Vi så ikke den komme, for å si det slik. Noe så antikvarisk som å forsvare arrangert ekteskap, trodde vi faktisk var et tilbakelagt stadiet for presumptivt opplyste nordmenn. Men, nei, der tok vi skammelig feil.
I Debatten i går var temaet ære, tvang, ufrihet, vold og tvangsekteskap, et tema som norsk offentlighet har blitt gjort kjent med i over 30 år.
Alltid adlyde, uansett
Programmet startet med brutal virkelighet. Abida Raja, tvangsgiftet 18 år gammel i Pakistan, satt i stolen – alene. Hun fremstod like ensom og traumatisert som hennes egne beskrivelser av hele hennes oppvekst i boken Frihetens øyeblikk. For enhver seer var det smertefullt å se den middelaldrende kvinnen, fylt av angst og depresjon. Det var rett og slett vondt TV, det var grotesk virkelighet og konsekvensene av denne virkeligheten personifisert gjennom Abida Raja.
For Abida Raja var det utenkelig å gå mot foreldrenes valg om å gifte henne bort i Pakistan. Hadde hun gått imot familiens vilje fryktet hun straff fra Allah, sa hun, og så hadde hun «lært at jeg aldri skulle gå imot mine foreldre, uansett hva det var», fortsatte hun.
Hun var altså oppdratt til å bli den perfekte, underdanige piken som kunne giftes bort uten motstand, slik muslimske jenter flest verden over oppdras.
Og det er dette som er den viktigste hovedmotoren i æreskulturen: Å sikre at makten har full kontroll over jentenes og kvinnenes seksualitet og anseelse utad som plettfri, som uskyldsren. Uten denne kontrollen forsvinner hele grunnlaget for æreskultur. Arrangerte ekteskap er denne kulturens være eller ikke være.
Med åpne øyne ikke vil se
Da Camilla Collett kom med boken Amtmannens døtre (1855) , ble hun møtt med hard kritikk for å generalisere lidelsene arrangerte ekteskap brakte med seg. Kritikken var så massiv fra de benektende salongene at hun selv i et forord 20 år senere til den tredje utgaven skrev at boken like godt kunne hett Et lands døtre.
«Den gir, betydelig formildet, en skildring av de livstilskikkelser som ventet døtre i de mer dannede klasser… I mitt lange liv, tilbrakt under disse forhold, hadde jeg ikke oplevd annet enn tragedier rundt om i familiene, ei heller, så langt som sagnet strakte sig tilbake, hørt berette om annet.»
Hun fortsatte slik om arrangerte ekteskap som en russisk rulett:
«Ti i sannhet, således som vårt samfundsreglement er ordnet og vedtatt, beror den kvinelige lykke kun på en mulighet, et blot og bart treff, omtrent like så beregnelig som utfallet av en trekning når man har et lodd i det store, garanterte statslotteri.»
Hun understreker også at hennes skildring i boken var sterkt moderert fordi «det vilde være betenkelig altfor plutselig å rive sløret bort fra tilstander som man nu engang var blitt enig om med åpne øine ikke å se.»
Manisk forhold til seksualitet
Det er nettopp nøyaktig her NRK står: Atle Bjurstrøm og hans like i NRK er enige om ikke å ville se tilstander som ruinerer menneskers liv.
Selvsagt kan man overleve russisk rulett. Selvsagt kan man bli giftet bort til en person som er elskelig. Men dette er helt uvesentlig, det er å undergrave hele den alvorlige debatten å peke på slike moment, som ikke har noe som helst å gjøre med grunnlaget for tradisjonen arrangert ekteskap.
Både æreskultur og islam har et manisk forhold til seksualitet. Settes jenter og kvinner fri, til å inngå i kjæresteforhold, til selv å velge livspartner, smuldrer hele grunnlaget for islam og æreskultur bort. Menn, fedre, brødre, onkler, fettere, parkeres på sidelinjen, mens jentene og kvinnene stormer ut i samfunnet med håret flagrende. Tilbake sitter imamer, mullaer og skriftlærde med skjegget barbert bort.
Forbud mot arrangert ekteskap
Bjurstrøms uttalelse i de siste sekundene kom spontant og kontant etter at Sylvi Listhaug (FrP) luftet ideen om å forby arrangert ekteskap. Hun fikk overhodet ikke muligheten til å komme med et resonnement om hvorfor et slikt forbud for henne er ønskelig. Hun ble avspist der og da.
Det som er den brutale sannheten er at Norge og Vest-Europa i et halvt århundre nå konsekvent har brutt FNs menneskerettighetserklæring om den «frie viljen» ved ekteskapsinngåelser. Dertil har man brutt denne erklæringen ved å tillate innvandring gjennom disse arrangerte ekteskapene, en form for innvandring som har torpedert mulighetene for en reell verdimessig integrering. Slik har man også brutt egne lands lover om forbud mot å tvinge en person til å handle mot egen vilje.
Bjurstrøm og hans like spytter rett og slett på graven til Camilla Collett og hennes samtids forfatter-helter og forfatter-heltinner.