Mange vil nok huske at vi i 2014 hadde en storstilet feiring av Grunnlovens 200 årsjubileum. Det var det god grunn til – den har gitt grunnlag for at Norge utviklet seg til et moderne rettsstat, selv om vi måtte vente til 1884 før vi fikk innført parlamentarismen som fastslo at regjeringen måtte ha Stortingets tillit for å kunne styre. Og Norge ble ikke selvstendig før i 1905 med oppløsning av unionen med Sverige.
I år kan vi feire 750-års jubileet til en lov som hadde minst like stor betydning for utvikling av Norge som en moderne rettsstat – Magnus Lagabøtes Landslov av 1274.
Rettstilstanden før 1274
Magnus Håkonsson ble født i 1238, og selv om han var nest eldste sønn av kong Håkon IV Håkonsson ville skjebnen det slik at at det var han som etterfulgte sin far i 1263.
Norge var for lengst samlet til ett rike, noe vi tilskriver Harald Hårfagres seier ved slaget i Hafrsfjord i 872, men det tok lang tid før alle deler av landet fikk en felles lovgivning.
Landet var delt i fire lagting – Borgarting (Sarpsborg, tidligere Borg, og områdene rundt Oslofjorden), Eidsivating (Eidsvoll og områdene rundt Mjøsa), Gulating (Bergen og Vestlandet for øvrig) og Frostating (Trondheim og landet fra Dovre og nordover). Hvert av disse lagtingene hadde hver sine sett av lover som kan spores tilbake til vikingtiden. Disse lovene var alle forskjellige fra hverandre. Kong Magnus Håkonsson satte derfor som sin livsoppgave å lage en felles lov for hele landet. For den bragden har historien gitt ham tilnavnet Lagabøte – den som retter opp lovene.
Man antar at det tok ti år å fullføre loven, men resultatet ble revolusjonerende, hvis man sammenligner med det som var. Landsloven styrket kvinner og barns rettsstilling, og den innførte andre og mer humane regler for behandling av fattige. Dessuten ble det innført nye prinsipper innen strafferetten. Bare for å nevne noe.
På mange måter kan man si at Landsloven av 1274 endret Norge vel så mye som Grunnloven av 1814 har gjort.
Kongen, lova og landet
Norges fremste ekspert på Landsloven, professor Jørn Øyrehagen Sunde er forsker på Nasjonalbiblioteket, og har nylig utgitt en bok om kong Magnus Håkonsson og Landsloven på J. M. Stenersen forlag (Kagge). Boken gir en grundig innføring av Magnus sin oppvekst i Bergen og forholdene der på den tiden, hvordan han noe uventet endte opp som tronfølger og hvor han fikk inspirasjon til å skrive landsloven.
En av inspirasjonskildene var – av alle ting – kong Alfons 10’s lovbok for Spania. Dette skyldes at prinsesse Kristin i 1257 ble sendt til Spania for å bli gift med en av kong Alfons brødre, og noen fra reisefølget returnerte og kunne fortelle kong Magnus om den spanske lovboken.
Fra dødsstraff til omsorg for de fattige
At kong Magnus snudde opp ned på tidligere tiders brutale behandling av de fattige ser vi denne bestemmelsen hentet fra Landsloven:
Alle fattigfolk som ikke har frender som kan legge ut underholdsmidler for dem, og som selv ikke eier gods til å forsørge seg med, og selv ikke er i stand til å flytte seg, de er enhver bonde pliktig til å flytte, einvirke (en som driver gården alene – vår anm.) som fullbonde, for fattigfolk trenger Guds miskunn i like stor grad som den som eier mer. (…)
Fattigfolk skal huses om nettene og ikke kastes ut etter solnedgang. Og hvis noen bryter denne ordning om fattigfolk da er han skyldig det som før er sagt, og skal gå til skriftemål og gjøre bot overfor Gud fordi han ikke vil hjelpe et kristent menneske.
At dette var nye tanker vet vi når vi sammenlikner med en skikk som ikke var helt uvanlig, nemlig at fattigfolk som tok seg til rette på annen manns grunn kunne kastes ned i et hull i bakken til de døde. Men den siste som levde kunne bonden ta opp av hullet å gjøre hva han ville med – sette fri eller ta livet av.
Plikten til å dele ved uår
Et annet eksempel på humanismen Magnus innførte var hva som skulle skje hvis det ble uår og mangel på såkorn. Hvis noen bønder hadde mer enn de trengte selv til såkorn, pliktet bonden å selge dette til vanlig markedspris.
Der det finnes korn eller mel til overs, skal det selges til dem som trenger det til den prisen som er gangbar mellom folk (…) Dersom de ber om nøkler, og ikke får, kan hus eller gjemmesteder brytes opp uten straff, hvem som enn eier dem (…) Dersom noen verger korn eller mel med odd og egg, skal han være ugild (fredløs – vår anm.), enten han får sår eller annen skade. Hvis han dør av det, skal saken avgjøres etter kongens miskunn.
Dette lovbudet minner påfallende om det marxistiske postulat «Fra enhver etter evne, til enhver etter behov», og skilte seg markant fra tidligere tiders rettstilstand der tyveri ble strengt straffet, gjerne med døden, uansett situasjon. Landsloven snudde tvert om på dette – den fastslo at det var tillatt å ta mat fra andre dersom man var fattig og ikke hadde såkorn til neste år.
Det samme hvis man var fattig og sultet og ble nektet mat fra de som hadde. Da kunne de selv forsyne seg uten å risikere straff. I realiteten innebar dette en plikt til å gi almisser til de fattige, en slags middelaldersk NAV.
Og hvis man lurer på hvor det ble bestemt at enhver kunne plukke bær og sopp i utmarken, eller fiske fritt i vann, elver og hav, så er det i Landsloven dette dukker opp. Disse reglene eksisterer fremdeles i form av den såkalte allemannsretten, med det unntak at nå må man av og til betale fiskekort i elver og vann.
Arv og giftemål
Et av hovedprinsippene for HRS sin virksomhet er å arbeide for likestilling, særlig for kvinner og barn. Og på dette punktet leverte Kong Magnus så det holder. For Landsloven bestemmer at også døtrene skal ha arverett etter sin far, dog slik at en datter fikk halv arv i forhold til en sønn. Begrunnelsen for denne forskjellsbehandlingen var at døtre fikk med seg en medgift ved ekteskap, og medgiften ble betraktet som et slags forskudd på arv.
Landsloven sier at i utgangspunktet kan en datter bare gifte seg med samtykke fra begge foreldrene. Men det som er viktig å merke seg er at foreldrene ikke kan tvinge en datter til å gifte seg, datterens vilje skulle respekteres. Og når datteren ble 20 år kunne hun fritt råde over de midler hun til da hadde mottatt ved arv eller gave. Hun kunne også gifte seg uten foreldrenes samtykke, men mistet da retten til fremtidig arv. Hvis hun allerede hadde mottatt arv, kunne hun beholde den. Bare hvis hun var enke bestemte hun alt selv, og beholdt arveretten.
Forløperen til reglene om «god inkassoskikk»
En lovbestemmelse som forsvant i dansketiden, er reglene om behandling av de som ikke greide å betale sin gjeld.
I landsloven finner vi denne bestemmelsen:
Hvis en eiendomsløs, en som har mistet pengene sine på grunn av brann, skipbrudd eller andre uhell, har gjeld å betale til noen, skal han, hvis eieren krever inn gjelden, sverge ved enmannsed at han skal betale gjelden til eieren så snart Gud gir ham evne til det, dersom han ikke tidligere har vært kjent for uredelighet.
Dette samsvarer helt med bestemmelsene som ble innført ved inkassoloven av 1988, kapittel 3 om god inkassoskikk.
Kong Magnus var her flere hundre år forut for sin tid. I dansketiden og helt frem til langt utpå 1800-tallet praktiserte man gjeldsfengsel i Norge, som om det bidro til at skyldneren fikk bedre økonomi.
Innføring av skyldkrav innen strafferetten
Videre inneholdt loven bestemmelser om at lagtinget kunne utfylle loven, og helt sette loven til side dersom den var for streng eller for mild i forhold til den sak som skulle pådømmes. Men da skulle lagtinget dømme ut fra fire sentrale verdier («Guds fire døtre»), nemlig sannhet, rettferdighet, barmhjertighet og fred. Også denne regelen finner vi igjen i dag, på privatrettens område finner vi den i avtalelovens §36 .
Innen strafferetten hadde man tidligere objektivt ansvar for oppståtte skader, herunder drap. Bare du var til stede da skaden oppsto kunne du straffes, selv om du ikke var ansvarlig for det som hadde skjedd. I Landsloven ble det innførte nye regler om «skyldkrav», der handlingens grovhet måtte vurderes sak for sak. Det ble innført redusert straff ved uaktsomhet, og var du helt uten skyld, da skulle du heller ikke straffes. Og slik er det også i dag.
Den mørke middelalderen?
Dette er bare noen eksempler på bestemmelser som vi fremdeles kan finne spor av i vår nåværende lovgivning. Når man i dag snakker om «den mørke middelalderen» så blir det helt feil, det passer overhode ikke på forholdene i Norge i det vi kan kalle høymiddelalderen. Norge var et stort og betydningsfullt kongerike i europeisk forstand, og var relativt veldrevet. Og vi hadde en Landslov som kunne måle seg med de få andre tilsvarende lover som eksisterte, blant annet engelske Magna Carta og den spanske nasjonale lovgivning. Begge tjente som inspirasjonskilder for Magnus Lagabøte.
Som de fleste nok forstår ble det bråstopp i 1348 da svartedauden kom til Norge og tok livet av i hvert fall halvparten av befolkningen. Deretter ble landet et ødeland som etter hvert ble tatt over av Danmark.
I 1660 begikk danskekongen Fredrik III statskupp og innførte totalt enevelde, og hans etterfølger Christian V opphevet Landsloven og fikk vedtatt sin egen «Norske Lov» av 1687. Ved denne loven mistet kvinner mange av rettighetene som ble innført ved Landsloven 400 år tidligere.
750-års jubileet
Når vi har valgt å omtale denne boken såpass grundig som i denne artikkelen, er det av to grunner:
Dels fordi vi ikke kan forstå samtiden uten også å kjenne fortiden. Det er viktig å kjenne de lange linjene i Norges utvikling og vite at Norge har vært en rettsstat i mange hundre år, lenge før innføring av eneveldet i unionen med Danmark i 1660. Derfor er denne boken viktig, den kommer til å bli stående som et standardverk når det gjelder Magnus Lagabøte og Landsloven.
Hvis vi sammenligner Landsloven med de lovregler som for eksempel gjelder i islamske samfunn, så ligger vår samfunnsutvikling 750 år forut for hva som er tilfelle der. Minst.
Og for det andre – vi kan i år feire 750 års jubileet for Landsloven. Og det vil bli gjort i regi av Nasjonalbiblioteket med en utstilling av gamle norrøne skrifter, blant annet en originalutgave av Landsloven som har vansmektet i 500 år i et arkiv i København, og som Nasjonalbiblioteket aller nådigst har fått låne i fem år. Nasjonalbibiotekar Aslak Sira Myhre fortjener stor takk for å ha fått til dette.
Vi får håpe at denne aldri tillates sendt tilbake til Danmark – der har den overhode ikke noe å gjøre.
Nasjonalmuseets utstilling åpner 1. februar. Det er gratis adgang, så det er ingen grunn til å ikke ta en tur til Solli Plass i Oslo i løpet av de nærmeste månedene.
(Forsidemontasje med foto av Sunde fra Det juridiske fakultet/Hans Jørgen Brun)