerne. Den manglende kontrollen over grensen er et enormt problem for den sittende president Joe Biden, og det er et problem som eskalerer i en fart få hadde trodd var mulig.
Ute av kontroll
Da Center for Immigration Studies publiserte en oppsummering på slutten av fjoråret, konkluderte de som følger:
Det nåværende omfanget av immigrasjon (lovlig og ulovlig) til USA har vært virkelig enorm. Statistikk fra oktober 2023 viser at 15 prosent av den amerikanske befolkningen nå er utenlandsfødte – den største andelen noensinne registrert. Den tidligere rekorden var 14,8 prosent, for 133 år siden i 1890.
Innvandrerandelen av befolkningen har mer enn tredoblet seg siden 1970 og nesten doblet seg siden 1990. Antallet innvandrere har femdoblet seg siden 1970, 2,5 ganger siden 1990, og er opp 59 prosent siden 2000.
De 49,5 millioner utenlandsfødte innbyggerne som nå bor i USA er en ny rekord i amerikansk historie.
Siden president Biden tiltrådte i januar 2021 har den økt med 4,5 millioner – større enn den individuelle befolkningen i 25 amerikanske stater. Det er svært sannsynlig at mer enn halvparten av denne økningen, 2,5 millioner, kommer fra ny ulovlig innvandring (min uthev.) Denne nylige veksten har viktige implikasjoner for alt fra landets utdannings- og helsevesen til dens fysiske infrastruktur og arbeidsstyrke. Det kanskje mest grunnleggende spørsmålet disse tallene reiser, er om Amerika kan lykkes med å innlemme og assimilere så mange mennesker.
Når norske kommentatorer rynker på nesen av det de omtaler som manglende støtte blant amerikanerne til Ukraina, er det bakteppet av et eget land i krise de i realiteten snakker om. Krisen har på mange måter vært forutsigbar, for den er et resultat av Bidens «humane» grensepolitikk. Vi kommenterte politikken tidlig i 2021:
Det er en varslet flyktningkrise verden er vitne til på grensen mellom Mexico og USA – varslet fordi tusener av migranter allerede i forkant av det amerikanske presidentvalget begynte reisen mot grensen. Håpet og målet var Biden og hans løfter om reversering av Trumps restriktive innvandringspolitikk.
Det har seg sånn med incentiver at de faktisk fungerer, og migrasjon kontrolleres av mottakerlandene med pisk eller gulrot. Trumps pisk var stengte grenser, repatriering av illegale migranter, «Remain in Mexico»-programmet og full stopp i mottak av syriske flyktninger, samt svært strenge innreiseregler for mennesker fra Iran, Irak, Libya, Somalia, Sudan, Syria og Jemen – kjent som «The muslim ban». Trumps restriktive politikk hadde som mål å redusere årlig innvandring betraktelig – og politikken hadde effekt.
Tilsvarende har altså Bidens politikk hatt effekt – bare i motsatt fortegn. Grafen som ble presentert i Center for Immigration Studies rapport viser hvor manglende kontroll Demokratene har hatt, sammenliknet med tidligere regjeringer. CIS konkluderer ganske enkelt med at innvandringstallene ved slutten av 2023 var så høye at det i utgangspunktet ikke var framskrevet å nå dette nivået før i år 2033.
Når Fogh Rasmussen uttaler til Politico at «Biden har interesse i å løse dette problemet før valget», så er det ikke akkurat noen overdrivelse.
Republikanerne og Ukraina-støtte
Når Republikanerne krever orden på innvandringssituasjonen i landet for å støtte opp om mer penger til krigføring i Ukraina, handler det selvsagt om at de forstår at man må sette forbruket etter hva man har til rådighet. Skal man økonomisere med knappe ressurser har man ikke stort annet valg enn å sette tæring etter næring, og det er med teskje Fogh Rasmussen forklarer dette.
Demokratene har i flere måneder forsøkt å fristille milliarder av dollar i utenlandsk bistand til Ukraina, Israel og Taiwan, men republikanerne nekter å rokke ved lovverket med mindre det også inkluderer viktige tiltak for å styrke den sørlige grensen.
Rasmussen sa at Demokratene burde se det som i deres politiske interesser å inngå en avtale om grensen, for å desarmere en politisk sårbarhet foran neste valg. Hvis det er Demokrater som står i veien for en tøffere grensepolitikk, sa Fogh Rasmussen, som la til at han håper de vil «ta til vettet».
– Hvis jeg var i ledelsen av den demokratiske kampanjen, ville jeg ikke nølt med å bli ferdig med denne saken – for å imøtekomme republikanerne og dermed gjøre det til et ikke-problem i den kommende valgkampen, sa han.
Fogh Rasmussen påpekte at det ikke er noen taushet som er farligere enn den tausheten som omhandler innvandringspolitikk. Han sa at det nærmest er å kaste bensin på bålet på ytterkantene i politikken å la migrasjonen dure og gå uten å ta tak, og at det er nødvendig av Demokratene å ta dette innover seg.
Han framholdt videre at Europa har bidratt betydelig med hjelp til Ukraina.
Å unnlate å fortsette Ukrainas bistand «ville være tilbaketrekning fra Afghanistan på steroider,» sa Fogh Rasmussen, og viste dermed til det som av mange blir sett på som den største skampletten på Biden-administrasjonens utenrikspolitiske vakt.
Den tidligere militærblokklederen sa at han planla å gi motstand mot republikanske oppfatninger om at Europa er avhengig av at USA skal bære en uforholdsmessig byrde i krigsinnsatsen. Faktisk vil han hevde at Europa har brukt mer enn USA på militær bistand til Ukraina, 59 milliarder dollar mot 48 milliarder dollar.
Å stoppe bistanden til Ukraina, som har avverget russiske tropper siden februar 2022, kan bane vei for Moskvas seier og svekke USA, la han til.
Fogh Rasmussen omtaler seg selv som konservativ, men ikke Trump-tilhenger, og legger ikke skjul på at han mener at Demokratenes slappe håndtering av illegal innvandring er en gavepakke til Republikanernes ytterfløy. Til tross for at Fogh Rasmussen holder en knapp på Republikanernes kvinnelige kandidat Nikki Haley, siden «hun er veldig i tråd med mine tanker om verdensanliggender» vet han samtidig godt at hun ikke har noen sjanse til å vinne det kommende valget.
En uoversiktlig fremtid
Med Rasmussens tanker om viktigheten av streng innvandringspolitikk og støtte til demokratiene Ukraina, Israel og også Taiwan – og ikke minst hvordan disse faktorene hører sammen, er det interessant å se på hva historikeren Niall Ferguson parallelt uttalte i et intervju med WELT.
– Forventer du at Ukraina vil bli beseiret?
– Jeg tror det er meget mulig at Russland får et avgjørende gjennombrudd i år. Ukrainas luftforsvar svekkes, artilleriet er klart underlegent og det er mangel på soldater. Vesten ønsket lenge ikke å se dette scenariet. Det virker som om mange har glemt en historisk lærdom her: Russland har ofte en dårlig første halvdel i kriger. Og så vinner de den andre.
– Hva ville det bety?
– Vi ville sannsynligvis sitte igjen med et rest-Ukraina som neppe kan bli økonomisk vellykket og som ingen ønsker å investere i. Private finansfolk har kunngjort at de har til hensikt å engasjere seg i Ukraina. Dette engasjementet er imidlertid alltid betinget av at krigen må ta slutt. Og det er et definisjonsspørsmål. Teknisk sett er krigen i Korea fortsatt ikke over.
– Det er stor frykt, særlig i Øst-Europa, for at Russland vil fortsette å forfølge ekspansjonistiske mål. Er det med rette?
– Hvis Russland beseirer Ukraina, vil ikke Vladimir Putin dra på ferie ved Svartehavet. Han vil gjenopprette det russiske imperiet, han ser på seg selv som Peter den stores etterfølger. Fra hans ståsted er dette også logisk: Autoritære regimer som er svake innad, har en tendens til ekspansiv nasjonalisme. Hvis Vesten, med sin åpenbare svakhet, også inviterer dem til å inngå allianser, går vi et farlig tiår i møte.
– Dette har allerede skjedd i USA. Det er nesten et mønster her: Regjeringer lover stater at de vil støtte dem så lenge det er nødvendig. Og så er det slutt etter noen år, akkurat som i Irak og Afghanistan. Det er som om TV-programmet begynner å bli kjedelig og man må bytte kanal for å få en forandring. Men Europa har ikke råd til en slik holdning. Russland står tross alt rett utenfor døren.
– Svaret på dette har hittil bare vært retorikk: Frankrikes økonomiminister Bruno le Maire erklærte for fire år siden at Europa må bli en supermakt. Men i realiteten finnes det fortsatt ingen plan B uten USA. Mange land er ikke engang villige til å øke forsvarsutgiftene til det avtalte nivået på to prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP).
Ferguson begir seg ut på et tankeeksperiment med videre horisont enn hva Rasmussen gjør.
– Jeg vil heller spørre meg selv om NATO fortsatt vil eksistere om ti år, eller om det vil finnes et NATO uten USA. Det ville være et mye mer alvorlig slag enn at britene forlot EU. Og spørsmålet blir da om EU kan skaffe nok penger til forsvarsfondet til å hindre russerne i å invadere Litauen.
Forsvar, streng eller ettergivende innvandringspolitikk, støtte til Ukraina og Israel eller ei, valg i USA og demokratiets svakheter og styrker er alle elementer som vil påvirke hvordan den kommende tiden vil se ut, ikke minst for Europa. Den viktigste påminnelsen Rasmussen har er likevel påminnelsen om hvor raskt konsekvensene av realpolitiske valg tikker inn. Det er langt fra utelukkende betryggende.